Stiftelsen Norsk luftambulanse

«Hvordan gjør jeg dette, igjen?»

Da den erfarne anestesilegen Stephen Sollid fant sin yngste sønn livløs i vannet, lærte han hvor vanskelig det kan være for en pårørende å gjøre det riktige i livstruende situasjoner.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Stephen Sollid rusler ut på terrassen foran ferieleiligheten på Rhodos. Det er en nydelig, varm sommerettermiddag i 2014, de to eldste barna slapper av i stua, alle er snart klare for en bytur.

Med ett oppdager han en bylt ute i svømmebassenget. En dukke? Det tar et millisekund før Stephen forstår hva han ser. Det er yngstesønnen på halvannet år. Han flyter livløs i bassenget, med ansiktet under vann.

– Jeg var helt sikker på at han var død. Jeg kastet meg i vannet og dro ham opp på bassengkanten. Han var blek og blå, jeg så ingen reaksjon. Jeg har hatt døde barn i armene mine flere ganger. De er slappe på en helt spesiell måte. Og det var slik dette kjentes.

Han brølte for å få kona ut, og ville begynne med gjenopplivingen.

– Det var da jeg innså at jeg ikke greide å huske hvordan jeg skulle gjøre det.

Tankene er kaos
Stephen Sollid er en dyktig og anerkjent anestesilege, med en doktorgrad fra egen forskning på pasientsikkerhet. Han har vært sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og har årelang operativ erfaring. Han har gjenopplivet og reddet mange barn i kritiske situasjoner, på utallige ulykkessteder. Men nå – med sin egen lille sønn på bakken foran seg – er tankene bare et uskarpt, dirrende kaos.

Kona Siri, barnelegen, kommer løpende til, og vil overta. Hun ser at ektemannen er panisk. Men Stephen vil gjøre det selv. Han er jo eksperten, han kan dette!

– Men da jeg trykket gutten vår på brystet, så kjente jeg rådvillheten: «Hvordan gjør jeg dette, igjen?». Det var en nærmest lammende følelse. Jeg fikk ikke engang luft i ham, og innså ikke umiddelbart hvorfor. Jeg har bebreidet meg mye for at jeg ikke klarte å samle meg nok, men det var jo mitt eget barn. Og ingen er så iskald at de kan forholde seg 100% profesjonelt i en slik situasjon. Helt ute på yttergrensen av stresskurven så klarer vi ingen ting. Og det å stå der med et livløst barn som er ditt eget, det er langt over kanten. Det forstår jeg nå.

Respekt for pårørende
Historien ender godt. Veslegutten har ingen varige mén. Og far Stephen bærer med seg en nyttig, men dyrekjøpt erfaring om hva som skjer når spørsmålet om liv og død på et sekund rykker helt inn i din egen familie.

– Det er brutalt å kjenne på den bunnløse fortvilelsen og redselen som en pårørende kan oppleve i en livstruende situasjon. Når jeg nå møter foreldre eller pårørende som har stått der i 15-20 minutter og drevet gjenoppliving på sine egne, får jeg en enorm respekt for hva de har gått gjennom.

Ubeskrivelig lettelse
Årsaken til at Stephen ikke fikk luft ned i lungene på sønnen, var beskyttelsesrefleksen som får stemmespalten til å lukke seg for å hindre vann i å trenge ned. Den spasmen står helt til surstoffnivået i blodet synker under et visst punkt. Basiskunnskap for anestesilegen, men likevel umulig å hente fram i en ekstrem stresspåkjenning.

Først da Stephen løftet opp sønnen og hørte et hikst, skjønte han at det var liv. Da pusten og gråten endelig kom, var lettelsen ubeskrivelig.

– Det var fullstendig overveldende. De to storebrødrene så alt som skjedde, og alle gråt i sjokk. Men etterhvert samlet vi oss og tok ham med til sykehus for observasjon over natten. Da kjente jeg på lettelsen over å ikke være den som styrer, og å kunne overlate ansvaret til de andre legene der.