Historien om blodoverføring
Å få tilført blod kunne gi deg ny personlighet, mer livskraft og kurere psykisk sykdom, trodde noen lenge. Siden endret synet på blodgivning seg betraktelig.
Tekst: Lasse Lønnebotn
Publisert: 03.07.2025
Styrke, robusthet, seksualitet og utholdenhet. Kroppens røde væske hadde en forførende virkning, trodde mange i Romerriket, og det var ikke uvanlig å drikke blodet til døende gladiatorer i håp om å tilegne seg deres styrke. Helt fram til år 1900 eksisterte det en overbevisning om at blodet hadde egenskaper som kunne gi deg økt livskraft.
Men å overføre blod fra en kropp til en annen, tok ikke form før på 1600-tallet da man forsto at blodet sirkulerer i arterier og vener. Blodoverføring mellom mennesker ble møtt med skepsis, men psykotiske pasienter kunne likevel få overført lammeblod for å roe ned nervesystemet. Det kunne medføre komplikasjoner og dødsfall, og i 1679 forbød den pavelige regjeringen i Roma all blodoverføring og blodgivning.
Blodtypesystemet innføres
140 år senere: Den engelske fødselslegen James Blundell var bekymret for kvinner som blødde i hjel under fødsel, og mente at transfusjon (blodoverføring) mellom mennesker kunne være løsningen – på samme måte som veterinærer hadde gjort med hunder.
Noen pasienter ble reddet av blodoverføring, men minst like mange fikk komplikasjoner og døde. Det største problemet var at blodet koagulerte, som gjorde at det klumpet seg og gav blodpropp. Dermed ble blodoverføringer igjen ansett som for farlig.
Den østerrikske legen Karl Landsteiner ble avgjørende for veien videre. Landsteiner delte blodet inn i et blodtypesystem som ryddet veien for at blod fra en giver kunne tappes i en plastpose og tilsettes en oppløsning som hindret at blodet koagulerte.
Etter første verdenskrig ble ideen om en blodbank lansert, som det britiske Røde Kors tok videre i 1922. Da ble blodgivere kontaktet ved behov, og blodet ble tilsatt natriumsitrat og tappet på flasker, før det ble overført til pasienten. Norge fikk sin første organiserte blodgivervirksomhet i 1931, og blodgiverne fikk en godtgjørelse på 40 kroner, tilsvarende cirka 1600 kroner i dag. Utover 1930-tallet hadde Røde Kors 57 blodbanksentraler i Vest-Europa.
Andre verdenskrigs betydning
I 1945 vendte leger hjem fra krigen med ny kunnskap om transfusjon. Blodbankene hadde fungert godt under andre verdenskrig, og blodbanker med faste blodgivere tvang seg fram i industrialiserte land. Den første blodbanken i Norge ble opprettet i 1948 på Ullevål sykehus.
Noen mottakere fikk overført hepatittvirus, og andre gulsott, men lenge ble dette ansett som en akseptabel risiko ettersom fordelene var såpass store – og ofte livreddende. Holdningen endret seg i 1983, da et barn som fikk transfusjon utviklet aids.
Hiv- og aids-krisen som fulgte ledet til innføring av strengere utvelgelseskriterier og omfattende infeksjonstesting av blodgivere. Ganske raskt fikk industrien på plass gode metoder for å drepe virus i såkalte plasmapools, væsken som blodcellene er i.
Blodgivningens historie handler om prøving og feiling, om absurde ideologiske holdninger og om menneskers vilje til å stille opp for hverandre. Helsevesenet er i dag avhengig av at mennesker fortsetter å gi blod og plasma for å redde liv. Norge har i dag omtrent 98 000 aktive blodgivere, cirka to prosent av befolkningen, der 15-20 prosent skiftes ut årlig.
