Avansert luftveishåndtering trengs ofte ved alvorlige skader og kritisk sykdom, og betyr at pasienten legges i narkose og at lege overtar kontroll over pasientens pust. Dette krever mye trening og kunnskap. Kan vi måle kvaliteten på avansert luftveishåndtering utenfor sykehuset? Hvilke parametere påvirker kvaliteten? Gjennomfører akuttmedisinsk helsepersonell i Europa dette inngrepet ulikt? I så fall, hva består disse ulikhetene i? Det jobber stipendiat Alexandre Kottmann med i sin doktorgrad.
Uten pust dør vi. Derfor er en av luftambulanselegenes viktigste oppgaver å sørge for at pasienter som bli alvorlig skadet eller syke utenfor sykehuset, får nok oksygen. Samtidig er avansert luftveishåndtering, for å åpne og sikre frie luftveier og hjelpe pasienten med å puste, en kompleks prosedyre som trengs for å behandle alvorlig syke og skadede pasienter.
Inne på sykehuset er alt godt tilrettelagt når anestesilegene, som er spesialister på luftveier og smertelindring, gir pasientene narkose og passer på luftveiene. Det er godt lys, sterile forhold, et team av profesjonelle hender står klare til å hjelpe. Luftambulanselegene er også anestesileger, og rykker ut til de pasientene som er alvorligst syke og skadet. Der må legen ofte sikre luftveiene og legge pasientene i narkose under helt andre forhold: I vær og vind, i mørket, i vanlige boliger, inne i en ambulanse, og med begrensede ressurser til å hjelpe seg.
Det er altså ekstra krevende å håndtere luftveiene utenfor sykehuset. Men er kvaliteten på tiltakene vi gjør i luftambulansen god nok? Hva kan gjøres enda bedre? Det ønsker jeg å finne ut – slik at pasientene får den beste behandlingen.
I første omgang skal vi identifisere kvalitetsindikatorer, altså hvilke faktorer vi vil bruke for å måle kvaliteten på avansert luftveishåndtering, samt se på gjennomføring av dette komplekse inngrepet. Deretter skal vi sammenligne resultater fra ulike behandlere, (luftambulanse)tjenester og land, og se hvilke metoder og prosedyrer som gir best resultat – slik at vi kan avgjøre hva som er god kvalitet og best praksis.
Intubering, som betyr at vi legger et pusterør ned i luftrøret til en pasient for å hjelpe ham eller henne med å puste,er ofte nødvendig for å behandle de mest alvorlig syke eller skadede pasientene, og er en av de vanskeligste inngrepene vi gjør utenfor sykehus. Men det er fortsatt uklart hva som er den behandlingsmessige fordelen med avansert luftveishåndtering utenfor sykehus/men det er fortsatt lite enighet om hvilke luftveistiltak som er best for pasientene, og ved feil kan pasienten få alvorlige komplikasjoner. Derfor er det så viktig å vite mer om hva som er best behandlingspraksis for dette, både når det gjelder prosedyrer, og hvilke kvalifikasjoner den som utfører intubering bør ha.
Sannsynligvis er det ikke noe svart-hvitt svar på om det er best å intubere pasienten i felt, altså i helikopteret eller ambulansen, men det kan hende vi finner et slags «kvalitetspunkt» – en grense for å vente med intuberingen til vi kommer til sykehuset med pasienten.
Dette er en ny måte å evaluere intubering på, og vi håper å kunne si noe om hvor nyttig det er for pasienten å bli intubert i felt, og hva som eventuelt må til for at pasienten skal få fullt utbytte av dette.
Sammen med andre forskere fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse og medlemmer i forskningsnettverket EUPHOREA ønsker jeg å etablere et internasjonalt nettverk for overvåking av kvalitet i akuttmedisinsk behandling utenfor sykehuset: Såkalt «airway management», eller luftveishåndtering, og kvalitetsindikatorene jeg har identifisert.
Nettverket vil gjøre det mulig å sammenligne egne resultater med resultater fra andre luftambulansetjenester, og avdekke områder innenfor luftveishåndtering og andre aktuelle temaer innenfor akuttmedisin utenfor sykehus der behandlingen kan bli bedre.
Følg Alexandre Kottmann i Cristin
Alexandre Kottmanns publikasjoner i PubMed
