Motorsykkelulykken som satte punktum for vestlandsturen

Ingen nybegynner

Blant dem som gledet seg var Valon Aliji (46), født med skiftenøkkel i hånda og en sunn respekt for hestekrefter. Motorer har han mekket på siden barndommen i Kosovo, og senere for ambulanse, politi og brannvesen i Tyskland. Siden 2004 er det Oslo-politiets kjøretøy som har hatt ham som mekaniker og verkstedformann. Først i 2011 kjente han seg voksen nok til selv å ha motorsykkel:

– Som ung er man glad i å trykke på gassen. Jeg ventet til jeg var blitt pappa til tre og de hadde levd noen år. Da fikk jeg et annet forhold til risiko og sikkerhet, sier han med et smil.

Smilet er på sin plass, for hvis ikke Valon hadde holdt lav fart den dagen, kunne det gått langt verre.

Omveien

Pinseturens nest siste dag gryr i Kristiansund. Etter frokost tar MC Avengers fatt på dagens etappe til Grotli. Når Trollstigen er stengt, må de ta veien om Stranda og Stryn.  Det betyr fire ekstra timer bak styret.
 
Da de stopper i Stryn i sekstiden på kvelden, kjenner Valon at de har kjørt for lenge:
 
– Jeg sa at jeg skulle ønske vi var fremme på hotellet. Vi tok en god spisepause, men da vi kjørte videre merket jeg at konsentrasjonen, skuldrene og hendene var slitne, sier han.

Kroppen i klem

I lav fart glir motorsykkelen gjennom den lyse vårkvelden, kun oppstykket av mørke tunneler hvor han følger baklysene til de foran. På vei opp mot Jøl bru kjører to i følget forbi bilen foran. Valon følger etter. Da han svinger inn foran bilen, kommer svingen.

Idet bakdekket glipper, sklir Valon og motorsykkelen mot autovernet, treffer en stolpe og spinner 180 grader. Styret treffer ham i brystkassa. Beina presses mot autovernet og asfalten på hver sin side av sykkelen. Smerten jager til. Det blir vanskelig å puste og å holde seg våken.

Rett bak Valon og personbilen kommer kameraten Roman Kejr (46). Med førstehjelpskurs fra Norsk Folkehjelp, og 10 års erfaring fra bergingstjenesten Viking holder han hodet kaldt:

– Jeg skjønte at det ikke var en høyenergiskade. Hvis han hadde kjørt fort, hadde ikke autovernet stanset ham. Da hadde han føket ned skrenten. Det var likevel viktig for oss å få ham løs, for kroppen hans var i klem og kunne bli brent mot den varme sykkelen. Først fant jeg den roligste personen på stedet – damen i bilen mellom oss – og ba henne ringe 113. Hun håndterte det veldig bra, sier Roman.

MC-kompisene tar hjelmen av Valon for å sikre frie luftveier. Deretter lirker de det ene beinet løst. Det andre er most mellom sykkelen og bakken, og krever rå muskelkraft å få ut. Beina er for hovne til at de klarer å ta av støvlene, men de får av ham jakka og hanskene.

– 113-sentralen sa at de mistenkte punktert lunge. En kompis satte seg bak Valon for å støtte ham opp; lette pustinga. Han fikk etter hvert vondt i knærne, så jeg tok over, sier Roman.

Etter rundt 25 minutter er nødetatene på plass og tar over. Politiet håndterer trafikken, ambulansetjenesten igangsetter smertelindring og brannvesenet klargjør landingsplass for legehelikopteret. Når det lander, blir en brannjakke bredt over Roman og Valon for å dempe grusspruten.

Takknemligheten

Gjennom hele ulykken svever Valon inn og ut av våkenhet, men han registrerer så vidt kameratenes hjelp, smertene ved å bli dratt løs og den «magiske» sprøyta fra ambulansetjenesten. Den føles så lindrende at han spør om han ikke bare kan kjøre motorsykkel videre.
 
Han husker også de hvite fjellene legehelikopteret suser over på vei til Ålesund sykehus, apparatene som piper, at noen sier at pulsen er lav:
 
– Jeg var veldig glad for at det ble helikopter fremfor fire timer i ambulanse, og husker fortsatt hvordan ambulansearbeideren og legen snakket beroligende med meg. Pratingen var også for at jeg skulle holde meg våken, noe jeg bare delvis klarte. Alle som tok vare på meg – fra ulykkesstedet til de som sto klare på sykehuset – var fantastiske. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er, sier han.