Først i verden til å følge opp førstehjelperne
Vanlige folk blir lært opp til å gjøre førstehjelp, men hittil har ikke førstehjelpere fått hjelp til å fordøye det dramatiske de har opplevd. Nå er et nytt tilbud på plass. Silje Pileberg kunne ønske tilbudet fantes da hun reddet en livløs mann for seks år siden.
Publisert: 09.12.2022
Tekst: Ingvild K. Vederhus / Foto: Marie von Krogh
– Jeg ville ikke vite hvordan det gikk med ham, for jeg var så redd for å få vite at han var død. Jeg var redd for at jeg ville skylde på meg selv hvis han døde.
Silje Pileberg (43) var på joggetur i Østmarka i Oslo med en venninne da de plutselig oppdaget en mann. Han lå livløs på bakken. Huden var blå, og øynene store og stirrende.
– Det var som om han var et helt annet sted. Han så skummel ut. Det kjentes som om blodet forsvant fra kroppen min, det var så ekstremt.
De to venninnene gjorde som åtte av ti av oss ville gjort i samme situasjon: De startet hjerte- og lungeredning. Det kan gi tre ganger så stor sjanse for å overleve hjertestans. Hvert år blir mange nordmenn vitne til alvorlig sykdom eller ulykker, og plutselig er det du eller jeg som får ansvaret for et menneske som svever mellom liv og død.
Siden 1960 har vi i Norge hatt fokus på opplæring av førstehjelp, og spesielt hjerte- og lungeredning. Vi har en kultur som legger opp til at vi skal hjelpe, noe som gjør at vi skiller oss ut internasjonalt. I enkelte land gjør bare 20-30 prosent hjerte- og lungeredning når de blir vitner til en alvorlig situasjon.
Alene med opplevelsen
I Østmarka gjorde Silje og venninnen det de skulle:
– Det føltes som om jeg ikke tenkte klart, fordi jeg var så stresset. Men det hjalp at jeg hadde gjort det før. Kunnskapen satt i kroppen, sier Silje, som tidligere har vært med i Røde Kors hjelpekorps.
Verken hun eller venninnen hadde med seg telefon, men to andre turgåere løp til et hus i nærheten for å ringe 113. Imens fortsatte venninnene med hjerte- og lungeredning. Etter et par runder med brystkompresjoner, trakk mannen pusten. Ambulansen kom og kjørte mannen til sykehus. Men de fire turgåerne sto igjen, alene i skogen. Den neste uken hadde Silje en sterk uro i seg og grublet mye.
– Det var en blanding av lettelse, frykt og selvbebreidelse. Jeg hadde jo ikke svarene på hva som hadde skjedd. Og jeg syntes ikke at jeg hadde fått til innblåsingene ordentlig. Hvordan gikk det egentlig med ham?
Uten å vite det erfarte Silje det samme som mange livreddere: Faglært helsepersonell får vanligvis debrief etter opplevelser, men som menigmann har du stått igjen alene. På grunn av taushetsplikt får du ikke vite noe om utfallet av hendelsen, og frem til 2020 fantes det ikke noe system for å få hjelp til å bearbeide slike alvorlige opplevelser.
– Det var en blanding av lettelse, frykt og selvbebreidelse. Jeg syntes ikke at jeg hadde fått til innblåsingene ordentlig. Hvordan gikk det egentlig med ham?
Silje Pileberg
Norges eneste offentlige tilbud
– Det er ofte en pårørende, nær venn eller familie som gir førstehjelp. De har stått i sitt livs mest kritiske øyeblikk, og så er det ingen som bryr seg. Ingen som sier at du har gjort en god innsats. Det er klart du blir preget av det, sier overlege i anestesi ved Stavanger universitetssykehus, forsker og tidligere luftambulanselege, Conrad Bjørshol.
Sammen med prosjektleder Anna Moe Øvstebø driver han et nytt tilbud til alle som har utført eller vært vitne til livreddende førstehjelp. Prosjektet «Oppfølging av førstehjelpere» springer ut fra en doktoravhandling av Wenche Torunn Mathiesen, som i sin tid var tilknyttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse og forsket på nettopp oppfølging av førstehjelpere.
Nå er tilbudet det eneste i Norge av sitt slag, og det første i verden i regi av et offentlig helsevesen. Det ble initiert og startet opp av Bjørshol for to år siden, som en del av den nasjonale dugnaden «Sammen redder vi liv».
– Siden da har det vært en jevn strøm av folk i alle aldre og sjikt. De er sterkt påvirket, og forteller om dramatiske opplevelser som er vanskelig å få ut av hodet i etterkant. De har det tøft og sliter med å fungere normalt, forteller Anna Moe Øvstebø.
– Det er ofte en pårørende, nær venn eller familie som gir førstehjelp. De har stått i sitt livs mest kritiske øyeblikk, og så er det ingen som bryr seg
Conrad Bjørshol
Tøft å se på at noen dør
På et enkelt kontor i Stavanger møter Conrad og Anna de førstehjelperne som ønsker det. I løpet av 90 minutter går de gjennom hendelsen, og forklarer generelle medisinske og tekniske fakta.
– En person spurte: «Har jeg lov til å være fornøyd med innsatsen min når naboen min nå er død»? Du har lov til å være fornøyd med den innsatsen du gjorde, den skal du ikke blande med tristheten over at han er død. For det er ikke en direkte sammenheng, sier Conrad.
– Selv om en person har overlevd, er det tøft å se noen holde på å dø. Det er tøft å være vitne til livredning. Mange klandrer seg selv for egen innsats og tenker at det var deres jobb å redde den personen, at det er de som feiler hvis personen ikke overlever. Men det er jo enormt mye som påvirker om man overlever eller ikke. Det er noe av det vi kan fortelle dem, forteller Anna.
Conrad forteller at noen førstehjelpere har tenkt på opplevelsen sin i flere tiår:
– En mann kom hit flere tiår etter en hendelse. Når du kommer så lenge etter, så har det gjort inntrykk. En annen sa at det var den verste dagen i hans liv. Hvis du har den verste dagen i livet ditt, skulle det bare mangle at du får litt hjelp til å komme deg over det, sier Conrad.
Tøft å se på at noen dør
Det var i 2018 at intensivsykepleier Wenche Torunn Mathiesen leverte avhandlingen om førstehjelpere. Bjørshol var veileder for Wenche, og var med på intervjuene til avhandlingen.
– Vi som fagpersoner ble nesten forskrekket over de sterke opplevelsene folk har hatt. Det var ganske brutalt, det var forferdelige opplevelser og dramatiske historier i ulike innpakninger. Det er jo naturlig at folk føler sånn, men ingen hadde beskrevet det før, sier Conrad.
For første gang ble det vitenskapelig bevist at førstehjelpere opplever livredning som en stor påkjenning som preger dem i lang tid etterpå. Studien dokumenterte at førstehjelpere føler seg alene etter hendelsene, og at de er preget av sterke sanseinntrykk. Mange skammer seg og sliter med tanker, flashbacks, mareritt og konsentrasjonsvansker.
Avhandlingen konkluderte med at førstehjelpere trenger oppfølging.
– Én førstehjelper sa til oss: «Jeg drepte en mann for 15 år siden». Han hadde forsøkt å gjenopplive en livløs mann han fant på et veldig øde sted. Wenche og jeg bare så på hverandre. Han hadde opplevd å være en morder i 15 år fordi mannen ikke overlevde. Da sa vi at «dette må vi gjøre noe med», for han hadde jo ingen skyld i dødsfallet. Tvert imot hadde han gitt noen en sjanse til å overleve.
I løpet av intervjuene innså Bjørshol og Mathiesen at førstehjelperne sitter på historier som ikke er fortalt før.
– Man leser bare om solskinnshistoriene, altså de som hjelper personer til å overleve. Men ikke om dem som gjør førstehjelp i de tilfellene som ender med død. Utfallet betyr ikke at innsatsen er dårlig. Det påpekte også Wenche i sin forskning, forteller Conrad.
– Vi som fagpersoner ble nesten forskrekket over de sterke opplevelsene folk har hatt. Det var forferdelige opplevelser og dramatiske historier i ulike innpakninger.
Conrad Bjørshol
Silje reddet liv
Selv om hjerte- og lungeredning bidrar til at vi redder veldig mange, dør likevel 5 av 6 personer som får hjertestans utenfor sykehus. For førstehjelper Silje Pileberg gnagde tankene. Etter en uke med grubling, ringte hun Ullevål sykehus. Men de har taushetsplikt og kunne ikke si noe.
– Jeg ble blankt avvist. Jeg spurte om jeg kunne legge igjen nummeret mitt, slik at mannen kunne kontakte meg hvis han ønsket. Men det gikk ikke.
Tilfeldigvis oppdaget Silje et innlegg i en Østmarka-gruppe på Facebook. En venn av mannen prøvde å finne de som hadde reddet livet hans i skogen. Silje og venninnen fikk møte mannen og hans kone på sykehuset.
– Det var en enorm lettelse, selvfølgelig. Jeg var veldig glad for at de skrev den Facebook-posten.
Ønsker mer forskning
Silje er journalist og skrev en reportasje om sin egen erfaring som førstehjelper. Research-arbeidet førte henne til Wenche og Conrad, og de møttes for en prat. Selv skulle hun ønske oppfølgingstilbudet fantes da hun trengte det for seks år siden.
– Jeg hadde definitivt benyttet meg av det. Det er kjempebra at det finnes nå, for dette er mulig å få til uten at det trenger å koste all verden. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det lønner seg. Det kan ikke være sånn at folk som prøver å hjelpe noen, selv skal få store problemer etterpå og ikke få hjelp, sier Silje.
Foreløpig er prosjektet midlertidig finansiert ved hjelp av støtte fra RAKOS, Helse Vest og Lærdalsfondet. Stillingen til Conrad Bjørshol er finansiert av Helsedirektoratet. Målet er å få et permanent, systematisk oppfølgingstilbud i det offentlige helsevesenet i hele landet.
– Det å følge opp førstehjelpere er et ansvar helsevesenet bør ta på seg, og det bør være gratis, mener Bjørshol.
Prosjektleder Anna Moe Øvstebø forteller at de har planene klare:
– Nå ønsker vi å forske på dette for å kartlegge hvor stort behov det er for tilbudet og hvilken effekt det har.
Intensivsykepleieren som ville mer
Wenche Torunn Mathiesen gjorde seg bemerket allerede da hun begynte i jobben som sykepleier ved Stavanger Universitetssykehus i 1987. I 1999 begynte hun på intensivavdelingen, og fra 2006 jobbet hun også som registrar i det Nasjonale hjertestansregisteret for Helse Stavanger. Mathiesen hadde ansvar for den delen av registeret som gjaldt gjenoppliving utenfor sykehus, og utviklet et stort engasjement for hjertestans i samfunnet.
I 2012 tok hun en mastergrad i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger. Hun så på hvilke forutsetninger som ligger til grunn for at folk velger eller ikke velger å gjøre hjerte- og lungeredning. Doktorgraden begynte hun på i januar 2013, og leverte den i juni 2018.
Doktorgraden ble funnet verdig til disputas, men på grunn av alvorlig kreftsykdom fikk Mathiesen aldri disputert. Hun døde i mai 2019.
Tidligere seksjonsoverlege på intensivavdelingen ved Stavanger Universitetssykehus, og nå dekan ved Helsevitenskapelig fakultet ved Universitetet i Stavanger, Eldar Søreide, var biveileder for Wenche.
– Forskningen til Wenche var utrolig viktig. Hun gikk ett skritt lenger, for det har ikke tidligere vært snakk om at vi må satse på å følge opp livreddere.
Eldar Søreide
– Det hun gjorde var nærmest et paradigmeskifte. Hun satte søkelys på førstehjelperne, som vi i helsevesenet bare hadde sett på som passive mottakere av informasjon om at du måtte lære deg hjerte- og lungeredning. I mange år var mantraet at dersom vi lærte opp mange nok i livredning, så var jobben gjort. Ingen tenkte på at du må fokusere på hvordan de hadde det etterpå, sier Søreide.
I juni 2022, etter utsettelser på grunn av pandemien, ble Wenches doktorgrad markert med et symposium der familie,
kolleger og venner var til stede. Der var også Johan Herlitz, professor i prehospital akuttmedisin og en nestor når det kommer til hjerte- og lungeredning. Han er imponert over Wenche Torunn Mathiesen:
– Forskningen til Wenche var utrolig viktig. Hun gikk ett skritt lenger, for det har ikke tidligere vært snakk om at vi må satse på å følge opp livreddere. Wenche dro konsekvensene av dette på en måte som ingen har gjort før, og det synes jeg er fantastisk.
