Påminnelsen på Broen
Richard Sagen skulle bare rundt hjørnet for å kjøpe kake til sin egen bursdag. Sekunder senere lå han blødende fra lysken på ei fotgjengerbru i Trondheim.
Tekst: Kristin M. Hauge / Foto: Fredrik Naumann/Felix Features, Helge Voll Hustad og Rune Petter Ness
Publisert: 17.03.2018 – Sist oppdatert: 11.01.2022
Det var en solrik, helt vanlig oktoberdag i 2017. Fotograf Richard Sagen hadde nettopp hatt bursdag og gjorde som arbeidskollegene på fotoavdelingen i Adresseavisen forventet av ham. Han hev seg på elsykkelen for å kjøpe kake fra Rosenborg Bakeri. Det var sent på dagen, en typisk «jeg skulle bare»- situasjon. Richard tok ikke engang på seg sykkelhjelm. Bare sixpencen.
Han hadde bare tråkket noen meter da det smalt.
Jeg så at det kom en syklist i full fart mot meg på trebroen. Han svingte unna for ikke å kjøre på en fotgjenger, og vi traff hverandre i voldsom kraft. I tillegg traff jeg rekkverket på høyre side og landet hardt på asfalten. Jeg hadde utrolig vondt i låret, var først sikker på at jeg hadde brukket lårbenet. Så oppdaget jeg alt blodet, forteller Richard Sagen.
Han fikk dratt ned buksen der han lå, livredd for at det var hovedpulsåren som hadde gått. Da oppdaget han et lite «krater». Noe av metall, kanskje var det sykkelstyret, hadde penetrert låret hans dypt, på innsiden, tett oppunder lysken. Det var et skremmende syn, innrømmer Richard Sagen.
Skadet hovedpulsåren
Vi møter ham på kaféen rett ved ulykkesstedet knappe fire måneder etter ulykken. Han tegner og forklarer, minnes hvordan det var viktig for ham å finne ut om det var pumpende blødning eller ikke.
For rett etter smellet ble det hektisk aktivitet rundt syklisten i sixpence. En ung kvinne, kanskje sa hun noe om at hun var sykepleier eller sykepleierstudent, han husker ikke, men hun rev av seg sin egen jakke og bandt den hardt rundt låret hans, så høyt oppe mot lysken som det gikk an. Richard ropte til henne at hun måtte stramme alt hun maktet, og det maktet hun. Samtidig snakket den unge kvinnen med alarmsentralen.
I løpet av minutter var bursdagsfotografen omringet av røde uniformer og hjelpende hender. To ambulanser hadde rykket ut med blålys. Legevaktbilen i Trondheim var der – og legebilen fra Norsk Luftambulanse. På akuttmottaket gjorde teamet på 13 seg klare til å ta i mot ham. Den andre syklisten var ikke skadet.
– Jeg ble operert med spinalbedøvelse fordi jeg ikke tåler narkose så godt. Da en ortoped vekket meg for å sjekke nervebaner og motorikk, sa han at jeg hadde hatt flaks. Jeg mente jeg hadde vært uheldig. Men han fortalte at hovedpulsåra hadde klart seg med minst mulig margin, den var nærmest slipt ned en lang lengde av det som måtte ha truffet meg, forteller Richard Sagen.
Han måtte til slutt si seg enig med legen. Han hadde hatt flaks. Samt veldig god og rask hjelp. Det var ekstra betryggende at en anestesilege hadde vært der umiddelbart og kunne vurdere skaden.
Richard Sagen fortalte alle sine venner på Facebook om det som hadde skjedd ham, med en gang han var ferdigoperert og visste at det hadde gått bra. Om noen uker skulle han komme til å stå på ski igjen. Men hvorfor ville han fortelle dette? spurte han seg selv. Og svarte likegodt i neste setning:
– Ikke for moralisering eller noe, kanskje mer som en påminnelse. Hverdagen. Trivialitetene. Greit å være oppmerksom.
Vil finne hjelperen
Hvem var den unge kvinnen som hjalp syklisten med sixpence på trebrua ved Café Løkka i Trondheim? Hun ofret jakken sin for å stoppe blødningene hos Richard Sagen, og nå vil han så gjerne takke – og kjøpe ny jakke til henne.
– Skade på lyskekarene kan medføre stort blodtap, så det å oppnå blødningskontroll tidlig var viktig i denne hendelsen, sier overlege Eivinn Skjærseth. Han rykket selv ut til denne ulykken på Solsiden med legebilen fra Norsk Luftambulanse Trondheim. De satt i bilen ett minutt etter alarm, og kom frem til pasienten åtte minutter etter alarmen gikk.
– Tiltakene som var blitt gjort raskt etter skaden oppstod; stram jakke på oversiden av skaden var med å begrense blødningen, og kompresjonsbandasje fra ambulanse gjorde at man hadde kontroll på blødningen når vi ankom pasienten. Han gav oss selv en god fremstilling på hendelsesforløpet, og det var ikke behov for ytterligere tiltak fra vår side, før pasienten ble lastet i ambulanse og kjørt til akuttmottaket på St. Olavs hospital, forklarer overlege Eivinn Skjærseth – som også jobber på St.Olavs hospital.
Det var ikke behov for hans legefølge på denne transportetappen. Ofte følger anestesilegen fra luftambulansen med i ambulansen som kjører pasienten til sykehuset. Dette er et godt eksempel på at kjeden fra varsler ringer 113 til pasienten ankommer akuttmottaket har fungert godt. Legen i legebilens rolle i dette oppdraget handlet derfor mer om å kvalitetssikre de tiltakene som var gjort og å vurdere behov for ytterligere tiltak før og under transport.
