Vår mann i London
I to år skal anestesilege Marius Rehn jobbe med å redde liv, forske og suge til seg kunnskap i verdensmetropolen. Her er flere av verdens ledende livreddere. De har også noe å lære av Norge.
Publisert: 11.11.2015 – Sist oppdatert: 01.12.2021
Alle foto: Fredrik Naumann/Felix Features
Klokken viser en time før midnatt. Legebilen står parkert i en sidegate, ikke langt unna Soho, Londons legendariske turiststrøk. Kveldslivet syder i storbyen enda det er midt i uka. Uteserveringene er stappfulle. Kaffen er glovarm.
Knivstikking
Så spraker det i radioen. «Knivstikking, knivstikking». De reagerer kjapt. Mens de hører konsentrert på beskjeden i radioen, finner de frem sikkerhetsvestene som må være på under slike oppdrag og trykker frem kartfunksjonen på nettbrettet. Gaten flerres opp av blålys før sirenene gjaller i husveggene. Folk trekker til side. I 120 kilometer i timen raser legebilen gjennom byen. Forbi kjente bygninger, passerer Downing Street og en rekke lyskryss hvor legebilen slippes frem. En by hvor knivstikking er dagligdags. Det spraker fra radioen igjen. «Kansellert». Paramedic Nathan Ward slår av blålys og sirene. Pasienten overlever, og ambulansen har kontroll. Det handler om liv og død når lege og paramedic fra luftambulansetjenesten i London kommer.
Denne natten er legen norsk. Anestesilege Marius Rehn er kartleser og legger fra seg nettbrettet. Nathan svinger til side og parkerer. Kaffen er fortsatt varm. På andre siden av Themsen svinger et av byens landemerker, det store pariserhjulet London Eye, rolig rundt og rundt. Livet er en sirkel for livredderne i verdensmetropolen.
Lærer av hverandre
Samarbeidet mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanses forsknings- og utviklingsavdeling og London’s Air Ambulance er formalisert gjennom en samarbeidsavtale. En viktig del er å lære av hverandre. Alt med en hensikt, å redde flere liv. For første gang er nå en egen forskningskoordinator på plass. Anestesilege Marius Rehn er bindeleddet i dette samarbeidet. Han får blant annet tilgang til de enorme dataene i storbyen, og skal drive forskning og utvikling. Han skal og bistå slik at engelskmennene får lære av Norge.
Flere av engelskmennene har allerede vært i Norge og studert hvordan de operative jobber. Marius kom også gjennom nålåyet og fikk jobb som luftambulanselege. Konkurransen om en slik jobb i London er nemlig knallhard. Etter to år skal han ta med seg denne erfaringen hjem til Norge.
– Vi er svært glade for å ha Marius her, samarbeidet er nå løftet til helt nye høyder, smiler professor David Lockey.
Professoren er tett på det å være en kjendis i det akuttmedisinske miljøet i verden. David er en ettertraktet foredragsholder, har skrevet et utallige medisinske fagartikler, både alene og sammen med andre. David har lang operativ erfaring som anestesilege blant annet fra konfliktområder, og er fortsatt aktiv luftambulanselege.
– Vi er svært imponert over hva dere har fått til i Norge på få år, forteller professor Lockey.
Det er blitt midnatt. Marius Rehn tar kaffekoppen og lener seg til gjerdet. London Eye snurrer sakte rundt og lyser vakkert opp på andre siden
– Det hender ofte at oppdraget blir avlyst, sier han.
Å være kartleser i en av verdens største byer, og i tillegg med venstrekjøring, var noe han var spent på, men det har gått over all forventning.
– Men sjåfør vil jeg ikke være, ler han.
Avansert pasientbehandling ute på gaten
Marius kikker ned i Themsen. Etter disse to årene skal han bringe med seg erfaringene og kompetansen hjem.
– Dette er en utrolig flott klinisk opplevelse i et fantastisk miljø. Jeg får lære det beste fra de beste. Likevel, det er en tøff prosedyrestyrt hverdag som krever at man må være skjerpet hele tiden. Vi kommer til de absolutt verste hendelsene hver gang. Vi gjør medisinsk behandling ute på gata som kun gjøres inne på sykehus i Norge.
Han blir stille et øyeblikk.
– Det er noen sterke opplevelser ute på jobb, sier han og setter seg i legebilen.
Vi kjører forbi kjøpesenteret Harrods som lyser vakkert i natten.
– Det å gjøre hjertekirurgi, såkalt thoracotomi, ute på gaten, noe som gjøres bare hvis det er siste mulighet. Det er en risikofylt pasientbehandling. Vi åpner brystkassen slik at hjertet ligger åpent og pumper manuelt for å holde livet i gang. Prosedyren har ført til at en av fem med hjertestans etter knivstikk i hjertet nå overlever. For å gjøre dette må vi trene. Ved basekontorene på sykehuset har vi egne dokker med åpne brystkasser. Realistisk trening.
Bra å være ideell
London`s Air Ambulance er i likhet med Stiftelsen Norsk Luftambulanse en ideell organisasjon. I 25 år har de jobbet for å redde liv og helse. Det er flere fordeler ved å være en ideell stiftelse i følge ledende paramedic Graham Chalk. Hans jobb er å sørge for at paramedicene, redningsmennene, de som bistår legene, alltid er oppdatert og har den livsviktige kompetansen.
– Vi kan være pådrivere på en helt annen måte. Sørge for utvikling, sier han.
Til Londons vel ti millioner innbyggere er det i dag kun ett legehelikopter. De flyr stort sett innenfor bygrensen i verdens travleste luftrom. Korte turer med andre ord. På få minutter letter de fra landingsplattformen på toppen av Royal Hospital London. I Norge har vi elleve legehelikopterbaser til 5,1 millioner mennesker. Den tolvte, på Evenes, åpner i mai. I langstrakte Norge flys det hele døgnet, mens i London flys det kun på dagtid.
Kveld og natt benyttes legebil. Samarbeidet i byen mellom luftambulansen og ambulansene har alltid vært godt. Til enhver tid kjører ca. 200 ambulanser rundt i byen.
Stiftelsen Norsk Luftambulanses satsing på forskning og utvikling vekker internasjonal oppsikt. I dag finansierer stiftelsen 23 stipendiater. Hvert år disputerer stadig flere og tar sin doktorgrad. I tillegg er det igangsatt en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter. Ett av dem er det tette samarbeidet med London`s Air Ambulance. Professor David Lockey sa det på denne måten.
– Vi har egentlig ingenting til felles. Norge med sin langstrakte geografi, og vi som kun flyr i storbyen. Men så har vi det likevel: Vi skal redde enda flere liv. Derfor er det så viktig å samarbeide og lære av hverandre.
Basen på sykehuset
Basekontor og oppholdsrom ligger i 17. etasje på Royal Hospital London, i bydelen Whitechapel. Den spektakulære landingsplattformen er bygget på toppen av sykehuset, rett over dem. Til enhver tid er to piloter, en paramedic, en lege og to brannmenn på vakt. Mannskapene går tolvtimers vakter. I gangen henger en tavle. Håndskrevet i tusj om lammelser, død, amputasjoner, vellykket behandling, trafikkulykke, og hjerte–lungeredninger.
I Norge ligger flere av luftambulansebasene i tilknytning til akuttmottaket på sykehuset, slik at pasienter kan bli levert direkte. I London handler det aller mest om å få legen ut til pasienten. Det er sjelden pasienten blir med tilbake i helikoptret. Ambulansen frakter pasient og svært ofte blir legen med inn til et av byens sykehus.
Londons medisinske alarmsentral ser ut som en databedrift. Det er hit alle medisinske nødtelefoner kommer etter å ha ringt 999. Og det ringer ofte. Mer enn 5 000 henvendelser i døgnet tas imot og håndteres herfra. Legebilen står parkert utenfor. På veggene henger flere store skjermer med kart, TV-bilder og annen informasjon.
Denne natten sitter det operatører på omtrent en tredjedel av plassene. I et hjørne sitter Lee Davies. Han er nattens bindeledd til legebilen. Den som plukker ut oppdragene. Dagen før hadde han vakt på legehelikoptret.
– Vi samarbeider tett med ambulansetjenesten. Hele døgnet er det en paramedic som gjør denne jobben, forteller Lee.
Plutselig blir han stille og lytter i hodetelefonene. Et barn har falt ut av et vindu. Sirener og blålys. Kort tid etter kommer nok en kansellert melding.
Klokken nærmer seg 0300 på natten. Nathan og Marius bestemmer seg for å gjøre en gjennomgang av alt medisinsk utstyr i bagene som er i bilen. Rutiner og prosedyrer er noe som ligger i ryggmargen hos alle som jobber for luftambulansen i London. Bager og utstyr ligger utover asfalten. Ett og ett produkt sjekkes nøye.
– Checked, sier Marius gang på gang. Nattevakten varer i enda fire timer.
Alle får hjelp
Storbyen er et gråblått bakteppe når skyggen av legehelikoptret kommer flygende fra nok et oppdrag neste morgen. Brannmannskapene sørger for at alle sikkerhetsrutiner og prosedyrer følges. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene.
– Neste skritt for oss er å samle inn penger slik at vi kan ha to helikoptre på vakt, forteller administrerende direktør Graham Hodgin.
Han styrer en stab på vel 40 ansatte som jobber med å skaffe inntekter og synlighet. Nok et oppdrag er gjennomført. Om de som fikk hjelp på dette oppdraget hadde gitt sin støtte i form av gaver eller donasjoner vites ikke, og det er helt uvesentlig. Det som er viktig, både i London og i Norge, er at alle får hjelp av luftambulansen.
Og det i trygg forvissing om at jakten på å redde enda flere liv, finne nye metoder og måter å nå dette målet på, er noe det nå samarbeides tettere om enn noen gang.
