Skip to main content

Best mulig bruk av luftambulansen

Hvordan kan vi sikre at luftambulansen brukes på best mulig måte, til pasientene som trenger den mest? Det vil luftambulanselege og stipendiat Ole Erik Ulvin se på.

Ole Erik Ulvin

Ressursoptimalisering

Ole Erik Ulvin

ole.ulvin@norskluftambulanse.no

Periode
Pågående
Hovedveileder
Andreas Krüger, fagsjef for utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, førsteamanuensis ved St Olavs hospital/NTNU
Medveiledere
Helge Haugland PhD, overlege ved St Olavs hospital/330 skvadron / Trond Nordseth PhD, overlege ved Molde sykehus
Samarbeids­partnere
St Olavs hospital, NTNU

Hva forsker du på?

Jeg forsker på det som på fagspråket kalles ressursoptimalisering i luftambulansetjenesten. Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan vi sikre at de begrensede ressursene i luftambulansetjenesten utnyttes på best mulig måte, til de pasientene som trenger den mest?

Bakgrunnen for dette er at luftambulansetjenesten får stadig flere oppdrag, det er store kostnader knyttet til tjenesten, og da er det viktig å bruke de ressursene vi har best mulig. Vi ønsker å finne metoder og tiltak for å bli enda flinkere til å fly på de rette pasientene, og sørge for at vi har best mulig tilgjengelighet og færrest mulig samtidighetskonflikter – altså at det er behov for samme luftambulanse flere steder samtidig.

Hvordan skal du finne ut av det?

Forskningsprosjektet vil grovt deles inn i tre deler:

Først vil jeg se på hvilken effekt det har hatt å innføre en luftambulansekoordinator i AMK-sentralene (LA-AMK). Dette er en ordning som har blitt innført i alle helseregionene i Norge i løpet av de siste årene, deriblant i Helse Midt-Norge, hvor funksjonen ble etablert i januar 2019. Denne nye organiseringen innebærer at det er én 113-sentral i hvert regionale helseforetak som har ansvar for koordineringen av ambulansehelikopter når alarmen går, og som har oppfølging av helikopter som er ute på oppdrag. LA-AMK-sentralen fungerer som et bindeledd mellom den lokale 113-sentralen og den luftambulansen som vurderes som mest aktuell på hvert oppdrag. Vi ønsker nå å se på hvilke effekter denne koordinatorfunksjonen har hatt på bruken av de regionale luftambulansene, målt ved responstid til pasienten (hvor lang tid det tar fra helikopteret får alarmen til vi er framme hos pasienten) og operasjonsområde (hvor ressursene brukes geografisk i regionen).

I del to av prosjektet skal vi å se på nytten av å ha en luftambulanselege på 113-sentralen sammen med  luftambulansekoordinatoren, som støtte for 113-sentralen og for helikopterlegen som er ute hos pasienten. Har det noe å si for hvilke oppdrag vi flyr på?

Til sist vil vi undersøke om det er forskjeller på når helikopterleger vurderer at luftambulansen skal brukes. Ulike luftambulanseleger kan ha ulik terskel for å akseptere eller avvise oppdrag. Hvis denne forskjellen blir for stor betyr det at vi kanskje ikke tilbyr et likeverdig luftambulansetilbud til alle til enhver tid. Vi vil prøve å finne metoder for å standardisere legenes vurderinger på om helikopteret skal rykke ut eller ikke.

Hvorfor er dette viktig?

Grunntanken i luftambulansetjenesten er at tilbudet skal være likt for alle. I Norge har vi et veldig godt utbygd luftambulansetilbud som sikrer rask og livreddende akutthjelp i by og bygd, til sjøs og på fjellet, når sykdom eller ulykker inntreffer. Det er likevel mange faktorer som påvirker om luftambulansen faktisk er tilgjengelig når en pasient blir akutt alvorlig syk – for eksempel vær, pålagte hviletider og andre oppdrag som kommer samtidig. Derfor er det viktig å undersøke hvordan vi til enhver tid kan bruke ressursene i luftambulansetjenesten best mulig. Hvis vi flyr på mange pasienter som egentlig ikke trenger det, risikerer vi at vi ikke er tilgjengelige for dem som virkelig har behov for luftambulansen når alarmen går. Det er de sykeste pasientene vi er til stede for, og da må vi sikre at vi kan rykke ut til dem.

Noe av utfordringen er at virkeligheten på vakt i luftambulansen sjelden er svart-hvit. Noen ganger er det helt åpenbart at det er behov for luftambulansen, for eksempel når pasienter er kritisk syke eller ved store ulykker. Andre ganger er det en vurdering om luftambulansen skal rykke ut. Da er det viktig å spørre seg: Er det behov for å bringe anestesilege til pasienten raskt? Er det en klar og betydningsfull tidsgevinst ved å bruke helikopter, for å få pasienten raskt til sykehus? Er det en logistisk gevinst ved å bruke luftambulanse? Dette er vurderinger som må gjøres i hvert enkelt tilfelle, men mangel på informasjon i akuttfasen gjør det ofte vanskelig å avklare dette før helikopteret rykker ut.

Hvordan kan forskningen din være nyttig for luftambulansetjenesten, pasientene eller prehospital medisin?

Så det er viktig å se på måter å organisere varsling og tjenestetilbud, slik at luftambulansen brukes best mulig.

Å vurdere ulike måter å organisere varslingsrutiner og tjenestetilbudet i luftambulansen på slik at ressursene hele tiden utnyttes best mulig, kan være nyttig på flere nivåer. Det er svært viktig for pasienter med akutt sykdom eller skade utenfor sykehus at hjelpen er tilgjengelig uansett når og hvor folk trenger hjelp. For de som jobber i luftambulansetjenesten er det nyttig å evaluere hvordan vi gjør ting i dag, og hva som eventuelt kan gjøres bedre i morgen. Et økende fokus på økonomi i helsevesenet og storsamfunnet for øvrig gjør det også relevant å evaluere hvordan ressursene i luftambulansetjenesten utnyttes.