På lag for å hjelpe: Legen

Legehelikoptret bemannes av en lege, en flyger og en redningsmann. Gjennom Stiftelsen Norsk Luftambulanse tar alle ansvar for at jobben med å hjelpe akutt skadde og syke pasienter stadig blir lettere. Les om legens rolle.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Olav Eielsen (71)

Var anestesilege på Rikshospitalet da han i 1979 tok kontakt med Norsk Luftambulanse og tok vakter ved luftambulansebasen på Lørenskog. Begynte ved sykehuset i Stavanger og ble sentral i etableringen av Norges andre luftambulansebase der i 1981.

– Luftambulansetjenesten som vi tar for gitt i dag, ble faktisk intenst motarbeidet av de sentrale helsemyndighetene da vi planla oppstart i 1981, forteller Olav Eielsen, som i dag er seksjonsoverlege ved AMK ved Stavanger universitetssykehus.

Eielsen var den som sammen med Jens Moe og noen ildsjeler gikk i bresjen for å få etablert Norges luftambulansebase nummer to i Stavanger i 1981.

Det gikk ikke upåaktet hen.

– Helseministeren ville ikke ha noe av dette. Han sendte en hastedelegasjon til Stavanger for å stoppe oss da han hørte at vi hadde invitert til offisiell åpning. Departementet prøvde deretter via Luftfartsdirektoratet å innføre landingsforbud på sykehuset. Det var noen dramatiske døgn med intens lobbyvirksomhet, der vi måtte kjempe til siste time før åpningen. Men takket være et sterkt lokalt engasjement fikk Jens Moe leid et Bell 222 fra Helikopterservice, asfaltert 10 x 10 meter landingsplass ved sykehuset og satt opp en brakke. Da var vi i gang, med støtte fra sykehusledelse, næringsliv og lokale byråkrater og politikere – med Lars Vaage og Arne Rettedal i spissen.

Hvorfor den sterke motstanden fra sentralt hold?

På 80-tallet foregikk all sykehusbehandling bak høye sykehusmurer. Å rive ned disse og flytte sykehuset ut til pasienten med helikopter, vakte stor motstand, ikke minst fra ambulansetjenesten. De så oss som en konkurrent, og hadde nære bånd til de som satt på nødtelefonen. Etter at vi ikke ble alarmert til en drukning, og pasienten døde, anmeldte Jens Moe helsedirektøren for delaktighet i tap av liv.

Da tenkte jeg at nå ryker lisensen min. Men etter dette bestemte sykehusstyret at luftambulansen måtte alarmeres i slike tilfeller. Likevel opplevde jeg at en kommunelege ringte og erklærte sin kommune for «helikopterfri sone». Uansett ønsket befolkningen denne nye helsetjenesten varmt velkommen, og forskningen dokumenterte klar helsegevinst. I dag er luftambulansetjenesten en viktig og selvfølgelig del av det norske helsevesen, men nyvinning vekker alltid motstand.

Når snudde motstanden?

Det tok noen år. De første årene jobbet anestesilegene på fritiden for luftambulansen. Men i 1984 etablerte sykehuset i Stavanger Norges første akuttmedisinske seksjon, der jeg som initiativtaker ble leder. Året etter overtok vi legetjenesten på Sea King redningshelikopter på Sola. Og i 1988 ble luftambulansetjenesten en nasjonal tjeneste som staten kjøpte via anbud fra Norsk Luftambulanse og andre flyselskap, mens legene var ansatt på sykehus – slik det også er i dag.

Når det går bra, føles jobben veldig meningsfylt

Olav Eielsen, tidligere lufambulanselege

Hva husker du best fra de første årene her?

Navigasjonsutstyret i cockpiten var svært enkelt: Pilot og redningsmann navigerte etter Cappelens veikart, hindringer var avmerket med tusj. Det er også noen enkeltepisoder jeg ikke glemmer, som da vi ble anmeldt for å kjøre utrykning uten tillatelse – etter å ha brukt grunnlegger Jens Moes private Volvo 240 med blålys på taket.

Da en politipatrulje kom til basen for å beslaglegge bilen, ringte jeg direkte til politimesteren. Han forsto at vi trengte bil til utrykning på korte avstander, og foreslo en enkel løsning: Dekk over blålysene, og bruk nødvergeparagrafen når dere må ut. Dermed fant jeg noen barnetruser på barneavdelingen, som vi dekket blålysene med. Problemet var løst!

Andre ting?

Oppslutningen på grasrota gjorde inntrykk. Vi reiste jo rundt på fritida til basarer og foreninger for å fortelle om luftambulansen og samlet inn pengestøtte for å utvikle tjenesten. Vi i ble svært godt tatt i mot og opplevde folkeaksjoner som samlet inn penger til oss. Det nære forholdet til folk flest har vært noe av det mest givende, ikke minst til pårørende og pasienter i livskritiske situasjoner. Når det går bra, føles jobben veldig meningsfylt. Men når slaget noen ganger er tapt, og vi ikke kan gjøre mer medisinsk, så kan vi gi omsorgsfull hjelp, varme og støtte til de som står igjen med fortvilelsen der og da. De mange takknemlige hilsenene vi har fått også etter slike situasjoner, er noe av det som har betydd mye.

Hva ønsker du å se av utvikling i årene som kommer?

Kunstig intelligens vil komme til å bety mye for akuttmedisinen framover. De siste ti årene har jo prognosene for slag og hjerteinfarkt blitt endret radikalt, med rask fjerning av blodpropper i både hjerne og hjerte. Her er tidsfaktoren avgjørende, og og helikopteret viktig for å kunne gi denne livsviktige behandlingen til hele befolkningen. Men det er mer å hente: På sykehuset i Stavanger jobbes det med å utvikle en «hjelm-CT» som kan brukes i helikopteret, økt bruk av ultralyd ute vil gi oss mer presise diagnoser på vei til sykehus, og noen steder prøves det til og med ut avanserte, mobile hjerte-lungemaskiner tll bruk ute hos pasienten. Men det som vil kunne revolusjonere dagens praksis, er kunstig intelligens. Vi på Regionalt Akuttmedisinsk Kompetansesenter og AMK Stavanger er nå i gang med et prosjekt som tar i bruk AI. Bare vent og se!

Kristin Tønsager (42)

Hadde seks år bak seg som anestesilege ved sykehuset i Stavanger da hun begynte å fly med luftambulansen der i 2008. Er også ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse for å forske på dokumentasjonskvalitet i legebemannet utrykningstjeneste.

– For meg er det noe tiltrekkende ved å arbeide med det som mange synes er det aller skumleste i faget: Å være den første som kommer for å hjelpe pasienten, ute på steder vi ikke kjenner, hvor vi ofte må ta raske avgjørelser som handler om liv eller død – og samtidig tilby pasienten den best mulige behandlingen – alltid. Det å kunne mestre dette, det var tiltrekkende på meg da jeg begynte i luftambulansetjenesten.

Hva betyr dette i praksis når du er ute?

Uansett om vi møter et enkelt beinbrudd eller en hjertestans eller store og alvorlige skader, så møter vi disse utfordringene med begrensede ressurser i forhold til hva vi har inne på sykehuset. Vi må kjenne utstyret, vi må vite hva vi kan og ikke kan gjøre – og vi må håndtere pasient og pårørende på en god måte. Alt dette er vi trent i og forberedt på, og dette motiverer meg. Det å gjøre nye ting og føle mestring, det går nok som en rød tråd i yrkeslivet mitt.

Hvilke nye ting har du fått gjort i luftambulansen?

Her er det selvsagt mye som kan nevnes, men for meg var det nytt og uventet å bli invitert inn i et forskningsprosjekt – som ledet til at jeg nå arbeider med en doktorgrad. Stiftelsen Norsk Luftambulanse ville ha flere operative leger inn i forsknigen, de ville sikre seg folk som vet hvor skoen trykker. Dermed ble jeg spurt, og kom inn i en ny verden.

Hva tar du doktorgraden på?

Svært kort sagt: Jeg forsker på hvor godt vi dokumenterer det som skjer når vi behandler akutt syke og skadde pasienter, og hvordan data som for eksempel EKG, blodtrykk og puls blir samlet og analysert. En systematisk registrering av gode data og hvordan det gikk med de ulike pasientene, vil hjelpe oss å se hva slags behandling som fungerer best for forskjellige grupper pasienter. I dag har vi ingen automatisk innsamling av slike data selv om teknologien finnes. Min oppgave er å finne ut hva som hindrer og hva som fremmer at vi får tak i viktige data.

Hva gjør forskningsarbeidet med deg som lege?

Jeg tror jeg har blitt en bedre prehospital lege av dette, etter å ha fått så mye faglig input fra mange kanter. Jeg merker også at jeg har begynt å tenke annerledes når jeg er på vakt. Jeg ser stadig detaljer i måten vi arbeider på som får meg til å tenke at dette må vi undersøke videre, dette kan vi kanskje gjøre enda bedre i framtida.

Det at Stiftelsens Norsk Luftambulanse har satset på forskning og utvikling, det redder liv. Og det motiverer meg stort.

Kristin Tønsager, luftambulanselege og forsker

Hva har vært de viktigste nyvinningene siden du begynte å fly luftambulanse?

Hjerteinfarktbehandling og slagbehandling. På begynnelsen av 2000-tallet ble disse pasientene innlagt og så håpet vi det beste. I dag kan legene gå inn i blodårene i hjertet, hente ut proppen og sette inn en stent, slik at de redder en stor del av hjertemusklaturen. Det betyr i de fleste tilfeller at hjertet blir mindre skadet etter et hjerteinfarkt og pasientene blir mindre plaget med hjertesvikt etter infarktet. Da jeg begynte i 2008, så fløy vi heller ikke slagpasienter, fordi det ikke fantes behandlingstilbud som trombolyse og fisking av blodpropper. Nå flyr vi disse pasientene inn så de kan få raskest mulig behandling. I enkelte tilfeller kan det bety at en pasient som kommer inn med lammelser i halve kroppen, får tilbake førligheten. Jeg har sett nevrologer hoppe av glede i gangene i slike tilfeller! Det er stort. Forskningsprosjektet rundt slagambulansen i Østfold er også et stort framskritt, med teknologi som vi forhåpentligvis får i helikoptrene etterhvert.

Andre ting?

Å ja, definitivt ultralyd i helikopteret! Det er enormt viktig. Det hjelper oss å gi den aller beste behandlingen, det vi avdekker ute i helikopteret gjør at pasienten kan komme inn til sykehuset og alt er klart, fordi de allerede har fått beskjed om hva vi ser inne i kroppen. Jeg var litt avventende til dette først, men så opplevde jeg en historie som gjorde meg frelst.

Fortell!

For noen måneder siden ble vi kalt ut til en kvinne med brystsmerter, og det var naturlig å gå ut fra at det var et infarkt. Men EKG viste ingen tegn til dette, og jeg stusset over at hun lå og vred seg, at hun var så urolig, dette var en type uro som jeg kjente igjen fra andre pasienter i svært kritisk tilstand. Og siden vi nå har fått ultralyd i helikopteret, så kunne jeg undersøke magen, der jeg oppdaget en stor utposing på hovedpulsåren.

Hva kunne du gjøre med det?

Vi kunne fortelle sykehuset om problemet, slik at de kunne gi riktig behandling umiddelbart. Vi kontaktet sykehuset og ba dem gjøre klar en røntgenlege og en karkirurg. Hadde vi ikke hatt ultralyd i helikopteret, ville det tatt lenger tid å diagnostisere og pasienten ville fått riktig behandling senere. Og hadde åren sprukket, ville hun vært død i løpet av få minutter. Nå kom hun direkte til riktig behandling og fikk satt inn en kunstig del av pulsåren. Det at Stiftelsens Norsk Luftambulanse har satset på forskning og utvikling, det redder liv. Og det motiverer meg stort.