Opp fra dypet
I 55 minutter lå Caroline (24) åtte meter under vann, inne i en bil. Ingen våget å tro at hun ville overleve. Alle tok feil.
Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien
Publisert: 05.08.2015 – Sist oppdatert: 26.04.2022
Eivinn Årdal Skjærseth og Vegard Landsem ser på den unge jenta med det gode smilet. Hun som sitter ved bordet sammen med dem og drikker kaffe i ettermiddagssola. Legen og redningsmannen husker godt sist de møttes. Det var på bryggekanten ved kornsiloene i Steinkjer, klokka 14.56 søndag 8. desember 2013.
Da var Caroline Husvik Lysberg klinisk død. Nedkjølt og druknet etter 55 minutter under vann. Ingen hjerteslag. Ingen pust. Store pupiller. Eivinn husker det iskalde vannet som veltet opp av halsen hennes da han la inn plastrøret som skulle få kstfen til lungene. Nå sitter hun foran dem. Lys levende og blid.
– Hva liker du best å gjøre nå om dagen, spør Eivinn over kaffekoppen.
Caroline kikker tilbake fra rullestolen. Tenker seg om et par sekunder.
– Shopping er jo fortsatt gøy. God mat, og brettspill! Favorittene nå er Norge Rundt og Geni.
Forbløffende rehablilitering
Hun forteller om treningsopplegget som skal lære henne å gå igjen. Hun følger Northug-metoden, sier hun selv: Trener, spiser og sover. Hun plusser på med fysioterapeut, logoped og jernvilje. Er omgitt av leger og pleiere som søtter henne og familien. Hun har måttet lære seg alt på nytt.
Eivinn lener seg tilbake i stolen og rister forbløffet på hodet. Ser på Caroline, så på mamma Tone, pappa Jan Ove og lillesøster Silje som har kommet på besøk til luftambulansebasen på Rosten i Trondheim. Både han og redningsmannen Vegard smiler bredt. De har vært med på mye, men dette har de aldri sett maken til.
De visste at Caroline ble vekket fra kunstig koma etter tre uker. Blind, delvis lam, ute av stand til å kontrollere armene, uten noe minne om ulykken. Ingen turte å si om hun ville kunne snakke igjen. Nå korrigerer hun pappa Jan Ove, som nettopp sa feil dato på dagen da hun så Rosenborg mot Strømsgodset i fjor høst.
Ulykken
Caroline husker fortsatt ikke noe fra ulykken. Men hun vet at denne historien begynner med en scene som fra en skrekkfilm. Se for deg lerretet i kinomørket. Du ser en bil skrense på vinterføret, før den vipper utfor bryggekanten og forsvinner i det mørke iskalde vannet. Det er sju minusgrader i lufta. Januarsola skinner fra blå himmel over Steinkjerelva. Boblene stiger opp til overflaten, bilen fortsetter sin ferd nedover. Sjåføren kommer seg ut og svømmer til land.
Caroline blir med til bunns.
Hun får løsnet sikkerhetsbeltet, hun kommer seg til baksetet. Men hun kommer seg ikke ut. Tenk deg at du ser denne filmen, og at du starter stoppeklokka nå. Du ser bilen legge seg på talet i mudderet. Den synker nedi så bare litt av sidevinduene synes. Så blir alt stille. Det er mørkt. Det er kaldt. Klokka tikker langsomt.
Redningsmannen
Ti minutter. Tjue. Tretti. Ingen bevegelse. Førti. Femti. Du vet ingen ting om hva som skjer på overflaten. Her nede er det fortsatt stille. Helt til en lysstråle sveiper forbi, og en skikkelse kommer svømmende ut av mørket. Han kikker inn gjennom vinduene på den ene siden, stikker armen inn det åpne sidevinduet foran, kjenner på døra som er umulig å åpne, før han tar tak i understellet og drar seg lynkjapt over til den andre siden.
Der er åpningen enda mindre. Han er raskt tilbake på den andre siden og lener seg helt ned. Nå oppdager han noe der inne.
Han ser en hånd i baksetet.
Skikkelsen er Jan-Eirik Selbo (31), redningsdykker ved Trøndelag Brann- og redningstjeneste. Han har fløyet med Eivinn og Vegard i legehelikoptret fra Trondheim. Nå setter han knærne mot bilsiden der nede i dypet for å få spenntak. Mudderet virvles opp, han ser ingen ting.
Han drar i hånda, kjenner en skulder og et hode, og trekker den unge kroppen til seg. Men nå sitter hun bom fast. Han rykker til, gang på gang. Han kjemper mot klokka, han lirker og vrir på den livløse jenta. Hun må ut og opp. Nå!
Da han endelig stiger mot overflaten med Caroline i armene, er pressluftapparatet på ryggen hans over på reservetanken. Det har gått seks minutter og tjue sekunder siden Jan-Eirik hoppet i vannet og startet søket alene nede i det grumsete vannet. I normale arbeidsdykk varer samme mengde luft i tretti minutter.
– Utenfor vår kontroll
Når er det verdt å kjempe videre for et liv? Når er det realistisk å forvente overlevelse? Den druknede kroppen til Caroline heises opp på bryggekanten, der Eivinn og Vegard venter sammen med de lokale nødetatene. Alle vet hvor lenge hun har ligget nede i dypet. Hun er blå i huden, pupillene er store. Ingen av dem har vært borti at noen har overlevd noe slikt.
– Det er utenfor vår kontroll hvor bra eller dårlig slike tilfeller kan gå til slutt. Vår eneste oppgave der og da var å få surstoff til hjernen din og få deg raskest mulig til sykehus. Vi kjempet mot tida og oksygenmangelen som ødelegger hjerneceller. Det som skjer når kroppen kjøles raskt ned, er at kroppen går i en slags dvaletilstand, alle prosesser går mye saktere. Inkludert de prosessene som skader hjernen når den mangler oksygen. Og det var ikke snakk om å gi deg opp, forteller Eivinn til Caroline og familien.
Nå forteller han om hva de gjør der oppe på brygga denne søndagen. Hun pakkes i bobleplast og tepper. De legger en slange ned i luftrøret. Rundt overkroppen plasserer de en maskin som pumper rytmisk ned mot brystkassen, den utfører hjertekompresjoner hele veien til sykehuset. Eivinn borer et lite hull i leggen, der han legger væsketilførsel rett inn i kroppens mest effektive transportsystem – beinmargen. Etter tre minutter begynner hjertesignalene, men det er ikke krefter nok til noe hjerteslag.
Så løfter helikopteret seg med kurs mot St. Olavs hospital i Trondheim.
Vi kjempet mot tida og oksygenmangelen som ødelegger hjernecellene. Men det var ikke snakk om å gi deg opp!
Luftambulanselege Eivinn Skjærseth til Caroline Husvik Lysberg
Hjertet slo igjen
– Hjertet ditt sendte signaler, men ble bare liggende og dirre hele veien, forteller Eivinn, mens familien lytter oppmerksomt. Selv var de hjemme i Namsos, sju mil unna, da redningsaksjonen foregikk. Telefonen ringte, men de hørte den ikke – Tone og Jan Ove var ute og gikk i blesten. Da de endelig fikk beskjed og kastet seg i bilen, ringte en lege fra sykehuset etter en halvtime. Jan Ove satt i førersetet da han fikk beskjed om at eldstedatteren sannsynligvis ikke ville våkne igjen.
Der satt de tre i bilen på Sjøåsen og kjente at håpet sank i dypet, det også. Men livet var sterkere enn døden denne gangen. Det som ingen hadde trodd skulle skje, det skjedde. Hjertet begynte å slå. Caroline begynte å kjempe. Vegg i vegg på akutten på St. Olavs lå mamma og pappa, mens de ventet på beskjed. Etter seks dager fikk de vite at sentralhjernen var intakt. Først etter ti dager var legene trygge: Caroline overlever.
Men ingen visste hvilket liv hun ville komme tilbake til.
Tre uker i koma
Tre uker etter ulykken er Caroline overført til sykehuset hjemme i Namsos, da en sykepleier ringer Tone på formiddagen. Hun må komme med én gang. Datteren hennes har våknet etter tre uker i kunstig koma. Tone skynder seg ned. Sykepleieren gråter da hun forteller at Caroline har spurt etter mamma. Tone gråter med henne. Gledestårene triller ved sykesenga, der mamma spør eldstejenta si: «Hører du hvem dette er, Caro?».
– Da rørte hun litt på leppene. Jeg så at hun kjente meg igjen – selv om hun ikke kunne se, forteller Tone.
– For oss handlet alt bare om å få Caroline med oss hjem i live. Det var det aller største som kunne skje oss. All annen framgang var en ren bonus.
Ubeskrivelig støtte
Etter ulykken i desember 2013 kan moren telle på én hånd de dagene hvor hun ikke har vært hos Caroline. Både hun og Jan Ove ble sykmeldt for å følge opp datteren. Sammen har familien gjort alt som står i deres makt for å hjelpe henne tilbake. Historien om rehabiliteringen er den lange, tøffe historien, som vil fortsette i lang tid.
– Men den største jobben er det Caroline som gjør, hver dag, sier Tone med ettertrykk. Familien er fylt av takknemlighet. De har ikke ord for å beskrive støtten de har fått, fra redningsmannskapene, til leger og sykepleiere og terapeuter som har hjulpet dem på sykehuset, på St. Olavs hospitals klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering på Lian, og hjemme i Namsos – der hun har egen avlastningsbolig på Lonet. Der spiller de gjerne Geni på kveldene, både for å ha det gøy og for å trene hjernen.
– Vi har sikkert kjøpt 30 brettspill det siste året, forteller pappa Jan Ove, med et varmt blikk på Caroline.
– Og nå har hun for lengst begynt å slå oss ned i støvlene!
