Sjeflege Hilde Wara: Satser på lagbygging
For få år siden fantes ikke legehelikopter i Finnmark. I høst var stiftelsens nye sjeflege, Hilde Wara, avhengig av Kirkenes-helikopteret for å holde liv i sin svigerfar.
I den nye jobben vil hun satse enda mer på lagbygging.
Tekst og foto: Thomas T: Kleiven
Publisert: 23.11.2023
Det har vært en tøff natt for Hilde Wara (43). Klokken 04 ringte telefonen første gang. Det var fra 113-sentralen, akuttmedisinsk nødtelefon. De hadde fått en nødoppringning fra hennes svigerfar, som nå var i livsfare. Men dekningen var så dårlig at de ikke klarte å spore opp hvor han befant seg. Visste kanskje hun hvor han var?
– Livredd
Nå sitter Hilde Wara på en kafé i Kirkenes sentrum. Den ligger mellom skipsverftet Kimek og de gamle kontorene til Sydvaranger gruver, som drev byen fremover gjennom hele 1900-tallet. Åtte timer er gått siden telefonen fra 113-sentralen vekket henne midt på natta.
Da hadde svigerfaren kjempet seg ut av senga i hytta på Kobbholmen, like ved russergrensa. Deretter krabbet han oppover lyngen for å finne telefondekning.
For familien Wara er området ensbetydende med fiske, fjellturer og lek på alt som kan flyte på vann. Men i natt så alt annerledes ut.
– Du blir jo livredd når de nærmeste rundt deg må ha hjelp for å overleve, sier Wara.
Jobben hennes er å være anestesilege både på legehelikopteret ved luftambulansebasen og på sykehuset i Kirkenes, så hun er vant til dramatiske netter. Men denne gangen var det personlig.
Ikke «sjefete»
Hilde Wara har alltid vært utålmodig. Noe må skje. Å slappe av i tradisjonell forstand har aldri falt henne naturlig. Som ungdom likte hun kunst og design, og var alltid på jakt etter lekne opplevelser. Gjerne med triksing i lufta.
– Jeg har alltid brukt mye tid på lek, også som voksen. Jeg tror jeg fortsatt trives bedre blant barn enn voksne.
Nå skal hun forholde seg til nye voksne. Som ny sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse skal hun sørge for at stiftelsens arbeid bærer et høyt medisinsk nivå, i tillegg til å sikre et godt samarbeid med det offentlige.
At hun skulle ende opp her, som sjef for så mange flinke folk, hadde hun aldri trodd.
– Jeg hører til på gulvet og i kampen for idealene. De klassiske autoritetsfigurene og hvordan de forvalter makten sin har jeg ofte hatt problemer med sier Wara.
Derfor ga hun sitt tydelige «nei» da hun først ble spurt om hun var interessert i jobben. Mens samtalen pågikk lurte hun på om det var skjult kamera. Ville noen narre henne? Hun hadde jo ikke søkt på en slik jobb.
– Å være sjef er ikke i min ambisjonsrekke. Jeg er følsom og litt dramatisk anlagt, og ikke akkurat supertålmodig.
Elsker Finnmark
Wara vokste opp på andre siden av Varangerfjorden, i Vadsø. Moren beskrives som ledestjernen – og som verdens mest tolerante og omsorgsfulle person. Faren en streng og fargerik mann – på godt og vondt. På mobilen viser Wara frem portretter av faren, som hun malte tidlig i livet.
– Begge foreldrene mine har vært veldig viktige for hvem jeg er og hvordan jeg lever og prioriterer, sier hun.
Hjemmefra fikk Wara innprentet verdien av å stå opp for de som behøver det mest. Etter eget utsagt kunne hun like gjerne vasket gulvene på sykehuset som å stå ved operasjonsbordet, men når hun først har medisinutdannelsen, og en selverklært evne til å spille andre gode, så er det som lege i Finnmark hun har følt seg mest nyttig.
– Jeg elsker Finnmark og skal bo her til jeg dør. Slik sett er jeg den ultimate ansatte. Jeg har ekstremt mye å tape på at ting ikke går riktig vei.
Tør å si ifra
Mange kjenner henne som en tydelig motstemme når helsebudsjettene i distriktene skjæres ned. Wara beskriver en kraft inni seg, og at den må ut gjennom ytringer. Fra sentralt hold har hun fått kritikk for å spre unødig utrygghet i befolkningen.
Wara ser annerledes på det:
– Jeg kan ta hensyn, og noen ganger må jeg det, men jeg kan ikke ha en rolle hvor jeg ikke får ytre meg dersom folks trygghet står på spill.
– Jeg hører til på gulvet og i kampen for idealene.
Wara mener legejobben handler om mye mer enn pasientundersøkelser. Du må også være klar for å endre systemer.
– Vi burde alle være mindre redde for å lage støy. Hvis du har brukt store deler av livet på å lære deg noe, og du har meninger om hvordan ting kan bli bedre, betyr det selvfølgelig noe hva du mener.
Nå er Wara dypt bekymret for det hun kaller en altomgripende tillitskrise i helsevesenet.
– Ansatte føler seg tatt for gitt. Føler at de ikke betyr noe, sier Wara og forteller om arbeidsplasser hvor hun opplever lav tillit til ledelsen.
Selv tror hun mye handler om enkel psykologi: Om å bli sett og anerkjent.
– Nye direktører formidler ofte først og fremst et fokus på egen gjennomføringsevne og økonomisk bærekraft. Vi savner at de formidler omsorg og tillit til sine ansatte, at de bryr seg om hvordan vi har det, sier Wara.
Hun tror andre verktøy må brukes for å skape sunne budsjetter. På sikt vil det lønne seg å investere i ansattes trivsel og trygghet.
– Det virker som om mange har glemt at det er de ansatte som er organisasjonen. Jeg tror en organisasjon som jobber for – og sammen med – sine ansatte, vil ha økonomisk bærekraft som bieffekt.
– Å ha et helikopter betyr ingenting om de ansatte ikke har det bra og resten av kjeden ikke fungerer.
Nok er nok
I sitt nærområde ser hun store utfordringer. Ikke bare for byen Kirkenes, som opplevde nedgangstider allerede før den store bjørnen i øst valgte å gå til krig mot Ukraina. Men også for sykehuset og pasientene.
– Noen ganger føles det som om vi ikke gjør annet enn å kjempe mot nedskjæringer, sier Wara.
Til tross for at Stortinget ønsker likeverdige helsetjenester uansett hvor i landet folk bor, forteller Wara om mange sykehusansatte som opplever yrkeslivet som en evig kamp om ressurser. Akkurat nå er Kirkenes’ status som akuttsykehus atter oppe til diskusjon. Det kan ende med at gravide må fly 800 kilometer for å få et keisersnitt.
– På et tidspunkt må vi si at vi har kuttet nok. Vi tåler ikke flere kamper for et minste minimum.
Laget foran enere
Skal ressursnød og tillitskrise løses innad i helsevesenet, tror Wara både ledere og ansatte må føle seg tryggere. Hun peker på luftambulansens legehelikoptre for å beskrive en modell hun tror på. I helikopteret jobber tre personer sammen: en lege, en redningsmann og en pilot. Dette 3-crewkonseptet krever forståelse for hverandres oppgaver.
Arbeidsfordelingen er klar, men alle har et ansvar for å forstå de andres oppgaver. Legen må kunne bidra i redningsarbeidet, piloten må kunne livreddende førstehjelp og redningsmannen kan styre helikopteret om nødvendig.
– Hele modellen skaper forståelse. Den tiltrekker seg bra folk og gjør at man tar ansvar. Slik skapes tillit, sier Wara og poengterer hvor viktig ærlighet er for at konseptet skal fungere.
Når ting ikke går som planlagt skal crewet snakke om hendelsene, istedenfor å feie dem under teppet. Modellen bygger på full åpenhet og lav terskel for å ta opp feil.
– For å bygge gode lag må vi være trygge på oss selv og dem rundt oss. Det gjelder både i helikopteret, ved operasjonsbordet og innen ledelse, sier Wara.
Spesielt i et operasjonsrom ser Wara viktigheten av trygghet. Der trengs ikke enere, men gode lagspillere.
– Å ha et helikopter betyr ingenting om de ansatte ikke har det bra og resten av kjeden ikke fungerer.
Mål om å motivere
Hilde brukte god tid på å tenke før hun bestemte seg for å si ja til jobben som sjeflege i stiftelsen. Hennes hjertesak er trygghet hos ansatte. At de skal føle seg sett.
– Min påvirkningskraft vil alltid brukes til fordel for de ansatte. Jeg vil jobbe for å gi faget enda større plass og bidra til at vi er en organisasjon som responderer på folkene som jobber her, sier Wara.
Hennes første mål er å motivere og fange opp de ansattes behov. Samtidig skal hun representere dem oppover og utover. Hun sammenligner jobbforholdet med et kjæresteforhold.
– Du vil jo bare at den andre parten skal høre på deg, respondere og kanskje justere kursen litt.
– Hadde kanskje dødd
Da legehelikopteret ankom Kobbholmen natten i forveien, fant de en svært syk mann. Med knær, armer og albuer hadde Hildes svigerfar karret seg opp til en topp der det så vidt var telefondekning. Etter samtalen med Hilde Wara forsto 113-sentralen hvor pasienten befant seg, og kort tid etter var legehelikopteret i lufta. På bakken fant helikoptercrewet en mann med kritisk lavt blodtrykk, som ble fløyet til Kirkenes sykehus og fikk behandling.
– Jeg tror ikke han hadde overlevd uten hjelpen han fikk. Legehelikopteret ga den beste hjelpen han kunne få, sier Wara.
Nå ønsker hun å se tankegangen fra legehelikoptrene utøvd på organisasjonsnivå. På samme måte som legen reagerer lynkjapt når piloten trenger navigasjonshjelp, ønsker Wara at lederne skal reagere når de ansatte sier ifra.
– Jeg ønsker meg et 3-crewkonsept som fungerer helt til topps. Slik bygger vi en kultur som skaper tillit og tar vare på flokken, sier Wara.
For henne er det ikke alltid medisiner og utstyr som er mest avgjørende for pasienten, men at laget rundt pasienten snakker godt sammen.
– Jeg tror vi hjelper pasienten aller mest gjennom å bygge trygge, dedikerte og fungerende lag.
