Min hjertesak: Frivillige i redningstjenesten
Luftambulanselege Øyvind Thomassen (54) takker frivillige nordmenn for kvaliteten på vår redningstjeneste – og ber oss om aldri å ta den for gitt.
Tekst og foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 02.02.2024
Begynnelsen
Øyvind Thomassen sto med to konvolutter i hendene. Den ene inneholdt et «ja» til studieplass som naturforvalter på Ås. Den andre et «ja» til medisinstudiet i Oslo.
– Vi må gjøre alt vi kan for å bevare dette. Dersom de frivillige ikke gidder mer, så vet jeg ikke hvordan vi skal løse det.
Øyvind Thomassen
35 år senere er han glad for valget han tok: det ene brevet ble sendt, det andre brent. Nå er Thomassen anestesilege ved luftambulansebasen i Bergen, lege for Forsvarets redningshelikopter i Finnmark, overlege ved Haukeland universitetssjukehus, seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og leder for fjellmedisinsk forskningsklynge i Bergen – for å nevne noe. Mest av alt brenner han for fjellmedisin og den frivillige redningstjenesten.
Bakgrunn
Fjellmedisin – hva er egentlig det? Jo, det er medisinsk kunnskap utøvd i fjellet. Å være lege ute i naturen er noe ganske annet enn å være lege inne på et sykehus. Å utøve legeyrket på en fjellhylle eller midt på en forblåst vidde kan blant annet innebære at medisiner fryser, blod koagulerer sakte og telefondekning mangler.
For ti år siden var Øyvind Thomassen del av en gjeng som dro til fjells for å trene på medisinske situasjoner. Ofte oppsto scenarioer hvor de var usikre på hva som burde gjøres for pasientens beste. For å finne svar opprettet de sitt eget laboratorium, kalt «Mountain lab», og systematiserte resultatene av forsøkene.
Nå er arbeidet formalisert og blitt til en forskningsklynge, som er et samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssjukehus. Sammen gjennomfører de noen av klodens mest kompliserte fjellmedisinstudier på snø, med mål om å finne konkrete svar på spørsmål knyttet til behandling av pasienter ute i naturen.
Unik modell
Kunnskapen stipendiatene forsker frem behøves ofte hos den frivillige redningstjenesten, altså hos «vanlige» mennesker og organisasjoner som frivillig bidrar med hjelp og redning. Dette er rørleggere, ingeniører eller lærere som slipper alt de har i hendene når noen er i nød. For å forklare systemet maler Øyvind Thomassen et bilde:
– Se for deg en skoleskyting, en storbrann eller en skuddskade i et bryst. Hva gjør samfunnet da? Jo, vi sender vår aller skarpeste kompetanse: Delta-troppen, topptrente brannmenn eller erfarne hjertekirurger. Vi maksimerer erfaring, kvalitet og kunnskap for å løse komplekse oppgaver. Vi topper laget.
Som anestesilege i luftambulansen møter Thomassen og andre profesjonelle aktører i helse- og redningstjenesten en annen dynamikk: I krevende situasjoner spør man de frivillige om hjelp.
– Hvis demente Olga på 85 år forsvinner, så må vi søke etter henne. Og det finnes ikke folk på jobb som kan gjøre det. Det er de frivillige som gjør det. Det er Røde Kors og Norsk Folkehjelp som drar ut, forklarer Thomassen.
Ofte dreier det seg om pasienter som befinner seg på krevende steder – til fjells, i elver, på vidda eller i dype skoger.
– Modellen er helt unik og fortjener å bli hyllet.
Drivkraft: Bevare frivilligheten i redningstjenesten
Ingen i familien Thomassen var akademikere. Faren var «ekstremt løsningsorientert», med lek og smil som pedagogiske virkemidler. En innfallsvinkel Øyvind tok med seg videre i livet. Gjennom speiderbevegelsen forsøker han å gi tankene videre til neste generasjon. Hver onsdag hele året – uansett vær – gir han av sin tid til barna som møter opp i skogen ovenfor sykehuset i Bergen.
– Dette er mitt bidrag. Mitt samfunnsansvar. Jeg tror verdiene vi formidler er viktige, sier Thomassen, som også reiser på utenlandsoppdrag for Leger Uten Grenser.
– Jeg ble tilfeldigvis født i Norge, hvor jeg fikk en utdanning. Nå er det payback time. Dessuten trives jeg med å reise til steder hvor jeg ikke vet hva som skjer. Jeg aksepterer usikkerheten fint.
I Norge, når legehelikopteret lander midt i uværet, og Thomassen møter 80 hodelykter som allerede er i gang med søk, blir han rørt. Veltrente og flinke folk, som møter opp på kort tid, overalt og uansett.
– Vi må gjøre alt vi kan for å bevare dette. Dersom de frivillige ikke gidder mer, så vet jeg ikke hvordan vi skal løse det, sier Thomassen.
Veien videre: Bedre rammer for frivillige
Drivkraften for fjellmedisin ligger inni ham. Snø og fjell er en del av hans identitet. Å være på en vanskelig plass i en kjip situasjon, og deretter mestre den, har han alltid likt. Dessuten betyr det mye å bidra til bedre løsninger for pasientene.
– Dersom vi skal mestre medisinske situasjoner i fjellet bedre, må vi ha mer kunnskap, som ennå ikke finnes. Og de frivillige trenger svarene vi finner, sier Thomassen.
I redningstjenesten er han redd frivilligheten blir tatt som en selvfølge. Han ser en tendens til at godheten tas for gitt:
– Skal du på dugnad i barnehagen, så synes du det er litt rart hvis du må betale for spiker og maling selv. Men for mange frivillige har det blitt dyrt å hjelpe til, sier Thomassen.
Han tror systemet trenger rammer som fungerer bedre for de frivillige og deres egentlige arbeidsgivere:
– Folk må være klar over innsatsen disse menneskene gjør – helt uten betaling. Dette er bærebjelken i vår redningstjeneste.
