Historien om bedøvelse: Fra whisky til spesialister
I dag kan anestesilegene i legehelikoptrene lindre smerter, bedøve og legge i narkose. Veien fra alkohol som bedøvelse til avansert bruk av medikamenter er et resultat av 150 år med prøving og feiling.
Tekst: Randi J. Buckley og Erland Kroken / Foto: The Science Library
Publisert: 03.09.2019 – Sist oppdatert: 29.11.2021
Den amerikanske tannlegen Horace Wells oppdaget effekten lystgass hadde på smerte i 1844 da han eksperimenterte på seg selv, og begynte å bruke dette på sine pasienter. Hans kollega William Morton ble et par år senere kjent for sin bruk av eter som bedøvende middel for første gang. Før dette var en flaske whisky, opium og hypnose det eneste leger og tannleger kunne tilby sine pasienter ved tanntrekking, fjerning av kreftbyller og amputasjon, som var den vanligste formen for operasjon den gangen.
Eter ble raskt utbredt som bedøvelsesmiddel, også kalt anestesi, i hele den vestlige verden, og her i Norge ble det brukt ved Rikshosptialet allerede i 1847, året etter at Morton fjernet en svulst i en kjeve under en demonstrasjon. Da brukte han en gassinhalator og en svamp dynket i eter.
Til tross for medisinske gjennombrudd, endte Wells med å betale en dyr pris. Under en demonstrasjon for medisinstudenter ved Massachusetts General Hospital i Boston i 1845 feildoserte han mengden lystgass da han skulle trekke en tann, og gassen fungerte ikke som smertestillende. Han ble diskreditert i de medisinske kretser, ga opp tannlegekarrieren og solgte anestesipreparater for sin gamle kollega Morton.
Han ble avhengig av kloroform og i 1848 kastet han svovelsyre på klærne til to prostituerte mens han var delirisk. Han ble fengslet, og tok etter hvert sitt eget liv.
I årene som fulgte ble flere forskjellige midler utprøvd og testet, men de aller fleste ble forkastet på grunn av farlige bivirkninger. I 1880 årene ble blant annet kokain brukt som lokalbedøvelse. Dette ble avløst av stoffet lidokain på 1940-tallet, som ble oppfunnet i Sverige.
På 1900-tallet kom intravenøse bedøvelsesmidler i bruk, og stadig nye midler fulgte. Bruken av anestesi revolusjonerte den medisinske behandling av pasienter, spesielt muligheten til å gjøre store operasjoner.
Tre typer anestesi
Anestesi er helt nødvendig for at for eksempel kirurgiske inngrep skal kunne utføres uten smerter, og for å unngå potensielt livstruende fysiologiske reflekser i kroppen. Anestesi kan deles i tre forskjellige typer, avhengig av hva slags medisinsk behandling som skal gjøres. Det er lokalbedøvelse, regionalbedøvelse og generell anestesi.
I Norge i dag skal all generell anestesi administreres og følges opp av godkjente anestesileger og anestesisykepleiere. Det er svært strenge krav til alle kontrollrutiner knyttet til bruk av anestesi.
Anestesiologi og luftambulansetjenesten
For å sikre et godt og enhetlig faglig kvalitativt nivå i luftambulansetjenesten i hele landet ble det i 2011 utarbeidet en «Nasjonal standard for luftambulanseleger». Denne gir føringer for hvilken kompetanse luftambulanselegen skal og bør ha, blant annet skal legen i et legehelikopter ha spesialisering innen anestesi.
En anestesilege behersker de viktigste ferdighetene som kreves i akuttmedisin, og har god kunnskap om fysiologi og de fysiologiske endringene som følge av sykdom eller skade. En anestesilege har også bred kompetanse inn mot andre fagfelt, og er vant til å håndtere kritisk syke og skadde pasienter, og er de eneste som kan legge en pasient i narkose alene.
I 2018 hadde Norge 1139 spesialister i anestesiologi. Vel 150 av dem jobber som luftambulanseleger. Legene er ansatt i helseforetakene, og jobber ofte både på luftambulansen og inne på sykehus.
Kilder: Store Medisinske Leksikon, Luftambulansetjenesten HF, Stiftelsen Norsk Luftambulanse, National Geographic
