Ingen alarmer. Bare tid. Tid til faglig påfyll, diskusjon og trening. Dette er Camp Torpomoen. – Støttemedlemmene bidrar til å gjøre de gode enda bedre. Det skal de være stolte av, sier luftambulanselege Per Bredmose.
Sigrid har knapt fylt ett år. Nå sover hun søtt i vogna si på trilletur langs kaia ved sjøen. Brått skjener en bil av veien. På sin ferd feier den mor over ende, drar vogna med seg over kanten. Vogna dupper en stund før den synker ned i dypet. Sigrid tas av strømmen og føres vekk. Tilbake ligger en skadet mor som skriker i fortvilelse.
Mange av dem som nå blir involvert for å redde Sigrid og de som satt i bilen har rykket ut til lignende hendelser før. De er luftambulanseleger, piloter, redningsmenn, ambulansearbeidere og redningsdykkere. Operatørene fra Hovedredningssentralen, 113-sentralen og 110-sentralen er på sambandet. De har én ting til felles: De vet at tid og kompetanse betyr forskjell på liv og død.
Hvordan ta seg av alle involverte i en desperat situasjon? Det er en del av øvelsen.
25 lange minutter går. Det er hektisk og uoversiktlig. Hvor er vogna? Hvor mange var i bilen – og hvor kjørte den ut? Hvem tar seg av mor – og når forstår de at benet hennes har et åpent brudd?
Arbeidet mellom flere etater og yrkesgrupper skal koordineres, og det er lettere sagt enn gjort. De fleste har aldri møtt hverandre før. Nå skal de jobbe sammen på tvers i en krevende situasjon, med flere savnede og pårørende rundt. Fungerer organisering, dialog og samarbeid dårlig, betyr det tapt liv og helse hvert eneste minutt.
Lille Sigrid ble funnet på bunnen et godt stykke unna vogna. Takket være innsatsen til alle på stedet har hun gode sjanser til å overleve og bli frisk.
Livreddende kjede
Redningsmannen starter overflatesøk, og finner vogna. Han markerer hvor den ligger, slik at redningsdykkere fra brannvesenet raskt kan konsentrere seg om dette området.
– Funn! Vi har funn! Dykkeren løfter Sigrid opp til luftambulanselegen, før han igjen lar det mørke vannet omslutte seg i søk etter bilen.
Sigrid har usikker puls og en kroppstemperatur på 28 grader. Det er kritisk for den lille kroppen. Erfarne hender fra luftambulansen gir hjerte-lungeredning og pustehjelp. På monitoren lyser plutselig et lite glimt av håp: Sigrids hjerte viser litt aktivitet. Det er et godt tegn. Hvert ledd i en livreddende kjede har bidratt til at hun har gode sjanser til å bli frisk.
Dette var en av øvelsene som møtte de over 200 deltagerne på den tradisjonelle treningsuka Camp Torpomoen, i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, finansiert av støttemedlemmer og støttebedrifter.
Fornebu var arena for de 173 utøverne fra legehelikoptertjenesten. I tillegg deltok 41 redningsdykkere fra flere brann- og redningsetater og 76 paramedics-studenter fra Oslo Met, samt alle nødsentralene: Politi, ambulanse, brann og Hovedredningssentralen. Operatørene spiller en svært viktig rolle når så mange skal samarbeide ute på et ulykkessted.
Bilen er funnet og pasienten brakt på land. Nå handler det om å redde liv og helse.
Fire dager med faglig påfyll, erfaringsutveksling og trening, uten å bli avbrutt av alarmen. Det er gull verdt, mener luftambulanselege Per Bredmose, som var ansvarlig for de medisinske postene. Han er også doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, hvor han forsker på simulering og læring for mannskapene.
– Det finnes ikke rom for feilvurderinger når vi henter opp druknede.
Lege Per Bredmose
– Ambisjonen er å gjøre det aller beste for hver enkelt pasient, uavhengig hvor i landet det er, uavhengig av hvem som er på jobb og hvem vi skal samarbeide med. Da er denne arenaen den aller beste vi kan ha til trening. De som støtter Stiftelsen Norsk Luftambulanse skal være svært stolte av å bidra til dette; ingen andre gjør dette for oss, og det kommer helt klart pasientene til gode, sier Bredmose.
Dilemma
Hvert år omkommer rundt 100 personer i drukning i Norge. Det har ikke vært nedgang over tid, som vi for eksempel ser på antallet som dør i bilulykker. I 2021 omkom 75 personer av drukning i Norge, året før 88. Så langt i år har mer enn 20 personer omkommet i drukning, ifølge tall fra Redningsselskapet.
God tid til evaluering og diskusjon er noe av det deltagerne setter aller mest pris på.
Luftambulansen kalles ut til mange av disse ulykkene. Da har redningsmannen om bord ansvar for å starte søk i vannet, og resten av teamet spiller en viktig rolle i dette arbeidet. Men vann innebærer risiko, og redningsmannen må derfor ha basisferdighetene på plass og kjenne egne begrensninger. Og hva hvis de profesjonelle redningsdykkerne er langt unna eller på et annet oppdrag?
– Vi møter dette dilemmaet regelmessig. Det finnes ingen fasit, og ofte finnes det lite informasjon fra stedet. På kort tid må vi ta beslutninger på tynt grunnlag, for i slike situasjoner haster det for å redde liv og helse, sier redningsmann Arne Sveinhaug.
I fire år har han jobbet for å sette vannredning for redningsmennene i Norsk Luftambulanse i system. Kursing i overflatesøk og fridykk (dykk med snorkel og maske, uten oksygentanker), mer egnet utstyr, nye prosedyrer og forbedret samarbeid med redningsdykkerne fra brannvesenet er resultatet av prosjektet, som er finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Husker hvert oppdrag
– Vannredning er en betydelig andel av all redning vi utfører. Samtidig har vi manglet god og strukturert tilnærming for å kunne utnytte tiden enda bedre for pasienten. Ved drukning skal vi vurdere egen sikkerhet og legge en plan. Så enkelt, men så vanskelig, sier redningsmann Sveinhaug.
Selv husker han alle oppdragene hvor han valgte å dykke ned, flere av dem med barn involvert.
– Det er veldig spesielle oppdrag, så jeg husker både tid og sted. Aller best husker jeg et barn som hadde falt uti en elv i vårløysinga. Da jeg søkte i overflaten så jeg barnet ligge på bunnen på syv meters dyp mellom isråkene, og kunne markere stedet. Da redningsdykkerne kom fra brannvesenet kunne de hente barnet opp raskt, forteller Sveinhaug.
– På kort tid må vi ta beslutninger på tynt grunnlag, for i slike situasjoner haster det for å redde liv og helse
Redningsmann Arne Sveinhaug
Selv er han overbevist om at kursingen og treningen innebærer en stor forbedring.
– Jeg ser at vi allerede utfører oppdragene mer effektivt og sikkert, har mer kontroll på utstyr, større trygghet, bedre basisferdigheter, og forbedret samarbeid med redningsdykkerne. Det betyr at vi kan jobbe enda bedre i kampen mot klokka, sier Sveinhaug.
For redningsdykkerne er luftambulansemannskapet nå en enda bedre støttespiller for dykkerlaget, sier Henrik Litland, redningsdykkerleder i Oslo brann- og redningsetat.
– Skal vi redde liv, må vi være så effektive som mulig. Samtrening med konkrete samarbeidspartnere i forkant av hendelser bidrar til det. Sikkerheten skal alltid ivaretas også. Redningsmannen er en vesentlig del av dykkerlaget når vi rykker ut sammen, og det er derfor opplagt viktig at samarbeidet fungerer, sier Litland.
Mye og lite, ofte og sjelden
– Det vi gjør ofte må sitte i fingrene og gå smidig og effektivt for seg. Men det vi gjør svært sjeldent må vi også kunne slik at vi er mentalt forberedt og kan hjelpe pasienten best mulig. Slik tenkte luftambulanselege Per Bredmose da han sammen med andre leger fra helseforetakene rundt i landet jobbet frem de medisinske øvelsene alle skulle trene på og få utbytte av i løpet av høstdagene på Fornebu.
Hvordan få båret Sigrid fra sjøkanten og inn i helikoptret? En kasse funnet i nærheten fungerer godt.
– Vi kalles ofte ut på drukninger, og medisinsk sett er det utfordrende, kanskje spesielt når det handler om barn. Men det gir også muligheter, fordi nedkjølte pasienter kan ha stor sjanse for å overleve. Samtidig finnes det ikke rom for feilvurderinger når vi henter opp druknede. Samarbeidet, den avanserte behandlingen og logistikken må fungere om pasientene skal ha best mulig sjanse for å overleve og få minst mulig skader. Det oppnår vi gjennom å trene sammen med andre, sier Bredmose.
Camp Torpomoen: Avgjørende trening
Det skal være krevende øvelser, forklarer han, med komplekse settinger hvor hver detalj har betydning og må tolkes og brukes i vurderingene som gjøres.
Slik får deltakerne øvd seg på å innhente informasjon fra berørte, avansert og grunnleggende hjerte-lungeredning, delegering av oppgaver mannskapet seg i mellom, avansert behandling som luftveishåndtering og ultralyd, valg av sykehus og håndtering av pårørende. Og mye mer.
– Å trene, få øve, prøve og feile og diskutere godt i etterkant er avgjørende for at vi skal kunne gjøre jobben vår enda bedre. Derfor er alt vi har trent på her situasjoner vi kan kalles ut til når som helst, hvor som helst, på alle baser i landet og alle tider av døgnet, forklarer Bredmose.
Det er veldig spesielle oppdrag, så jeg husker både tid og sted. Aller best husker jeg et barn som hadde falt uti en elv i vårløysinga.
Redningsmann Arne Sveinhaug
Både Sveinhaug og Bredmose peker på at luftambulansetjenesten er en spesialressurs som leverer et komplett og avansert tilbud raskt til de aller sykeste og skadde. Det er et samfunnskrav, og det er knyttet høye forventninger til mannskapets evne til å levere.
– Vi kan sammenlignes med andre spesialressurser, for eksempel i politiet og Forsvaret. Hva gjør de, hele tiden? De trener, trener og trener. I helsevesenet er det ikke slik, dessverre. Denne treningen gir umiddelbar effekt for pasientene. Derfor er denne uka så viktig, sier Per Bredmose.
