Kampen mot klokka
Det skal ikke ta mer enn 45 minutter fra du ringer 113 til et legehelikopter er hos deg, uansett hvor i landet du bor. Det er for lenge, mener Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Nå ber vi myndighetene skjerpe kravene.
Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media, foto: Fredrik Naumann/Felix Features
Publisert: 15.11.2016 – Sist oppdatert: 11.01.2022
Minuttene er lange. De siger avgårde som en seig masse. Hun ser luftambulanselegen arbeide konsentrert og intenst mens legehelikoptret haster til Drammen sykehus. Gutten hennes, Kristoffer, er blitt enda verre. Legen svarer ærlig på spørsmålene hennes. Det er kritisk.
«Reise nå», hadde han sagt den morgenen, 26. april 2013. Han kjente det selv. Medisinene hadde ikke effekt. Alt han hadde av krefter gikk med til å fylle lungene med luft. Kroppen var dekket av svette.
«Det kan ikke være over nå? Han har jo ikke fylt tre år en gang», tenker Kristin Eitrheim.
– Vi holdt på å miste ham den dagen, forteller hun tre år senere.
Vi møter henne hjemme i Hemsedal. Rundt oss leker og kjekler Kristoffer (6), lillebror Oddne (3) og lillesøster Marie (5) slik søsken gjør. Høylytt og aktivt. Ingenting tyder på at Kristoffer er alvorlig syk. At han som lyn fra klar himmel kan få livstruende astmaanfall. At brystet kan snøre seg sammen, slik at oksygenet ikke når lungene, at avfallsstoffene hoper seg opp i kroppen.
– Det er faktisk bare en uke siden sist Kristoffer måtte til sykehus med legehelikopter, forteller Kristin, og teller på hånden.
Tre ganger så langt. En gang var det for dårlig flyvær. Hvor mange ganger de har kjørt til sykehuset med vanlig ambulanse har hun ikke tall på.
– Man føler seg så hjelpeløs, så redd og usikker på om det skal gå bra. Kristoffers tilstand kan forverres brått, uten forvarsel. Når legehelikoptret kommer i løpet av 15 minutter, hjelper det på den vonde følelsen vi har av å ikke kunne hjelpe barnet vårt. Men det er fortsatt 35 minutter flytur til sykehuset i Drammen. Derfor er det så viktig med kort utrykningstid, mener Kristin.
Responstiden må ned
Familien Eitrheim bor i Hemsedal. Nærmeste sykehus, Drammen, er to og en halv time unna med bil. Nærmeste legehelikopter er på Ål, 15 minutters flytur unna. Mange steder i landet tar det mye lenger tid fra alarmen går på basen til helikoptret er på plass hos pasienten. 45 minutter er myndighetenes krav.
– Det mener vi er for lenge, sier generalsekretær Hans Morten Lossius i Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA), organisasjonen som i snart 40 år har arbeidet for å videreutvikle luftambulansetjenesten.
– Tid er avgjørende. Jo tidligere luftambulanselegen kan behandle pasienten, jo større er sjansene for å unngå komplikasjoner og lange sykeleier, permanent skade eller død, fortsetter Lossius.
I akuttmedisinen snakker man ofte om «den gyldne timen». Den første timen etter at akutt skade eller sykdom oppstår, der legene har en sjanse til å utgjøre en betydelig forskjell.
– Legger du tiden det tar å melde fra til en responstid på 45 minutter, har vi i praksis brukt opp den gylne timen før vi ankommer og mye er tapt allerede. I tillegg skal vi tilbake til sykehuset igjen. Vi kan gjøre mye, men ikke alt kan behandles på stedet, påpeker Oddvar Uleberg, luftambulanselege ved St. Olavs Hospital i Trondheim.
Men hvor lenge er passe utrykningstid? Det finnes det ikke noe entydig svar på.
– I land vi liker å sammenlikne oss med, som Tyskland, skal pasientene nås av legebemannet utrykningstjeneste innen 15 minutter. Tyskland har om lag 80 luftambulansebaser med 100 til 160 km mellomrom. I et så langstrakt og delvis ubebodd land som Norge, er det ikke realistisk at alle nås innen så få minutter. Men å redusere kravene til utrykningstid fra 45 til 30 minutter, slik Stiftelsen Norsk Luftambulanse kjemper for, vil bety mye for store befolkningsmasser i sentrale strøk, mener Uleberg.
– Null minutter hadde vært best. At luftambulanselegen er der når det skjer. Det er jo ikke realistisk, smiler Lossius.
– Spørsmålet er snarere: Hva er realistisk å få til med den geografien og de ressursene vi har tilgjengelige i Norge? Vi mener det bør være mulig å innføre et krav til responstid på 30 minutter, påpeker Lossius.
Et øyeblikks uoppmerksomhet
23. juli 2015: Mobilen er så full av blod at han så vidt klarer å skjelne tallene og taste 113. Det går på tredje forsøk.
– Ambulansen på Dokka er hos deg om 17 minutter, sier stemmen i andre enden.
Roger Lien (52) setter seg ned i veikanten og klemmer hånden rundt armstumpen for å stoppe blodet.
Adrenalinet pumper, han kjenner ikke smerten ennå, er ør i hodet. «Hvis jeg går opp til naboen vil jeg skremme barna. Jeg venter heller her», tenker han. Det var over på en brøkdel av et sekund. Den hydrauliske vedkløyveren. Høyrehånden som var på feil sted. Nå ligger den et sted der oppe i gresset.
– Det var lenge å vente. Når man er i en sånn situasjon synes man alltid tiden er lang. Og på 17 minutter kan man miste mye blod, sier Roger stille.
Det er ett år siden ulykken. Hånden er sydd på igjen, men førligheten er fortsatt dårlig. Grunnleddet har stivnet. Enda en operasjon venter. Drømmen om fagbrev som kokk har svunnet. Barndomshjemmet på fjellet er blitt for vanskelig å bo i, i hvert fall om vinteren. Han har fått seg ny leilighet nede i Dokka sentrum.
– Men jeg var heldig, i gåseøyne, sier Roger.
En kamerat kom tilfeldigvis forbi, og hjalp ham med å stoppe blødningen før ambulanse og legehelikopter ankom og kunne starte behandlingen som ga kirurgene på Rikshospitalet i Oslo muligheten til å lappe ham sammen igjen. Skjøte sammen hver eneste sene, muskel, blodåre og nerve.
– Alt gikk etter boka. Ja, jeg var heldig. Det var nydelige folk å få besøk av når jeg trengte dem.
Vil gjøre mer
– Vi vet at vi ofte kunne gjort mer om vi hadde kommet før. Nylig rykket vi for eksempel ut til en hodeskade, der vi kunne hindret at hjerneskaden ble så stor som den ble om vi hadde fått satt i gang behandlingen tidligere. Men vi ble sent tilkalt og hadde lang vei. Vi er vant til det og må forholde oss til det, men det er frustrerende, sier luftambulanselege ved Oslo Universitetssykehus i Oslo, Stephen Sollid.
Han er også sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Både Lossius, Sollid og Uleberg er tydelige på at Norge, med sin langstrakte og utfordrende geografi, har et solid utbygget akuttmedisinsk tilbud til sine innbyggere. Men de mener likevel at det er helt nødvendig å ha ambisjoner om å bli bedre.
Jo tidligere luftambulanselegen kan behandle pasienten, jo større er sjansene for å unngå komplikasjoner og lange sykeleier, permanent skade eller død
Generalsekretær Hans Morten Lossius
– Å sette kravet til responstid ned fra 45 til 30 minutter vil bety at Norge trenger flere legehelikopterbaser. Da kan myndighetene slå to fluer i en smekk: Redusere kapasitetsproblemer ved baser i tett befolkede omr.åder, slik som Lørenskogbasen, og samtidig sikre at legehelikoptrene når raskere frem til flere pasienter. Dessuten vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt, hevder Lossius.
Han mener de nye basene i stor grad vil betale seg selv gjennom reduserte utgifter til mer kompliserte sykdomsforløp, fordi anestesilegene som bemanner legehelikoptrene vil kunne sette i gang behandlingen tidligere og begrense skadeomfanget.
Flere byggesteiner
Lavere responstid er imidlertid bare én av byggesteinene i det Stiftelsen Norsk Luftambulanse mener fremtidens luftambulansetjeneste i Norge bør vøre.
– Det er ikke bare snakk om hvor raskt legehelikoptret kommer frem, men også hva luftambulanselegen kan gjøre på stedet, sier han.
Helt siden den statlige luftambulansetjenesten med legebemannede helikoptre ble etablert i 1988, har målet vært å bringe avansert behandling ut til pasienten. Legehelikoptrene har etterhvert blitt utstyrt med stadig mer avansert medisinsk utstyr, og mer og mer behandling er blitt flyttet fra sykehuset og ut i felt.
– Men fortsatt er mulighetsrommet så uendelig mye større, mener Lossius, og peker på stiftelsens ambisjon om for eksempel sette luftambulanselegen i stand til å diagnostisere hjerneslag utenfor sykehus.
Ved hjelp av en spesialbygget slagambulanse driver Stiftelsen Norsk Luftambulanse – i samarbeid med Sykehuset Østfold og Rikshospitalet – allerede banebrytende forskning. Vi vil finne ut hvordan luftambulanselegen kan stille en sikker diagnose i felt, slik at behandlingen kan starte umiddelbart ved ankomst til sykehuset. På sikt også før ankomst til sykehus.
For en tilstand der opp mot to millioner hjerneceller går tapt hvert minutt, og effekten av behandling faller markant etter 60 til 90 minutter, vil muligheten til å diagnostisere og behandle tidligere ha enorm betydning for utfallet. Ambisjonen er å utstyre alle legehelikoptrene med denne kapasiteten.
– Det er fortsatt altfor lite fokus i det medisinske miljøet på mulighetene som ligger i det prehospitale rommet. Vi må jobbe sammen for å tøye grensene og utvikle oss, for det er der fremtiden ligger, mener Lossius.
Utstyr og kompetanse
– Vi har alltid fått god og riktig hjelp på legekontoret i Hemsedal. Men når Kristoffer blir skikkelig dårlig og legehelikoptret kommer, er det godt å vite at det følger med en flink luftambulanselege som har enda mer utstyr og kompetanse. Det er betryggende å vite at det er så mye legen kan gjøre for å hjelpe Kristoffer før vi når sykehuset.
Kristoffer vil helst ikke snakke så mye om alt det vanskelige og vonde. De smertefulle, akutte anfallene har satt sine spor i en liten sjel.
– Jeg liker ikke å fly helikopter, for jeg liker ikke å være syk, sier han.
– Hva om du kunne fly helikopter nrå du er frisk, da, spør mamma.
– Da hadde det vært kjempegøy, det er jeg helt sikker på, svarer Kristoffer.
– Når det blir akutt har tiden alt å si. Og det kan skje brått. Vi vet aldri når. Det hender jeg titter på husene rundt sykehuset i Drammen og tenker: «Det er der vi skulle bodd», sier Kristin.
– Men jeg er født og oppvokst i Hemsedal, driver firma her sammen med mannen min og skal overta gård her. Det er her vi har all familien vår.
Basestrukturen skal evalueres
I forbindelse med den nye sykehusplanen, som ble lagt frem tidligere i år, har Stortinget bedt regjeringen evaluere basestrukturen for luftambulansetjenesten i Norge – senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.
I innstillingen viser Helse- og omsorgskomiteen blant annet til Stiftelsen Norsk Luftambulanses utspill om at responstiden for luftambulanse bør senkes fra dagens 45 minutter til 30 minutter.
– Vi ønsker å styrke kapasiteten og kompetansen i de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. Regjeringens mål er å sikre et sammenhengende system for akutte tjenester som gir trygghet og kvalitet i hele landet. Luftambulansen er en viktig del av en helhetlig akuttmedisinsk kjede. Nasjonal helse- og sykehusplan beskriver regjeringens mål og tiltak for å styrke de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus. Ett av tiltakene er at luftambulansetjenesten skal gjennomgås særskilt som en del av planleggingen av det akuttmedisinske tilbudet regionalt og nasjonalt, sier statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Helse- og omsorgsdepartementet.
– Vi er opptatt av at befolkningen skal få kompetent og rask hjelp i akutte situasjoner. Vi har en god akuttberedskap i Norge, og tall fra 2011 viser at 80 prosent av primæroppdragene blir gjennomført med en flytid på under 30 minutter. Ny base på Evenes i 2015 har gitt kortere responstid for befolkningen i Troms. Stiftelsens forslag om kortere responstid vil innebære behov for flere luftambulansebaser. Forslaget er et interessant faglig innspill som de regionale helseforetakene må vurdere i forbindelse med sine planer for utvikling av luftambulansetjenesten, fortsetter Erlandsen.
Hun påpeker at utviklingen av ambulansefaget og ny teknologi vil gi økte muligheter for bedre diagnostikk og behandling utenfor sykehus.
– Stiftelsens prosjekt med CT-utstyrt hjerneslagambulanse er et eksempel på hvilke muligheter teknologi i det prehospitale rom kan gi.
