Sundby: Jeg vil hylle jaktkamerater, nødetatene og Ullevål sykehus

John Erik Sundby (65) er på rypejakt, faller stygt og smeller hodet i en steinrøys. Halve ansiktet blir knust, og foran ham ligger det en syv timer lang redningsaksjon.

Publisert: 10.09.2019 – Sist oppdatert: 12.11.2021

Flere tusen mennesker blir hvert eneste år skadet i fjellet. Når du blir hardt skadet utenfor allfarvei, kan luftambulansen være forskjellen på liv og død. Men hva gjør du dersom uværet er så ille at helikopteret ikke kan lande?

Den årlige hytteturen

Han er godt trent. Som far til langrenns-esset Martin Johnsrud Sundby, har John Erik Sundby levd et aktivt liv med mye trening. Han føler seg i toppform, og er klar for rypejakt på fjellet.

Sammen med jaktkameratene har han kommet hit i 25 år. Den samme hytta i Vinje, det samme fantastiske terrenget. Dagen som skal snu opp ned på livet hans starter helt normalt.

– Vi sitter og spiser frokost sammen, og gjør oss klar for en lang dag utendørs, forteller Sundby. Det er første dag i årets jakt, og de er spente på rypebestanden.

Hytta ligger ved Lille Bitdalsvatn på Hardangervidda. Det tar tre timer å gå fra parkeringsplassen til hytta, og det er til dels hard stigning. Terrenget er kupert, og ura sprer seg langstrakt over viddene.

Denne onsdagen i september er det mye vind, men det er ikke meldt voldsomt uvær før til kvelds. Kameratene veksler på å gå sammen og hver for seg. De samles til lunsj, før de igjen skiller lag.

Klokken har blitt halv fire på ettermiddagen, og John Erik har skutt tre ryper. Langt inne i terrenget treffer han en fjerde. Så forsvinner den for han.
– Rypa blir borte for meg mellom steinene, og jeg forstår at den er skadeskutt

Fallet

John Erik har løpt etter mange skadeskutte ryper på jakt. Han er topptrent, og er vant til å løpe i kupert terreng og ur. Dette har han kontroll på.

Han leter i cirka 30 minutter, og tenker at han har mistet den, før han ser rypa seks-syv meter nedenfor seg. Han blir stående i den bratte skråningen like over den skadeskutte fuglen og vurderer raskt at den er for nær til å skytes. Da blir den ødelagt.

Han begynner å sette fra seg sekk og hagle for å gå ned og hente rypa, men i samme øyeblikk skvetter den av gårde igjen. John Erik hiver seg rundt og løper mot fuglen for ikke å miste den en gang til. I full fart nedover ura tråkker han på en løs stein, prøver å ta seg inn, men han mister balansen og stuper over steinene.

John Erik hører lyden av skallen som knuser når hodet hans treffer en skarp stein. Steinen kløyver underkjeven, knekker kinnbena og etterlater et åpent gap i haken. Han løfter hodet fra steinen, og innser at situasjonen er livstruende. Dette kan ikke gå bra. Blodet fosser ut fra det åpne hakepartiet. Den første tanken som slår han, er at dette kan være slutten. Nå blør jeg i hjel, tenker han.

Så får han øye på rypa. Kun få meter fra der han ligger har den falt sammen – den har ikke løpt langt.  John Erik tar instinktivt tak i den og tar livet av fuglen. Så slipper den å pines til døde. Han forsøker å samle tankene, og vurderer om han skal pakke seg inn og håpe på å bli funnet, men gir raskt opp den muligheten.

– Jeg kunne ikke snakke, og det kunne ta et døgn å finne meg. Det ville uansett være umulig å bære meg.
Jeg skjønte at min eneste mulighet til å overleve var å komme meg så langt tilbake til hytta som mulig
slik at jeg ble oppdaget av kameratene og så de kunne få tak i helikopter.

John Erik Sundby

Kampen for å overleve

John Erik blør kraftig fra ansiktet. Han prøver å få kontakt med kameratene via jaktradioen, men han får bare fram uforståelige lyder, og den blir dessuten raskt blokkert av alt blodet. Mobildekningen er lik null.

Han fyrer av fem raske skudd, som er avtalt signal på fare, men alle er for langt unna til å høre noe. Vinden har tatt seg opp, og motvind fører lyden vekk fra kameratene og hytta ved Lille Bitdalsvatn. Han blir nødt til å gå. For å overleve. Men det er langt og det er ur hele veien.

Det tar omlag én og en halv time å komme seg tilbake til hytta til fots, om man holder et jevnt tempo. – Hvordan skal jeg klare dette, tenker John Erik. Han blir nødt til å samle krefter han ikke ante at han hadde. Med familien i tankene går han fra stein til stein på fjellet. Mot hytta.

Han porsjonerer ut skuddene i geværet sitt, og håper noen vil høre eller se ham. John Erik må bøye seg fremover for å ikke kveles av sitt eget blod som fyller munnen og renner bak i svelget når han retter seg opp.

Etter nærmere to timer får kameratene øye på den forslåtte jegeren gjennom kikkerten. Han går krokrygget, og de forstår at det er alvor.

– Jeg gikk med pendelbevegelser over hodet med den ene armen for å signalisere at jeg trengte et helikopter, og at det var akutt fare. Jeg ser at gutta på hytta har oppdaget meg, og at de setter ut en båt på vannet, sier han. 

John Erik Sundby

John Erik vurderer at han ikke har tid til å vente på båten, og fortsetter å gå målrettet mot hytta. Han krysser en elv ved østsiden av vannet, og blir møtt i elva av kameraten Knut som støtter ham over.

Knut har allerede på lang avstand skjønt hensikten med John Eriks helikopterbevegelser med armen og kalt opp jaktkamerat Herman på jaktradioen. Herman er til alt hell nær en topp og får etablert mobildekning. Han ringer 113 og aksjonen startes.

Fem lange timer

Det blir fyrt opp i hytta, og mennene prøver å forbinde kameraten sin med håndklær mot det blødende ansiktet.

Herman er fremdeles ute i uværet, holder kontakt med 113-sentralen i mobilen, og kommuniserer med hytta via jaktradioen.

John Erik sitter med albuene på bordet og støtter hodet med hendene. Han har klart å skrive ned og forklare om fallet i ura. John Erik er helt klar og observerer hvordan jaktkameratene Truls, Rolf, Knut og Herman samarbeider intenst for å redde ham. Han begynner å tenke at dette kan gå bra. Klokka er cirka 18:00.

– Vi har kjent hverandre i  mange år, og har vært på jakt sammen i snart 30 år. Det teamarbeidet de satt i gang da, står det en enorm respekt av. De kastet ikke bort ett sekund. De reddet livet mitt, sier han. 

John Erik Sundby

Situasjonen på hytta roer seg litt ned. John Erik er omringet av kameratene sine som dekker ham med tepper og gir han motivasjon, men han blør kontinuerlig og skjelver.

Kamerat Herman har kontakt med 113-sentralen, og i jaktradioen får de beskjed om at Luftambulansen fra Ål vil lande klokken 18:26. Han vil bli reddet.

– Det hadde begynt å bli mørkt. Hagemøbler ble ryddet vekk, og alle hodelyktene ble lagt ut for å signalisere posisjonen vår til helikopteret. Rolf og Truls bytter på å fyre i hytta, snakker til meg, støtter meg og gir meg en fantastisk emosjonell støtte der jeg sitter ved bordet i hytta. Knut og Herman jobber kontinuerlig og presist med sambandet og 113-sentralen. Blodet renner, men jeg har klart meg så langt tenker jeg og nå blir jeg snart hentet.

Så kommer kontrabeskjeden fra Norsk Luftambulanse, via 113-sentralen, til kompisen i dalen og gjennom jaktradioen:

Legehelikopteret klarer ikke å lande. Angsten knyter som en klo i magen hans igjen. John Erik tenker at han ikke må få panikk, men fokusere på hvert pust og bruke minst mulig krefter.

–  Vi må returnere til basen 

Noen hundre fot over bakken svever helikopterpilot Geir Svevad, lege og redningsmann fra Norsk Luftambulanse. Tåka ligger tykt ned til bakken, og det er periodevis kraftig turbulens i området.

– Utfordringen var at det begynte å bli mørkt, og vi har ulike værbegrensninger dag og natt. Vi prøvde flere ulike dalfører inn, men med lavt skydekke, sterk vind og mye turbulens ble det umulig for oss å lande ved pasienten, forteller Svevad.

Vi møter den erfarne piloten på basen i Ål, hvor alarmen gikk den skjebnesvangre septemberkvelden i fjor. Med 780 oppdrag bak seg i Norsk luftambulansetjeneste, har han flere ganger opplevd at været har vært et hinder for livreddende hjelp.

Rundt hvert tiende luftambulanseoppdrag blir i dag avlyst eller avbrutt på grunn av dårlig vær. Ved hjelp av værkameraer og det banebrytende navigasjonssystemet Point in Space (PinS) jobber Stiftelsen Norsk Luftambulanse for å kunne redde flere liv i krevende værforhold.

Det GPS-baserte navigasjonssystemet, som er utviklet i samarbeid med Norsk Luftambulanse og myndighetene, gjør det mulig å fly inn mot landingsplasser ved hjelp av helikopterets instrumenter når sikten er dårlig.

Fagsjef flyoperativt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Erik Normann, forteller at de har høye ambisjoner for fremtidens helikopter, og at mulighetsrommet skal utvides betraktelig.
– Et langsiktig mål er at vi kan fly uavhengig av været. At pasienter hvor som helst, i hvilken som helst del av landet og i hvilket som helst vær, skal kunne reddes, forteller han.

Norsk Luftambulanse utfører oppdragene på vegne av det statlige helseforetaket Luftambulansetjenesten HF.
– Kvalitetskravene som staten setter på denne tjenesten er svært høye, noe som gir oss rom til å utarbeide de aller beste løsningene for å nå ut til pasienten med stadig raskere og bedre hjelp, legger Normann til.

Redningsaksjonen

Tilbake på hytta sitter jaktkameratene John Erik, Rolf, Truls og Knut. Sistemann Herman har lagt seg i ly i terrenget, og holder løpende kontakt med redningsmannskapene. Forutseende har han også tatt med seg ekstra batterier til både jaktradio og mobil.

Nede i dalen har politiet, ambulansetjenesten og Røde Kors begynt en tung ferd til fots for å redde den skadede jegeren.

18 frivillige fra Røde Kors kommer seg ut i uværet, og det blir satt ut ATVer, båt og biler for å prøve og ta seg opp til hytta. Ånund Vaa er administrativ leder ved Vinje og Haukeli Røde Kors, og var med å lede aksjonen i september i fjor.

– Det var et veldig krevende arbeid, og været var hardt. Det er bratt terreng fra vannet og opp fjellet til hytta. Det ville ta mange timer for mannskapet å gå strekningen inn for å hente ut pasienten, forteller han.

Anita Riggenholt jobber i ambulansetjenesten i Vinje, og skryter varmt av Røde Kors og hjelpen de utfører i området.

– Nødetatene samarbeider på en fantastisk måte. Når Norsk Luftambulanse ikke klarer å lande, setter vi inn flere ressurser som går innover fjellet. Da er Røde Kors veldig gode å ha. De har spisskompetanse, og kjenner fjellet ut og inn.

Nede ved parkeringsplassen, over to timer gange fra hytta, har nødetatene laget en base. De har dialog med Norsk Luftambulanse, som står «standby» i nabobygda, for å vente på en eventuell værlomme.

– Det blir fort mørkt, og været er en kjempeutfordring. Vi returnerer til helikopterbasen på Ål for å fylle drivstoff når de andre nødetatene tar over.

Pilot Geir Svevad

Trond Neri Flothyl hadde full oversikt over redningsaksjonen i Vinje den 19. september i fjor. Han står ved basen, og holder løpende kontakt med de involverte via nødnettet. Han forteller at de ofte havner i krevende redningsaksjoner på fjellet, og at Norsk Luftambulanse er essensiell i lignende situasjoner som den Sundby havnet i.

Fem og en halv time etter fallet møter John Erik redningspersonellet. Mannskapet har holdt høy fart i det bratte terrenget, og er både våte, kalde og slitne når de ankommer hytta.

På hytta er det mange vurderinger som må tas. Sundby har mistet mye blod, men er ved bevissthet selv om han skjelver kraftig.

John Erik blør såpass mye i munnen at han ikke kan legges på båre, da han vil bli kvalt av sitt eget blod.

Den neste timen blir et mareritt. Været blir bare verre og verre, og stemningen i hytta er fortvilet.

John Erik må ta et avgjørende valg. Skal han bli på hytta og antakelig blø i hjel eller forsøke å komme seg nedover i dalen? Han vil ikke gi opp håpet nå. Vil ikke gi opp familien.

Han kommuniserer med de andre ved å skrive ned beskjeder på en lapp. Han skriver at han har bestemt seg for å prøve å gå ned. Men det er en fare for at han vil dø på veien.

Stemmen til John Erik brister når han forteller om avskjedsbrevet han skriver til familien fra hytta. Her takker han dem for alt.

Sundby utstråler en enorm takknemlighet overfor de involverte i redningsaksjonen. Han beskriver det fantastiske og trygge samarbeidet dem imellom, og hvordan han på denne siste desperate turen fra hytta, blir støttet og båret over elvemunningen. Hvordan fem-seks gjennomvåte og kalde redningspersonell strener ut i elva for å få ham trygt over.

Det er bekmørkt, det regner i strie strømmer og vinden kaster i kulingstyrke over viddene. Hodelyktene fyker rundt John Erik. Til høyre og venstre flakker de små lysene for å finne vardene på vei ned mot dalen. Blikket hans flimrer og blodet fortsetter å renne. Etter 45 minutter stavrende i ura, svikter bena under ham. Alle skjønner hva som er i ferd med å skje.

Siste etappe

Sea King-helikopter fra Rygge er tilkalt, og blir pasientens siste utvei. Med sterke lyskastere finner helikopteret gruppen i ura. Et nytt håp tennes. En værlomme gjør det mulig for helikopteret å fly inn, og heise ned en redningsmann.

Se hvordan Sundby beskriver den helt spesielle opplevelsen i videoen under:

Piloten som fraktet Sundby til Ullevål Sykehus forteller at Sea King-helikoptrene har andre regler for flyvning i utfordrende værforhold. Et større helikopter tåler dessuten vind og turbulens bedre.

– Det var en faktor i dette oppdraget. Mens luftambulansen har muligheten til å lande i tettere skog, har vi heisemuligheter, og kan plukke opp pasienter fra vanskelig terreng, sier Torstein, fartøysjef ved 330-skvadronen på Rygge.

Sundby har ventet med å varsle fra til familien om dramatikken, men fra helikopteret får han endelig gitt kona beskjed om at han er trygg.

Med knust ansikt blir Sundby hastet inn i operasjonsstua hvor operasjonsteamet står klart og venter på ham. Han beskriver dette som overveldende og betryggende.

– Jeg ville ikke legge meg ned, fordi jeg trodde jeg ville bli kvalt. Etter dette husker jeg ingenting, forteller han.
I sykesengen ligger ektemann, pappa og farfar John Erik i kunstig koma i en uke. Kona Nina, datteren Nora og sønnene Sondre og Martin sitter ved sengekanten på skift dag ut og dag inn.

Når Sundby våkner er han lappet sammen.

Et år har gått siden ulykken og John Erik berømmer igjen samarbeidet mellom nødetatene, jaktkameratenes heroiske innsats på og utenfor hytta og familiens uvurderlige støtte.

– Jeg må også få trekke frem fantastiske kirurger og omsorgsfulle og profesjonelle sykepleiere på intensiven og sengepost. Tannlege, psykolog, logoped og fysioterapeut likeså. Helsevesenet vi har i Norge er helt fantastisk, og det skal vi være stolte av som nasjon. Det er så mange flinke folk med gode verdier og motiv på riktig plasser, og møtene med den har vært en utrolig fin opplevelse.

John Erik Sundby

I etterkant ser han klarere og klarere hvordan hendelsen har preget han som person.

– Jeg skiller nok i enda større grad mellom det som er viktig og uviktig i livet mitt. Jeg har vært så utrolig heldig som overlevde og som kan fortsette livet sammen med de jeg er glad i.

For John Erik er familien alt.

Høsten i fjor ble svært tøff for hele familien Sundby. Det var derfor en enorm bragd både for Sundby senior og sønnen, da Martin Johnsrud Sundby (35) gikk inn til sitt første individuelle mesterskapsgull under VM i Seefeld, snaue fem måneder etter ulykken.

For Sundby var det ikke et enkelt valg å stille opp offentlig for å fortelle sin historie.
– Grunnen til at jeg sitter her nå, er at jeg ønsker å gi en aktiv støtte til nødetatene, og berømme dem for samarbeidet. Jeg håper at ressurssituasjonen blir bedre i de områdene som er vanskelige.

Takket være et solid samarbeid endte historien om jaktulykken til John Erik Sundby etter forholdene godt, men den viser også et tydelig behov for forbedring. Syv timers ventetid er lenge når livet står i fare.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har som viktigste oppgave å utvikle teknologi og metoder slik at den beste hjelpen kommer raskest mulig frem. Dette arbeidet er utelukkende finansiert av private støttemedlemmer og støttebedrifter.

John Erik Sundby og hans familie ønsker ikke å kommentere ulykken ytterligere, og vil ikke svare på henvendelser fra mediene knyttet til denne artikkelen eller ulykken generelt.