Stiftelsen Norsk luftambulanse

Jakten på Svarttjernet

Stormkjøkkenet eksploderte på skogstur ved Svartjernet, og Lotte ble slukt av flammene. Da luftambulansen skulle finne henne, oppdaget de at det finnes ti vann i området som heter det samme. Hvor skulle de fly?

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Mens store flak av hud løsner fra Lotte Hofossbråtens brannskadde kropp, ringer kjæresten nødnummeret. Han forteller at de er ved Svarttjernet på Finnskogen og at de trenger akutt hjelp. Men det er et problem: Det er mange andre vann i området som heter akkurat det samme, og legehelikopteret trenger en nøyaktig posisjon.

– Jeg står ute i vannet med enorme smerter og prøver å forklare som best jeg kan, siden jeg er den eneste av oss som er lokalkjent. Men på AMK-operatørens digitale kart finner han rundt ti forskjellige «Svarttjernet» i området som kan kalles Finnskogen, forteller Lotte.

– Så hvilket av disse vannene er det vi står ved? Hvordan skal helikopteret finne oss her inne?

Løsningen er nærmere enn de tror. Lotte finner den til slutt på sin egen telefon, der hun har lastet ned appen «Hjelp 113». Der ser hun umiddelbart tallene som beskriver nøyaktig hvor de befinner seg. Minutter etterpå er hjelperne i bevegelse, både i lufta og langs veien.

Glad hun lever. Vi ble med Lotte tilbake til Svarttjernet for første gang siden ulykken som fremdeles preger henne.

Det er ett år siden dette skjedde. Nå er vi på tur for å gjenfortelle den verste opplevelsen i hennes liv.

Lotte Hofossbråten er trebarnsmor, sykepleier og arbeider på søvnenheten til Ahus på Kongsvinger. Stemmen er mild, blikket varmt. Nå står vi midt i skogsområdene der hun elsker å være på tur. Finnskogen er navnet på det store, grønne skogbeltet langs grensa til Sverige, der den tette skogen er fylt med hundrevis av tjern, sjøer, elver og bekker.

I traktene øst for Kongsvinger er områdene som Lotte gjerne oppsøker for å koble av, slik hun og hennes daværende kjæreste gjorde 8. juni 2019. Vi har kjørt tilbake hit i bil, og vi har stoppet ved ei lita hytte langs den smale skogsveien. Nå går vi sammen ned langs stien mot et tjern. Lotte går gjennom blåbærlyngen mellom høye furustammer. Så stopper hun. Står stille et øyeblikk. Ser seg omkring.

Bare vinden i trekronene lager lyd.

Last ned appen. Svarttjernet er et svært vanlig navn på små vann i det store skogsområdet Finnskogen. Derfor trenger du mer enn stedsnavnet når du trenger akutt hjelp. Den enkle «Hjelp 113»-appen har løsningen.

– Her var det, sier hun.

Hun er tilbake på stedet for første gang siden det skjedde.

– Det var her jeg tok fyr. Jeg husker lyden av flammen som treffer meg, som et dypt blaff. Jeg husker den ufattelige varmen som svir i ansiktet og på kroppen.

Hun setter seg på en trestamme som ligger ved en forlatt bålplass. Hun tenker seg et år tilbake. Til en sommerdag da de er to på telttur her ved idylliske Svarttjern. De har nettopp våknet, sola varmer på teltduken, og kjæresten har tent stormkjøkkenet for å koke vann til morgenkaffen.

Men etter en stund slukker plutselig flammen. Han kikker ned i kammeret, og etterfyller litt ekstra rødsprit før han skal tenne på nytt. Det er nå han oppdager at det ikke har slukket likevel. Den bitte lille flammen har bare vært usynlig i dagslyset. Og straks den lille dosen med ekstra rødsprit blir tømt ned i kammeret, smeller det.

Lotte ser det fremdeles for seg, som om det nettopp skjedde. Hun står ved siden av kjæresten da ildkula omslutter henne og det levende marerittet begynner.

– Jeg tar fyr på min høyre side, og jeg kjenner med én gang at jeg brenner. Varmen svir i ansiktet, på hendene, på magen, på lårene, overalt. Jeg hører meg selv skrike, mens jeg tenker at dette er slutten: «Det er slik jeg skal dø. Sånn er det å brenne opp, Lotte, så vondt er det».

Hun husker kaoset i lyngen, hun husker at hun legger seg ned og ruller rundt for å kvele flammene. Hun husker at kjæresten legger seg oppå henne for å hjelpe til. Han begynner å trekke av henne jakka, han brenner seg på sine egne hender, men får av henne noen plagg for å unngå at treningsklærne smelter på huden hennes. Men i lysken, på magen og lårene er det allerede for sent.

Det var her jeg tok fyr. Jeg husker lyden av flammen som treffer meg, som et dypt blaff.

Lotte Hofossbråten

– Jeg skjønner at jeg må få kjølt meg ned, forteller Lotte.

– Men det føles så altfor langt bort til vannet. Likevel reiser jeg meg opp og løper bort, og hopper rett uti uten å tenke meg om. Jeg vet jo at dette stillestående tjernet er fullt av bakterier, og at brannsår og bakterier ikke er bra. Men jeg må bare uti, det gjør så altfor vondt. 

Hjelperen. Hans Kristian Bakken er med i det frivillige brannvesenet i Austmarka, og som lokalkjent var han blant de første som kom til ulykkesstedet for å hjelpe.

Når hun står i vannet, ser hun nedover den bare magen sin, hun ser på hendene og fingrene, og hun ser hva flammene har gjort.

– Jeg har røde sår der huden flaker av, den løsner fra magen, det tynne hudlaget henger og dingler. Jeg tør ikke ta av meg buksene for å se der, og jeg er livredd for ansiktet mitt, det svir så fælt. Jeg frykter at det er ødelagt, at barna mine ikke skal kjenne meg igjen etterpå.

For noen minutter siden satt Lotte utenfor teltet og nøt morgensola i den store stillheten. Nå flimrer kaos og katastrofetanker rundt i hodet hennes, der hun står til livet i mørkt vann langt inne i skogene, med en fortvilet kjæreste som forsøker å få AMK-sentralen til å forstå hvor de er. Det holder ikke bare med «Svarttjernet», når det finnes flere tjern med det navnet i nærheten. 

Merket. Flere hudtransplantasjoner og operasjoner måtte til for å behandle brannskadene på lårene, lysken og magen. (Foto: Privat)

– Det er da jeg kommer på at jeg har Hjelp 113-appen fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse på telefonen min, forteller Lotte.

– Vi trykker på appen, og ser posisjonen med store, tydelige tall. Jeg roper dem inn i telefonen, og får beskjed om ikke å skrike så høyt. Jeg er livredd for å miste telefonen i vannet, men får lest opp posisjonen, og hører han i den andre enden bekrefte: «Ja! Da har vi dere, jeg ser tjernet, vi er på vei». Det var en enorm lettelse!

Ett år senere er det en ny sommerdag, og det er helt, helt stille ved Svarttjernet. Lotte går langs bredden og ser på stedet hvor hun sto i dyp fortvilelse og store smerter. 

Den gang var ansiktet rødt og hovent etter å ha møtt flammene, hånda var sprukken og oppsvulmet, huden på lysken og på magen ødelagt av varme og syntetiske tekstiler som smeltet inn i huden. I dag er Lottes ansikt akkurat slik det var. Huden der er leget. Men på høyre hånd, på magen og rundt lysken har hun flere arr som forteller historien, etter flere hudtransplantasjoner og operasjoner.

– Jeg fikk fantastisk hjelp, og den startet her ute – med luftambulansen og en bil med frivillige hjelpere fra det lokale brannvesenet, forteller Lotte.

Hun husker navnet på én av de frivillige: Hans Kristian Bakken, som er bonde i Austmarka og medlem i bygdas frivillige brannvesen. 

Når vi ett år senere forlater Svarttjernet og går tilbake til bilen, bestemmer Lotte seg for at vi skal ringe Hans Kristian og høre om han er hjemme. Han bor en halv time unna, og tar gjerne i mot et spontant besøk. Den sindige gårdbrukeren står i arbeidsklær på tunet da Lotte går ut av bilen.

– Du ser mye bedre ut nå enn sist vi traff hverandre, sier han og smiler bredt. Før han forteller om lørdagen da alarmen gikk om en brannskadet kvinne i skogen. I løpet av minutter var han ute på veien, i retning Lotte.

Preget. Lotte er åpen om at psykologen fremdeles er viktig når hun bearbeider skrekkopplevelsen, samtidig som hun er svært takknemlig for at det ikke gikk verre.

Sammen med kollegene John-Sverre Nordby og John Åsvangen kom han til stedet like før luftambulansen landet i et veikryss i nærheten. Skogen var for tett rundt Svarttjernet til at det var mulig å gå ned der, men Hans Kristian sto der helikopteret landet, klar til å kjøre lege og redningsmann bort til stedet der Lotte og kjæresten satt og ventet på hjelp.

– Vi har faktisk fått både utstyr og opplæring som medisinske akutthjelpere fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, forteller Hans Kristian.

Det tar tid, og arrene på kroppen minner meg på det som skjedde hver eneste dag.

Lotte Hofossbråten

– Det kommer godt med, siden vi i det lokale, frivillige brannvesenet svært ofte er de første på stedet når noe har gått galt, og slett ikke bare når det brenner.

– Jeg var nok ganske omtåket og i sjokk, men det var helt nydelig å se den røde bilen din stoppe foran oss, og se hvordan den ene hjelperen etter den andre strømmet ut, sier Lotte. 

Da luftambulanselege Marit Bekkevold satte seg ned hos Lotte, så hun umiddelbart brannskadene på hånda og armen. Hun så også at Lotte skalv av kulde i de klissvåte klærne, men konstaterte at hun og kjæresten hadde gjort alt riktig ved å kjøle ned de skadde områdene på kroppen.

Skrekken. Det å være i vann og være nær åpen flamme er fremdeles vanskelig. Men Lotte har som mål å våge å tenne bål – og komme seg tilbake på tur.

Sammen med redningsmann Arnt Ole Mathisen ga hun Lotte smertestillende midler samt intravenøs væske, la brannbandasje på sårene, pakket henne inn i bobleplast og fikk henne med til helikopteret – før de satte kursen mot Ullevål sykehus, der traumeteamet hadde fått beskjed om Lottes tilstand.

– I løpet av den neste måneden fikk jeg flere hudtransplantasjoner samt åtte operasjoner og sårrevisjoner på Rikshospitalet, og den beste hjelpen jeg kunne fått, forteller Lotte. 

Forholdet til kjæresten tok etterhvert slutt, og hun har fått hjelp til å bearbeide minnene etter ulykken.

– Det tar tid, og arrene på kroppen minner meg på det som skjedde hver eneste dag. Men nå er jeg tilbake på jobb på sykehuset, der helikopteret lander rett utenfor vinduet mitt flere ganger i uka. Hver gang jeg hører den lyden, tenker jeg også på hvor takknemlig jeg er for all den hjelpen jeg fikk. Det kunne lett ha gått mye verre.