Halve Norges base

Da basen på Lørenskog åpnet i 1978, var det med et innleid helikopter og mannskap som jobbet på dugnad. I dag flyr to helikoptre over hele Sør-Norge, og tar seg av de aller sykeste pasientene.

Tekst: Randi J. Buckley / Foto: Thomas T. Kleiven

Tåka ligger tett og lavt over Lørenskog, og det gule helikoptret høres lenge før det synes der det manøvrerer lavt under skydekket før det lander utenfor de mørkebrune bygningene rett nedenfor Ahus. Denne vinterdagen føyer seg inn i en lang rekke av dager med dårlig sikt og isingsforhold. Pilot Christian Mørkve har forsøkt å komme seg til Kalnes i Østfold, men måtte snu med uforrettet sak.

– Det var minus fem grader og regn. Det skjer når det er varmere i lufta enn på bakken. Vi måtte snu over Drøbak på grunn av isingsforholdene, forklarer han mens han sjekker prognosene for været med en app på telefonen. Systemet gir uvurderlig værinformasjon fra rundt 100 stasjoner rundt om i landet. Kanskje letter det etter hvert?

Mer enn helikopter

Værkamerasystemet og GPS-innflygingsruter finansiert av støttemedlemmene og -bedriftene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse har ført til en nedgang i antall oppdrag som må kanselleres på grunn av været, fra 10 til 8,5 prosent. Men det er fortsatt en begrensende faktor, spesielt på høsten og om vinteren. Likevel er basen på Lørenskog i særstilling fordi luftambulanseavdelingen har forutsetninger for å kunne løse sine oppdrag på flere måter.

– Vi er mye mer enn bare helikopter her på Lørenskog. Vi har spisskompetanse og disponerer ambulansefly, helikopter og en rekke biler. Det gir et fleksibelt system hvor spesialisten følger eller rykker ut til pasientene. Jeg har for eksempel tatt med meg redningsmann og kjørt til Kongsvinger og Kristiansand ved dårlig vær, sier lokalmedisinsk leder Hans Julius Heimdal, med nesten 25 års fartstid som lege på basen.

Spesialtransporter

19 luftambulanseleger jobber ved helikopterbasen, og fire av disse tar seg av spesialtransport av de aller sykeste pasientene her i landet. De må flyttes fra et lokalsykehus til et universitetssykehus for spesialistbehandling, selv om selve transporten innebærer risiko og i seg selv er destabiliserende. Det gjøres med helikopter, ambulansefly, bil eller forsvarets Hercules. Fellesnevneren er at pasientene trenger medisinsk spisskompetanse før og under transport.

Dette er skjøre babyer i kuvøse, pasienter som er koblet til hjerte-lungemaskin, ligger i respirator med tilførsel av NO-gass eller med mekanisk pumpe som hjelper hjertet. Noen er stabile, andre er ustabile. Noen har uavklart tilstand eller et spekter av lidelser. Eller en kombinasjon av disse.

Slike spesialtransporter utføres kun ved Oslo Universitetssykehus og Universitetssykehuset Nord-Norge, og er krevende og medisinsk komplekst, forklarer Per Bredmose, som er anestesilege på helikopter og ambulansefly.

– Vi er universitetssykehusets forlengede arm og driver med det jeg liker å kalle «knottologi». Lar vi parameterne stå som de gjør på sykehuset, vet vi at pasienten som regel blir mer ustabil under transport. De reagerer på trykk, fart og turbulens. Vi må vurdere hvilken transport som er mest skånsom og best ut fra hastegraden. Målet mitt er alltid å levere en pasient i bedre tilstand enn da jeg hentet ham eller henne, forklarer han.

Vi er mye mer enn bare helikopter her på Lørenskog. Vi har spisskompetanse og disponerer ambulansefly, helikopter og en rekke biler.

Hans Julius Heimdal, lokalmedisinsk leder

To baser i ett

Lørenskog har to helikoptre: Ett som hovedsakelig brukes til akutte oppdrag, og ett som er dedikert overflytting av pasienter. Basen betjener det tettest befolkede området i landet, og dekker så å si halve Norges befolkning. Nedslagsfeltet er det sentrale Østlandet, Sørlandet ned til Kristiansand, fjellområdene i Buskerud og de østlige deler av Østerdalen. Helikoptret som er dedikert transport mellom sykehus flyr pasienter enda lengre nord og vest.

– Vi fløy nesten 2000 pasienter i helikopter i fjor. Alvorlighetsgraden er generelt høy. Det dreier seg om alvorlige tilstander knyttet til hjerte, hjerne, traumer og ulykker, barn og infeksjoner, sier Hans Julius Heimdal.

Hele 16 prosent av pasientene var under ni år, av disse igjen utgjør flertallet barn under ett år.

Helikopterlegene hadde 100 kuvøseoppdrag med fly, helikopter og bil.

Ny tid etter ny kontrakt

Lørenskog er landets travleste legehelikopterbase og den store arbeidsmengden har i flere år ført til at crew har gått av beredskap grunnet pålagt hviletid. I den nye kontrakten for legehelikoptre, gjeldende fra 1.juni 2018, ble det krav om at ingen helikoptre ved basen skulle være ute av drift grunnet pålagt hviletid og basen ble derfor bemannet med et ekstra bakvakts-crew for å ivareta dette.

– Det at vi nå er tre crew på vakt til enhver tid gir oss noen muligheter og vi jobber kontinuerlig med å utnytte potensialet i ordningen, forteller ledende redningsmann Arnt Ole Mathisen.

– Den nye ordningen på basen har mål om å gi en jevn og regulert arbeidsbelastning mellom de tre crew og gi reduksjon i den enkeltes nattarbeid ved at ingen jobber mer enn to netter på rad. Dette har sine positive ringvirkninger gjennom mer hvile og økt overskudd hos operative crew gjennom vaktuken, sier Mathisen.

En kvartalsvis treningsplan beskriver samtrening mellom bakvaktscrew og lokale samarbeidspartnere (redningsdykkere, alpine redningsgrupper og norske redningshunder). – Det at vi benytter bakvakts-crew til dette gjør at treningen ikke blir avbrutt av oppdrag og dette gir forutsigbar og kvalitativ trening for alle involverte.

Det å bli kjent med hverandres utstyr og prosedyrer gjør oss også bedre forberedt til å gjøre en god felles innsats ved alvorlige hendelser i vann, elv, fjell, isbre og snøskred, sier Mathisen.

Komplisert luftrom

Det er et komplisert luftrom de beveger seg i, helikoptrene på Lørenskog, ikke bare på dager som dette. På godværsdager, spesielt om sommeren, deler de lufta med paraglidere, droner, sjøfly og småfly som bruker Kjeller flyplass. I tillegg rammes de av en relativt ny, men økende utfordring: Såkalt GPS-jamming. Luftambulansen navigerer mer og mer ved hjelp av GPS signaler og nært bakken. Det gjør oss mer utsatt for disse forstyrrende signalene. De brukes for eksempel av kriminelle, yrkessjåfører eller andre for å omgå hviletidsbestemmelser eller sporing av posisjon, men de blokkerer samtidig GPS-signalene som helikoptrene bruker i sin navigasjon.

– Vi opplever en markant økning i tilfeller av jamming. Det er en bekymring for oss fordi vi kan bli nødt til å avbryte innflyging til sykehusene og må i verste fall lande et annet sted med pasienten. Da taper vi verdifull tid for pasienten, forklarer Bent Næss, som er basesjefpilot.

Men i dag ville selv ikke disse avanserte innflygningsrutene, som gjør at helikoptret kan fly i lav høyde også når sikten er dårlig, hjelpe. Det blir gradvis mørkere denne dagen rett før jul, og tåka har ikke lettet, tvert imot: Nå ligger den ligger tjukk ned mot bakken, og snøen har begynt å lave ned. Så avbrytes julestemningen av den skjærende, skingrende lyden fra alarmen. En pasient må flyttes fra Kongsvinger til Rikshospitalet. Men været spiller ikke på lag, og sammen begynner mannskapet å jobbe med plan B.

– Du kan si at det som er sjeldent, det er vår hverdag. Jeg har en veldig takknemlig jobb med kollegaer som strekker seg langt, utfyller hverandre og genuint bryr seg om jobben vi gjør for pasienten. Derfor er dette en utrolig givende base å jobbe på, avslutter Heimdal.