Gründerne: Høye helsedrømmer

Publisert: 03.07.2018 – Sist oppdatert: 27.09.2021

Året var 1978. Med et innleid helikopter og noen tusenlapper startet ildsjelen og legen Jens Moe den norske luftambulansetjenesten. 40 år senere er det medisinprofessoren Hans Morten Lossius som sørger for at organisasjonen når nye høyder.

Tekst: Hanna Norberg / Foto: Thomas T. Kleiven

Ideen høres sprø ut, men hvorfor ikke?

Jens Moe befinner seg på et kontor i Zürich sammen med lederen for luftambulansen i Sveits. Året er 1978. Fjellnasjonen i Sentral-Europa har hatt ambulansehelikopter i mer enn 25 år allerede. Fjellnasjonen lengst nord i Europa har derimot ingen slik tjeneste.

I 1978 er dette situasjonen i Norge: Når det skjer en ulykke i grisgrendte strøk, kan det i verste fall ta flere timer før ambulansen er på plass – og enda flere timer før pasienten er på sykehuset.

Den aller første norske luftambulansetransporten ble gjennomført allerede i 1932, noen år etter at Røde Kors lanserte ideen. Nesten 50 år senere ble fortsatt norske pasienter transportert i ambulanser på hjul – med unntak av noen få sivile sjøfly og helikoptre som fløy utvalgte pasienter fra Vestlandet og Nord-Norge til sykehus.

Det hendte også at Luftforsvaret hjalp til med sine fly, men noen luftambulansetjeneste var det ikke. Det ville Jens Moe endre på – og han var allerede godt i gang.

Sveitsisk forbilde

Fjord og fjell, mye vær og vind, få folk og lange avstander

– Norge er et logisk luftambulanseland, mente Jens Moe.

Drøbak-legen hadde allerede markert seg som en forkjemper for å bringe akuttmedisinen og legekompetansen ut til pasientene. Ikke bare hadde han etablert den såkalte Ni-bilen i Oslo, landets første legebemannede bilambulanse. Han hadde gjort det mens han var medisinstudent i Tyskland. Det var også der han fikk den høytflygende ideen om en norsk luftambulansetjeneste.

Det var bare én hake: I hjemlandet var det overhodet ingen entusiasme for legehelikoptre. Det var derfor Jens Moe befant seg på et kontor i Zürich vinteren 1978. Med sin 25 år lange erfaring i akuttmedisinsk helikoptertjeneste var den sveitsiske organisasjonen et forbilde for Moe og hans norske luftambulanseteam. Målet med møtet var å finne ut hvordan de skulle demonstrere helikoptrets fordeler for det norske folk.

Møtt med skepsis

Etter å ha jobbet i flere år for å få stablet en luftambulanse på beina, uten å lykkes, hadde de behov for litt goodwill. Nesten overalt hvor de hadde henvendt seg, hadde de møtt skepsis. Den generelle holdningen i fedrelandet var at den offentlige helsetjenesten var god nok. Heller ikke hos myndighetene var det støtte å få:

– «Luksusmedisin!» mente helsedirektør Torbjørn Mork.

I juni 1978 uttalte han følgende til VG: «Å støtte Norsk Luftambulanse økonomisk ville være å sløse med offentlige midler.»

Ti år senere overtok den norske stat finansieringen av luftambulansetjenesten Jens Moe hadde bygget opp. I 1988 ble det åtte faste legehelikopterbaser i landet: I Tromsø, Brønnøysund, Trondheim, Ålesund, Bergen, Stavanger, Lørenskog og på Dombås.

Samme år fikk Norsk Luftambulanse AS kontrakt om å drive tjenesten på fem av disse basene. Morselskapet Stiftelsen Norsk Luftambulanse trengte dermed ikke lenger å finansiere driften.

Stunt i Holmenkollen

«Den sprø ideen» som ble lansert på kontoret i Zürich i 1978 var å fly det sveitsiske helikoptret til Oslo og vise publikum i Holmenkollen hvordan en redningsaksjon med helikopter kan gjøres. Som tenkt, så gjort.

Under Holmen kollsøndagen i mars samme år ble stuntet gjennomført. Publikum ble fascinert, men mer imponerende var teamets livreddende bidrag under snøskredet på Norefjell dagen før.

Norge er et logisk luftambulanseland

Gründer Jens Moe

Hendelsen sikret Jens Moe og hans team den positive oppmerksomheten de trengte, og få måneder senere var Norsk Luftambulanse offisielt i gang med legehelikoptertjenesten. Det formelle var allerede på plass. I november året før ble det holdt et møte i Drøbak. Den dagen ble Norsk Luftambulanse AS etablert. I vedtektene står det at selskapet skal «drive ambulanseflyging i inn- og utland og alt som naturlig står i forbindelse hermed».

Åtte dager senere etablerte Jens Moe & co. enda et firma, en stiftelse. Tanken var at stiftelsen skulle fungere som medlemsorganisasjon og «pengemaskin», det skulle være et morselskap som sikret økonomien i aksjeselskapet og dermed selve driften av luftambulansetjenesten.

Fokus på medisin

Nøyaktig 40 år senere, 1. juni 2018, overtar Norsk Luftambulanse AS driften av samtlige legehelikopterbaser i landet. Det får ikke grunnlegger Jens Moe oppleve. Han døde under en hjerteoperasjon i år 2000, 56 år gammel. Faktisk sluttet Moe i jobben som luftambulansesjef allerede i 1985. Da hadde organisasjonen begynt å gå med overskudd, grunnlaget for videre drift var lagt, og Jens Moe kunne fortsette sin gründervirksomhet på andre områder. Samme år startet han det private legesenteret Ring Medisinske Senter, som i dag er Volvat Medisinske Senter.

Når Norsk Luftambulanse nå har monopol på å drive legehelikopterbasene i Norge, så kan kanskje nåværende generalsekretær i i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hans Morten Lossius, lene seg tilbake og nyte de neste ti årene?

Tvert imot. For medisinprofessor Lossius og de ansatte i stiftelsen, er dette bare starten. Allerede da Lossius fikk jobben som forskningssjef her i 2006, så han det: Dette er en organisasjon som har brukt mye krefter på å bli gode på helikopterflyging og redningsoperasjoner. Vel og bra, men hva med medisinen?

– Jeg mener at 85 prosent av forbedringspotensialet i luftambulansetjenesten lå på det medisinske området, og 15 prosent på det flyoperative og redningstekniske. Samtidig brukte vi 90 prosent av energien vår på å utvikle de 15 prosentene, forklarer Hans Morten.

Han vet hva han snakker om.

Kunne ikke hjelpe pasienten

Året er 1988. Den nyutdannede legen Hans Morten Lossius fra Sarpsborg er akkurat ferdig med turnustjenesten og har flyttet til Lakselv, der han har fått jobb som kommunelege. Nytt av året er at kommunelegene også må ha vakt på 330-skvadronens Sea King-helikoptre, og Hans Morten er intet unntak.

En dag får en fisker en tung lem i hodet. Han er om bord i en tråler, langt til havs. Mannen har store hodeskader og redningshelikopteret i Banak blir tilkalt. Det er over to timer flytid ut til den alvorlig skadde mannen.

Om bord er to piloter, en redningsmann, en navigatør, en maskinist og en kommunelege ved navn Hans Morten Lossius. Når de endelig kommer frem til tråleren, får de heist pasienten opp i helikoptret og umiddelbart begynt på tilbaketuren mot nærmeste sykehus. Det ligger i Tromsø, nesten tre timers flytid unna. I helikoptret er det Hans Morten som har det medisinske ansvaret for pasienten.

– Når man har en så alvorlig hodeskade, må luftveiene sikres så tidlig som mulig. Det betyr at pasienten må intuberes, slik at hjernen får nok oksygen. Men det er ikke en kompetanse en kommunelege har, det må man være anestesilege for å gjøre, forteller Hans Morten.

Fikk et kall

Flyturen tilbake til Tromsø blir lang.

– Det eneste jeg kunne gjøre, var å sitte der og holde ham i hånden. I døra på sykehuset sto den legen som kunne hjelpe ham, men da var det jo for sent.

Opplevelsen skulle vise seg å bli retningsgivende. Hjelpeløsheten Hans Morten følte på i helikopteret førte til at han ble tro mot ett prinsipp i hele sitt yrkesliv: Den avanserte akuttmedisinen skal ut til pasienten. Det er ikke på sykehuset folk blir syke, det er alle andre steder.

– Da fikk jeg et kall, som det så fint heter. Det har ikke noe med religion å gjøre, men det var en så dårlig opplevelse at jeg tenkte at jeg ikke ville være med på dette lenger. Hvorfor bruker vi mange millioner på en redningstjeneste, og så putter vi inn en lege som ikke kan behandle de mest kritisk skadde pasientene? Sånn kan vi ikke ha det.

Sånn har vi det ikke. I dag er alltid helikoptrene bemannet med en anestesilege, som både kan intubere og utføre annen avansert akuttmedisin. For Hans Morten Lossius er ikke dette tilstrekkelig. Det er derfor stiftelsen satser så mye på forskning og utvikling av akuttmedisin, finansiert av midler som er samlet inn fra det norske folk.

Luftambulansen skal stadig strekke seg litt lenger, mener Lossius. De skal våge å drømme om å flytte enda mer avansert medisinsk utstyr og behandling ut til pasienten.

Kanskje helikoptret en dag kan ta med seg en liten CT-maskin som kan diagnostisere hjerneslag? Et ultralydapparat som kan påvise hjerteinfarkt?

Utviklingen krever kompetanse

Befolkningen forventer det, mener Hans Morten. Vi går fortsatt til allmennlegen, men ofte kun for å be om henvisning til spesialist. Vi tar det for gitt at legen som er med i helikoptret, kan redde livet vårt.

Og sånn bør det være, synes han. Behovet for et spesialisert, mobilt sykehus blir heller ikke mindre når stadig flere lokalsykehus legges ned:

– En av trendene vi ser innen akuttmedisin, er sentralisering. I dag kan vi behandle ting vi ikke kunne behandle før. Dette gjør at vi trenger sterke fagmiljøer med dyrt utstyr og mye volum, og da sentraliseres det. Dette skjer overalt i den vestlige verden.

Generalsekretær Hans Morten Lossius mener utviklingen er positiv, men han ser også utfordringene:

– Kompetansegapet mellom de sentrale sykehusene og de desentraliserte ambulansene blir stadig større. Det er derfor det er så viktig med mobile akuttmedisinske team som kan ta med seg behandlingen ut til pasienten, for deretter å frakte pasienten til det riktige, spesialiserte sykehuset. Sånn som vi i luftambulansen gjør.