Hjertestans og hjerterytme

Ustabile pasienter bør få mer avansert behandling enn hjerte-lungeredning, mener tidligere stipendiat Trond Nordseth. Hans forskning om hjerterytmer kan bidra til livreddende behandling for pasienter med hjertestans.

– Målet er bedre behandling og at flere skal overleve. Forskning viser at riktige tiltak under gjenoppliving av pasienter med hjertestans øker sjansene for å overleve, sier Nordseth.

Han har studert hjerterytmer hos mennesker som er i ferd med å dø av hjertestans, men som har fått en liten sjanse til å komme tilbake til livet, fordi helsepersonell har satt i gang gjenopplivningsforsøk med avansert hjerte-lungeredning. Når hjertestarteren er koblet på pasientens bryst, fanger den opp hjertets ulike signaler og lagrer dem. Slike data har Nordseth forsket på.

Han så at noen mønster gikk igjen: Pasienter med visse typer hjerterytmer trengte mye lenger tid med brystkompresjoner før det var noe poeng å avbryte for å sjekke hjerterytmen på nytt enn det leger og forskere til nå har trodd.

– Avansert hjerte-lungeredning er på en måte relativt enkelt. Du følger en standardisert retningslinje og gjør noen klart definerte tiltak. Samtidig er det voldsomt komplisert, fordi pasientene kan få hjertestans av mange ulike grunner og reagerer svært forskjellig på tiltakene som gjøres, forklarer Nordseth.

Kritiske øyeblikk

Under arbeidet klarte han å identifisere enkelte tidspunkter som var kritiske for hvordan hjertet klarte seg. De fleste som fikk tilbake en normal hjerterytme og egen sirkulasjon av blod, hadde stabilisert seg i løpet av de første 15 til 20 minuttene med gjenopplivingsforsøk. Pasienter som fremdeles var ustabile etter dette, endte oftest med å bli erklært døde på stedet.

Bedre behandling

Nordseth mener dette kan tyde på at enkelte ustabile pasienter derfor bør få mer avansert behandling enn bare fortsatt hjerte-lungeredning.

– Noen ganger er det en spesifikk årsak til hjertestansen som krever legefaglig kompetanse å oppdage og behandle. Andre ganger er standard hjerte-lungeredning av eksempelvis ambulansepersonell nok, sier Nordseth.

Kunnskap om hjertets reaksjoner under gjenopplivingsforsøk kan få konsekvenser for behandling av hjertestans, både i og utenfor sykehus. Det kan også få følger for hvilke hjertestanspasienter luftambulansen med lege skal rykke ut til, og hvilke ambulansepersonell i bil kan ta seg av.

Ustabile trenger luftambulanse

– De vedvarende ustabile pasientene er en gruppe hjertestans-pasienter som vil ha mer nytte av lege eller av luftambulanse, sammenliknet med pasienter med hjerter som kommer fort i gang, som raskt blir stabile. Dette gjelder også pasienter hvor man får i gang igjen sirkulasjonen etter en lengre periode med gjenopplivning. Disse vil ofte være i en svært dårlig forfatning og bør helst håndteres av en lege med intensivmedisinsk kompetanse, det vil si anestesilege, sier Nordseth.

I sin doktorgradsavhandling har han analysert utskrifter om hjerterytmen til 311 pasienter som fikk hjertestans og ble forsøkt gjenopplivet ved to ulike sykehus, St. Olavs hospital i Trondheim og University of Chicago Hospital i USA. Slik kunne han se og beskrive hvordan ulike pasienters hjerter reagerte mens gjenopplivingsforsøkene pågikk.