Legen, redningsmannen og piloten har hvert sitt fagfelt og kompetanse, men på bakken er de sammen om pasienten. Hvordan kan de trene på vakt for å bli bedre til å løse oppdragene de får? Det vil stipendiat og luftambulanselege Per Bredmose finne ut.
Jeg forsker på hvordan vi i en travel hverdag på luftambulansebasene kan trene for å bli bedre til løse oppdragene våre, og hva som skal til for at vi skal få gjennomført slike treninger mens vi er på vakt.
Den delen jeg ser på, er å drive simuleringstrening, altså simulere et oppdrag. Da gjør vi det så realistisk som mulig. Vi trener på oppdrag både innendørs og utendørs.
Det kan være redningsteknisk krevende oppdrag med pasienter som ligger ute i naturen på et sted som er vanskelig å komme til, da bruker vi en dukke som markør. Det kan være oppdrag med kuvøse, pasienter med nedkjøling eller hjertestans, pasienter som skal transporteres mens vi gjør hjerte- og lungeredning. Det kan være at vi trener på å legge barn trygt i narkose utenfor sykehus. Rent teknisk er det krevende fordi vi for eksempel må nedskalere alt vi gjør når vi har barn som pasienter; vi gir andre doser medisin når pasienten veier 15 kilo og ikke 100, og barn blir raskere nedkjølt. Og ute på slike oppdrag må vi også håndtere pårørende, hvordan kan vi ivareta også dem også best mulig? Andre ting vi trener på er hvordan vi kan gi smertelindring til en pasient samtidig som vi jobber med å behandle skaden ute på skadestedet. Og hvordan kan vi håndtere det psykiske aspektet her og trygge pasienten, hvordan kan vi snakke med pasienten slik at hun eller han føler seg så trygg som mulig i situasjonen? Her kan for eksempel piloten få en viktig rolle, men da må det trenes på, for pasientpsykologi er ikke en del av pilotutdannelsen.
Tidligere reiste vi til et senter, ofte et annet sted i landet, og trente på slike ting, med folk vi ikke jobber med til daglig og med utstyr vi ikke bruker til daglig. Her kan vi i stedet trene med crewet vi vanligvis arbeider med og vårt vante utstyr, akkurat på den måte vi jobber med til vanlig.
Etter treningen tar vi en debrief og prater om oppdraget og hvordan vi løste det. Hva funket, og hva kunne vi gjort annerledes eller bedre? Det er først etterpå vi får diskutert alle mulige scenarioer. Hva hvis dette oppdraget hadde kommer på vinteren i stedet for om sommeren, hvordan skulle vi ha løst det under andre forhold da? Slike ting kan vi snakke om i etterkant.
Jeg ser på hvor ofte slike treninger blir gjennomført, intervjuer deltagere, og ser på hva som skal til for at de legger opp til et slikt treningsopplegg på basen sin. Vi startet først med slike treninger her på basen jeg jobber, men nå har det blitt videreført som et tilbud til mange andre baser i landet/alle basene i ladet.
Det er viktig å trene som et samlet crew, slik at vi som jobber sammen til daglig kjenner hverandre best mulig. At vi vet hvordan vi handler under stress og belastning på oppdrag, hva vi kan forvente av hverandre og at alle i crewet vet hva som er neste skritt i oppdraget og behandlingen av pasienten. Det gjør at vi alle kan være litt i forkant, alle vet hva som er det neste vi skal gjøre.
Vi leger vet for eksempel alltid hva som er det neste vi skal gjøre i den medisinske behandlingen, men det er ikke alltid redningsmannen og piloten gjør det, for vi har hvert vårt fagfelt og kompetanse og hver våre oppgaver når vi er ute på oppdrag. Men på bakken er vi sammen om ting. Ved å trene når vi er på vakt blir vi mer samkjørte og mer effektive. Det er som et fotballag: Det vil ikke fungere hvis spillerne trenger hver for seg.
En annen ting er at det er viktig å trene på ting vi gjør sjelden, for å være forberedt når vi møter slike situasjoner og oppdrag. Det kan for eksempel være fødsel av prematurt barn i hjemmet. Men det er like viktig at vi trener på det vi gjør ofte, for at det skal gå enda bedre og enda raskere ute på oppdrag. Slik sparer vi livsviktig tid når det står om minutter og sekunder ute på skadestedet.
Og det har hendt mange ganger at scenarier vi har trent på er ting vi har fått på oppdrag i virkeligheten etterpå.
Ved at crewet trener sammen blir vi samkjørte og mer effektive, vi jobber raskere og bedre sammen. Det gjør at vi kan få pasienten raskere til sykehus, i best mulig tilstand. Vi sparer tid, og er bedre forberedt på både scenarier som skjer sjelden, og det vi håndterer ofte. Det gjør oss samlet bedre som tjeneste for pasientene.
