Traumeregistrering

Forskningen til Kjetil Gorseth Ringdal, med utvikling av et felles datasett for dokumentasjon og rapportering av data fra alvorlig skadde pasienter, gjør at sykehus over hele verden har endret sin dokumentasjonspraksis.

Kjetil Gorseth Ringdal disputerte for ph.d.-graden ved Universitetet i Oslo 3.5.2012. Tittelen på avhandlingen er Developing a common, international template for documenting and reporting data from major trauma patients. A proposed core dataset and evaluations of its feasibility and reliability.

Kontrastene i Kjetil G. Ringdals liv er store akkurat nå. På den ene siden har han i løpet av knapt fire år som forskningsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse opparbeidet seg nærmest en unik internasjonal anerkjennelse med sin forskning. Ringdal er på fornavn med flere av de aller største og viktigste personene innen forskning på behandling av hardt skadde verden over.

På den andre siden har han akkurat fått ny jobb, utdanningsstilling i Vestre Viken HF hvor han i løpet av de neste 4-5 årene skal utdanne seg til spesialist i anestesiologi. Etter to uker i jobben legger han ikke skjul på at han føler seg ganske fersk.

Han rakk knapt å starte i sin nye jobb før han måtte be om et par ukers permisjon for å forberede seg til sin doktorgradsdisputas.

Lang historie

Doktorgraden som Ringdal skal forsvare dreier seg om hardt skadde pasienter og hvilke observasjoner og data som registreres om den enkelte. Og selv om dette kanskje ikke har store konsekvenser for behandling av den enkelte pasient der og da, så har det enormt stor betydning for fremtidige pasienter og mulighet for å sammenligne behandlingsformer. Det er i det hele tatt en avgjørende faktor for at man skal bli bedre.

Et tenkt eksempel: En hard skadd jente tas hånd om utenfor Roma. Ambulansepersonellet stabiliserer, behandler og noterer. I akuttmottaket stilles diagnoser, det gjøres undersøkelser og behandlingen startes. Sykehusoppholdet går bra og den skadde skrives ut. På sykehuset eksisterer det nå en betydelig informasjon og data om denne personen.

Samtidig behandles en annen person for alvorlige skader i Oslo. Behandlingsforløpet er det samme og også her sitter man igjen med utførlig dokumentasjon om behandlingen. Også denne gangen gikk det bra.

Burde man ikke nå være i stand til å sammenligne behandlingen som de to fikk, og komme fram til hvem som er best, hva Roma kan lære av Oslo eller omvendt? Bør ikke resten av verden kunne se på erfaringene fra disse to byene og sammenligne med sine egne rutiner? Jo, det burde de, men de kan det kun i begrenset grad.

Forklaringen er enkel – det eksisterer ikke noe felles datasett for dokumentasjon, analyse og rapportering av data. Det gjør det vanskelig – av og til umulig – å sammenligne.

Og det er dette Kjetil Ringdal har gjort noe med. Han har gjennom sitt arbeid foreslått et sett av kjernedata, sett på om det lar seg gjennomføre og evaluert om man kan stole på disse dataene. Takket være gode kontakter og hardt arbeid har det ført til muligheter for at det snart kan la seg gjøre å sammenligne systemene, for eksempel i Oslo og Roma.

God timing

Nesten hele England og Tyskland, store deler av Italia, store amerikanske sykehus, Melbourne, Amsterdam, Aten, Porto, Vilnius, Helsinki, Stockholm, København og et sykehus i Sveits deltok i et av hans prosjekter. Listen er enda lenger. Nærmere 500 sykehus i Europa har allerede tatt i bruk Ringdals måte å registrere data på. Hvordan forklare den voldsomme gjennomslagskraften?

– Vi satset stort og gikk ut bredt. Dessuten så gjorde vi god research i forkant. Vi tok også det skrittet å invitere folk til Norge slik at vi kunne møtes. Å møte folk er viktig, ikke bare kommunisere via e-post. I tillegg har jeg gjennom andre fått tilgang på et godt nettverk og blitt introdusert til de riktige personene. Så har vi selvfølgelig lagt ned betydelig med tid og arbeid i dette, forteller han.

Arbeidet med standardisering av data har en lang historie. I Norge startet man allerede i 1999. Arbeidet startet på Utstein kloster i Rennesøy kommune utenfor Stavanger. Derfra stammer også navnet på malen som Ringdal har laget. Utstein-mal er et begrep som mange innen akuttmedisin kjenner godt. I tillegg til maler for skadde finnes det også en mal for hjertestans. Opp igjennom tiden har en rekke fagpersoner og miljøer jobbet med dette. Men det er først nå at Utsteinmalen for traumedata har gjort et betydelig gjennomslag.

I sitt forskningsarbeid har Ringdal ledet en forskningsgruppe med europeiske eksperter i traumebehandling og traumeforskning. Sammen har de blitt enige om en mal for hva som bør registreres og analyser (Utstein-mal). 20 europeiske eksperter ble enig om et kjernedatasett med 36 variabler i tre ulike kategorier.

Men å bli enige om hva som skal registreres er ikke nok. Det må vitenskapelig undersøkes om dataene lar seg registrere og om det dermed blir brukt, og det må undersøkes om de dataene som registreres faktisk gjenspeiler det samme fra sted til sted. Konklusjonen er at registreringen var gjennomførbar, men at enkelte punkter var vanskelig å registrere likt.

Ringdal har også arbeidet i Nasjonalt traumeregister, og forskningen har bidratt i etableringen av dette.

Detaljer

I forskning er detaljer viktig. I denne typen forskning er det mye detaljer. Er du en petimeter?

– He, he. Noen tror nok det. Jeg synes ikke det selv. Men jeg er nøye og ganske sta. For å bli god forsker må man også ha øye for detaljer. I tillegg må man være villig til å legge ned mye tid. Et avgjørende krav er selvfølgelig at man er oppriktig interessert i utvikling av faget. Og så er jeg nok kritisk og nysgjerrig som person, sier han.

Som nyansatt på sykehuset i Drammen, helt i startgropen i sin spesialisering, er kravene om nøyaktighet også viktige.

– Jeg begynner jo på bunnen igjen. I anestesifaget er det mye som skal læres og trenes på. Jeg er opptatt av å gjøre det som er riktig og å være nøye.

Han liker for øvrig overgangen til å være ny.

– Jeg har vært ny flere ganger. Som lege, som sykepleier og som ambulansepersonell. Muligheten til å lære nye ting er stimulerende, sier han.

Rød, rastløs tråd

Parallelt med kravene om nøyaktighet og tålmodighet går det en rød tråd gjennom livet til Ringdal som er av en mer rastløs karakter. Det er ikke uvanlig for leger som er engasjert i akuttmedisin. Det er noe med hurtige omskiftninger og raske avgjørelser som fascinerer denne gruppen. Også privat kan man kjenne igjen denne livsanskuelsen.

– Jeg har svart belte i Ju Jitsu og har trent forskjellig typer kampsport i 15 år. Dessuten liker jeg å reise og være i aktivitet. Men jeg er ingen ekstremsporter, til det er jeg for trygghetssøkende. Yrkesmessig har jeg hele tiden vært knyttet til akuttmedisin. Har kjørt ambulanse, vært sykepleier og nå under utdanning til anestesilege. Jeg liker vel litt spenning, sier han.

Leger i luftambulansetjenesten er anestesileger og Ringdal tror han også blir en av dem med tid og stunder. Men forskningen har også gitt mersmak, og på en eller annen måte skal det fortsette.

– Jeg har blitt engasjert som bi-veileder for en kirurg som skal ta doktorgrad ved Karolinska Universitetssjukhuset i Stockholm. Han skal gjøre sammenligninger mellom Karolinska og Oslo Universitetssykehus-Ullevål, forteller han.

Han ønsker gjerne å jobbe med det han beskriver som en naturlig forlengelse av sitt eget doktorgradsarbeid.

– Når det nå er enighet om hvilke data som bør registreres ligger det godt til rette for forskning gjennom å registrere disse dataene i gode registre. Gode traumeregistre blir en kilde til mye spennende og viktig forskning, mener Ringdal.

Takker medlemmene

Kjetil G. Ringdals doktorgradsarbeid er basert på fire vitenskapelige produksjoner. Det er sedvane å gi takk til alle som har bistått. Det er derimot ikke vanlig å være så direkte og konkret som Ringdal. På de to siste artiklene har han skrevet en takk til Stiftelsen Norsk luftambulanses nærmere 800 000 medlemmer som har gjort det mulig for ham å gjøre denne forskningen.

– Det er medlemmene som har gjort det mulig. Bedre rammer for forskning enn hva Stiftelsen Norsk Luftambulanse skaper er det vanskelig å finne, avslutter han.