Skip to main content

Behandling av alvorlig skadde pasienter utenfor sykehus

Hvert år er det rundt 8000 personer i Norge som blir så hardt skadet at de fraktes til sykehus og tas imot av et traumeteam. For disse pasientene er både tid og kvalitet på behandlingen de får viktig for om de overlever, og om de blir helt friske: De må komme raskest mulig til riktig behandling. Hva slags oppfølging får alvorlig skadde pasienter før de kommer til sykehus, og er det noen forskjeller for pasienter i sentrale strøk og i distriktene? Det er noe av det lege og stipendiat Inger Marie Waal Nilsbakken skal se på i et nytt forskningsprosjekt.

Inger Marie Nilsbakken

Behandling av alvorlig skadde pasienter utenfor sykehus

Inger Marie Nilsbakken

inger.nilsbakken@norskluftambulanse.no

Periode
Pågående
Hovedveileder
Elisabeth Jeppesen, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Medveiledere
Stephen Sollid, professor ved Universitetet i Stavanger, sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse / Torben Wisborg, professor ved Universitetet i Tromsø og forskningsleder i Nasjonal kompetansetjeneste for traumatologi
Samarbeids­partnere
Nasjonalt Traumeregister, Universitetet i Stavanger

Følg Inger Marie:

ResearchGateCristin

Hva forsker du på?

Jeg forsker på behandling av alvorlig skadde pasienter utenfor sykehus i Norge, det som på fagspråket heter prehospital tjeneste for traumepasienter. I dag finnes kun én kvalitetsindikator – et indirekte mål, en pekepinn, som sier noe om kvaliteten på det som blir målt – og det er tid fra 113 blir oppringt og til ambulansen er på stedet. Dette blir også kalt responstid.

Jeg vil undersøke i hvilken grad ambulansen når frem til alvorlig skadde pasienter innen anbefalt responstid utenfor sykehus i den norske traumepopulasjonen. Jeg skal også se på tidsbruk på skadested, transporttid til sykehus, hva slags transport som brukes (ambulansebil, ambulansehelikopter, ambulansefly), hvilken behandling de alvorlig skadde pasientene får, og om en stor andel av pasientene kommer til lokalsykehus eller akuttsykehus før de overføres til et traumesenter. Overordnet vil jeg undersøke om det er noen demografiske forskjeller – mellom sentrale strøk og distriktene – når det gjelder tid, transportmåte og om pasienten blir fraktet til riktig behandlingssted.

Hvordan skal du finne ut av det?

Vi skal bruke det nasjonale kvalitetsregisteret for traume, Nasjonalt traumeregister, til å undersøke dette. Dette registeret inneholder opplysninger om alle alvorlig skadde pasienter som er tatt imot på sykehus i Norge siden 2015. Vi skal gjennomføre tre ulike studier med data fra registeret.

Hvorfor er dette viktig?

Det har ikke vært gjort lignende studier på den preshopitale tjenesten for alvorlig skadde pasienter i Norge tidligere. Norge er et land med store demografiske forskjeller, en spredt befolkning, og mange steder er det store avstander mellom pasient og nærmeste sykehus. Vi har også sesongmessig klima med tidvis tøffe værforhold som kan gi utfordringer for organisering og tilgang på hjelperessurser. De senere årene har det også vært en økende grad av sentralisering av sykehusfunksjoner, og færre folk bor i distriktene. På bakgrunn av dette vil det være interessant å undersøke om det er forskjeller i behandling som alvorlig skadde pasienter får i sentrale strøk og mer grisgrendte strøk.

De fleste traumepasientene er unge (i 2019 aldersgruppen 16-24 år for begge kjønn), og ved alvorlig skade vet vi at tid fra skade til endelig behandling er avgjørende for at pasientene skal overleve.

Hvordan kan forskningen din være nyttig for luftambulansetjenesten, pasientene eller prehospital medisin?

Det er en pågående debatt om kvalitetsindikatoren responstid. Forhåpentligvis kan funn i denne studien bidra til enda bedre kvalitetsindikatorer for den prehospitale behandlingen av alvorlig skadde pasienter i Norge. Videre vil forskningen beskrive dagens behandling utenfor sykehus, og avdekke eventuelle forskjeller i behandlingen for traumepasienter som bor sentralt og de som bor i distriktene. Basert på dette kan den bidra til ny kunnskap som kan være viktig for videre forbedring av det nasjonale traumesystemet.

Relaterte saker: