Stiftelsen Norsk luftambulanse

Den store smellen

Da Atle Busk (38) lå livløs utenfor bilvraket med en blødende hjerne og et hjerte som hadde stoppet å slå, var han usynlig fra veien i natte­mørket. Men venninnene Tina og Nathalie fant ham likevel.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken-Ørslien

– Du har jo alltid vært ganske gæren, Atle.

Tina Krogstad smiler til vennen som sitter ved siden av henne foran en verktøybenk i Mostadmarka i Malvik.

– Du er den som kunne gå på henda, være kjappest i kjeften, ta backflips fra stillestående, hoppe ti meter ned i fossen og vinne motorsykkelløp på bane. Det har alltid vært mye liv og leven rundt deg.

Atle ser bort på Tina og hennes venninne Nathalie Syrstad som er på besøk i hjemmeverkstedet hans et par mil øst for Trondheim. Blikket er varmt, han smiler litt, nikker.

– Jeg liker fremdeles alt det der, men evnene er borte. Så mye forsvant da det smalt. Hjerneskaden har tatt sangstemmen, motorikken, kjappheten jeg trengte til alt jeg likte. Men hadde ikke dere to vært der den natta, så hadde ikke jeg vært her nå. Så jeg vil ikke klage heller. Jeg hadde mer flaks enn jeg fortjente.

Nathalie Syrstad og Tina Krogstad holder rundt Atle Busk.

Venner i nøden. De var på rett sted til rett tid, og gjorde alt riktig: Nathalie Syrstad og Tina Krogstad (t.h.) så ulykken og startet hjerte-lunge-redning på Atle Busk.

Tina er Atles nabo, og merker at han snakker litt annerledes nå. Han går litt saktere, men glimtet i øyet er det samme.

Atle husker ingenting av det som skjedde rundt midnatt lørdag 8. september 2018. Tina og Nathalie husker alt. Ulykken er lagret i minnet deres som en actionfilm i sakte kino. 

Scenen er en sving langs den smale grusveien en kilometer unna. Kulissene er granskogen rundt den lokale skytebanen ved Vennelva. Mannen i hovedrollen er Atle. Han har promille i blodet, og skulle bare kjøre en ørliten tur på lokalveien, uten sikkerhetsbelte.

Tina og Nathalie forteller seg gjennom historien på nytt. Atle er nettopp blitt kastet ut av sidevinduet i sin svarte Passat stasjonsvogn. Farten var altfor høy inn i svingen. Nå ruller bilen kast i kast ned skråningen mot et steinete elveleie, mens Atle svever gjennom lufta på vei mot en dødelig landing. 

Nathalie, Tina og Atle på åstedet.

Scenen er en sving langs den smale grusveien. Kulissene er granskogen rundt den lokale skytebanen ved Vennelva.

Den veltrente kroppen smeller hardt i bakken på den andre siden av den smale elva. Der blir Atle liggende på magen, helt stille. Den ene armen oppover, den andre ned langs siden. Han blør på tre steder i hjernen. Han har brudd i tre ryggvirvler og høyre skulderblad. Og om et par minutter skal hjertet hans slutte å slå, 37 år etter at det begynte.

Men Atle skal ikke dø denne kvelden.

For på hundre meters avstand ser Tina og Nathalie det som skjer. De er også ute denne lørdagskvelden, de hadde avtalt å møte Atle her. Nå står de på parkeringsplassen ved svingen og ser Passaten komme inn i altfor høy fart.

De ser hvordan framhjulene løfter seg etter en hump, før bilen skjærer ut av veien. De ser halvannet tonn stål bli kastet til værs. De hører knasingen i metall når bilen ruller rundt. Og skimter de ikke et eller annet som blir slengt ut av bilen i det første rundkastet? Jo, de ser det også.

Hadde ikke dere to vært der den natta, hadde ikke jeg vært her nå

Atle Busk

Men de ser ikke at det er et menneske, de ser ikke at det er Atle. De to ringer nødnummeret før bilen rekker å stoppe, de løper ned skråningen og stålsetter seg for det aller, aller verste. De aner ikke at de straks skal få redde et liv. Og de vet ikke at et helikopter fra Norsk Luftambulanse tilfeldigvis befinner seg i lufta på vei mot dem, etter et oppdrag som nettopp ble avlyst ved svenskegrensa.

Kritisk. Det tok femten dager før Atle våknet fra koma på St Olavs hospital i Trondheim. (Foto: Privat)

Et par timer senere ringer det i en mobiltelefon i et soverom på Nesodden. Det er St. Olavs hospital som ringer. En mor og en far vekkes til beskjeden om at yngstesønnen har vært i en trafikkulykke. Han er lagt i koma med alvorlige hodeskader. Brått snus også deres verden på hodet. Noen minutter senere sitter foreldrene i bilen. De må til Trondheim, nå med én gang. De vet ikke at det skal ta femten dager før sønnen våkner igjen.  

De vet ikke om han noen gang vil våkne igjen.

Når et menneske får hjertestans etter en alvorlig trafikkulykke, er det dessverre sjelden at det ender godt. Det vet luftambulanselegen Steinar Einvik bedre enn de fleste. Når han tenker tilbake på denne septembernatta, ser han rett ned på noen blålys som flakker mellom grantrærne, fra en politibil i høy fart langs den smale Vennavegen.

Men helikopteret flyr fortere enn en bil på en grusvei, så crewet fra Norsk Luftambulanse er først framme på ulykkesstedet.

Der har Tina allerede snudd bilen sin slik at fjernlysene peker rett på bilvraket og mannen som ligger ti-femten meter lengre borte. Nathalie sitter på kne ved siden av ham og gir hjerte-lungeredning, med 113-operatøren på høyttaler på telefonen.

Hun tar i hardt. Alle ribbeina hans brister. Det har gått 23 minutter siden hun startet, samtidig som Tina tok seg av passasjeren som satt ved siden av Atle. Siden passasjeren hadde sikkerhetsbelte på, tok han seg selv ut av vraket med bare mindre skader, men han var i sjokktilstand og trengte tilsyn. 

– Det er ingen tvil om at disse to reddet livet til Atle denne kvelden, konstaterer Steinar Einvik på telefonen, halvannet år senere. Han har nylig hatt besøk av Atle, Tina og Nathalie på basen i Trondheim. Han roser innsatsen til de to på ulykkesstedet, og er svært glad over å se at Atle har greid å kjempe seg tilbake. 

– Det er sjelden at noen overlever hjertestans etter en alvorlig bilulykke. Det eneste som kan redde deg, er at noen raskt kan starte hjerte-lunge-redning, slik at blodet kan pumpe oksygen til hjernen fram til profesjonelle hjelpere er på plass.

Atle i verkstedet.

På hjemmebane. – Jeg har aldri vært noen akademisk type. Alt jeg har likt, har handlet om å gjøre noe fysisk. Da er det tungt når kroppen ikke lystrer som før. Men verkstedet hjemme er fremdeles et fristed, sier Atle Busk.

Tina har erfaring som lærling på ambulanse, og tok ledelsen da de fant Atle liggende forslått i gresset. Nathalie husker ikke at hun følte seg sliten etter den intense økta med hjertekompresjoner. Men hun husker hvor godt det var å høre helikopteret i det fjerne, og hvor godt det var da Steinar kom løpende og sa «nå overtar vi».

– Jeg kjente verken pust eller puls hos Atle da vi kom, forteller Steinar Einvik.

– Så vi hentet med oss LUCAS-maskinen fra helikopteret – den festes rundt overkroppen og komprimerer hjertet for å sikre blodsirkulasjon. Etter to minutter med LUCAS, merket jeg at Atle begynte å trekke pusten. Vi kjente puls, og bestemte oss raskt for å legge Atle i narkose. Deretter førte vi et rør ned i luftveiene for å sikre at de var frie og koblet ham til overvåkingsutstyr, før vi fikk ham bort i helikopteret og fløy videre til St. Olav. 

Det er ingen tvil om at disse to reddet livet til Atle denne kvelden. Det er sjelden at noen over­lever hjertestans etter en alvorlig bilulykke

Luftambulanselege Steinar Einvik

Da Atle våknet fra koma, lå han i senga med en diffus aksjonal hjerneskade, grad 3 av 5. Den første måneden kunne han ikke snakke, og hadde lammelser i høyre del av kroppen. Nå står han ved skrustikka i verkstedet hjemme og pusser på et selvlaget knivskjefte. Helsevesenet fungerer, og Atle er ikke typen som gir opp. 

– Jeg har bare meg selv å skylde på. Det var helt ulikt meg å ta sjansen på å kjøre med promille, og jeg angrer hver eneste dag på at jeg kunne være så dum. Men bitterhet løser ingenting, så jeg er nødt til å konsentrere meg om det jeg faktisk kan gjøre noe med. Og så takker jeg alle som har vært der for meg, ikke minst ekskjæresten min. Vi bor fremdeles i samme hus, i hver vår del, og hun har stilt opp for meg på en utrolig måte. 

Atle, Tina og Nathalie sammen med crewet foran legehelikopteret.

Møtte crewet. Atle, Tina og Nathalie dro på besøk til crewet på Trondheim-basen for å takke for hjelpen. Her med pilot Morten Jystad (t.v.) og lege Steinar Einvik. Redningsmann Anders Kroken var ikke til stede denne dagen.

Men livet etter ulykken er ikke det samme som Atle levde før. Han perset på 150 kilo i benkpress, var instruktør  i road racing på motorsykkel og vant løp i Norgescupen. Han var vokalist i bandet Sidetrack, det gikk mye i blues og country, Elvis og Jim Reeves. Han var vant til å være midtpunkt.

– Du hører sikkert at jeg drar litt på ordene nå. Jeg snakker mye saktere enn før. Jeg kan kjøre bil igjen, jeg har samme humor – men har mistet talegavene, finmotorikken og sangstemmen. Balansen duger ikke til å kjøre motorsyklene mine igjen. Kroppen er ikke på mitt lag lenger, men jeg trener så godt jeg kan. Min største drøm er å få kroppen og stemmen tilbake.

– Går det framover?

– Det går sakte. Men jeg er heldigvis vant til å trene, til å pushe meg selv, selv om jeg kan ha dager der jeg nesten ikke orker å stå opp. I fjor vår var jeg på Catosenteret og satte meg som mål å lære eskimorulla i kajakken. Det var vrient, men jeg fikk det til. Nå er jeg tilbake på deltid i jobben, og det betyr enormt mye for meg. Selv om jeg løser oppgavene saktere, er det utrolig fint å være sammen med gode kollegaer igjen.

Han skrur på musikken i verkstedet. En nydelig stemme fyller rommet. Det er Atle og bandet. Vi lytter. Han synger Elvis.

«Love letters straight from your heart. Keep us so near while apart. I’m not alone in the night»

– Det var så nære på. Jeg skulle egentlig ikke vært her, det tenker jeg stadig vekk. Men jeg var ikke alene der, og er utrolig takknemlig for alle som reddet meg og alle som har hjulpet meg tilbake på beina. Det har ikke vært enkelt. Det er fremdeles ikke lett. Men jeg er her!