Da Tove falt på skitur, visste bare Hjelp 113-appen nøyaktig hvor hun var

Hun skulle bare gå en liten skitur. Da Tove Leknes falt, var det ikke skiene som knakk, men låret. Heldigvis hadde hun lastet ned Hjelp 113-appen.

Publisert: 09.02.2021 – Sist oppdatert: 11.05.2022

Tekst/Foto: Thomas Kleiven

For Tove Leknes (38) er turene i skog og mark helt nødvendige. Regnskapsføreren fra Orkdal blir sur dersom hun ikke får trent. Hun må ut hver eneste dag.

– Andre synes det er trivelig å sitte i familieselskap og spise sjokoladekake på søndager. Jeg vil helst være alene på en fjelltopp og bare nyte. Jeg er avhengig av det. Turene er min medisin, sier Leknes.

En perfekt start

På ulykkesdagen for to år siden hadde hun kjørt sønnen i bursdagsselskap. De neste timene var uten planer. Skulle hun ta seg en langrennstur? Magefølelsen sa at hun burde bli hjemme, men det var jo så fint vær. Dessuten visste hun at skiturene alltid gjorde godt for kropp og sjel. Hun kledde på seg sin tynnslitte Swix-bukse og en lett vindjakke.

Jårakjølen ligger sør for Trondheim og er et av Trøndelags flotteste langrennsområder. Det var her Oddvar Brå ble god. Nå var det Tove Leknes som skulle nyte sitt Trøndelag i vinterprakt. Hun parkerte bilen, tok et skrytebilde og sendte det til vennene. Så la hun skøyteskiene på den myke snøen, festet karbonstavene rundt håndleddene og skjøv av gårde.

Hjelp 113-appen

Hun husker ikke helt når, men noen måneder tidligere hadde hun sett en annonse for appen Hjelp 113. Det høres smart ut, tenkte Tove. Appen er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og gir nødetatene beskjed om nøyaktig posisjon. Hvis ulykken rammer, trenger man bare å trykke på en knapp for å ringe 113. Kjekt å ha, tenkte Tove og lastet ned appen. For sikkerhets skyld.

På toppen av Elgshøgda angret hun ikke på at det ble tur. Også denne kvelden hjalp en skitur på humøret. Nå gledet hun seg til å kose seg sammen med sønnen sin resten av kvelden. Bare en siste nedkjøring ventet. Hun sendte et nytt skrytebilde. Denne gangen av lave solstråler over flotte skispor. Så staket hun av gårde fra 537 meters høyde. Solen ble rødere og rødere. Farten høyere og høyere.

Tove Leknes har alltid likt fart. Alltid følt seg mer hjemme på firhjuling enn med strikkepinner. Hun smilte hele veien ned fra Elgshøgda. Nedover bakkene merket hun at det var vanskelig å styre skiene. Hun prøvde å ploge, men kulden gjorde løypa hard som is. I neste høyresving hellet underlaget svakt mot venstre. Det førte til at tyngdekraften ville ha henne mot venstre, mens skiene ville til høyre. Leknes satte seg ned for å bremse, men farten minket ikke. Hun snudde stavene opp-ned og brukte håndtakene som anker. Men nei, den nyfrosne snøen var for hard. Leknes fortsatte ut av løypa i full fart. Høyre bein forsvant ned i snøen og satte seg fast. Overkroppen fortsatte videre i høy hastighet. Ansiktet skar som en plog over snødekket.

Noe måtte knekke. Det ble ikke skiene.

– Huttiheita

«Faen», tenkte Leknes. «No gikk det gæ’li.» Hun prøvde å reise seg. Det gikk ikke.

Det Tove Leknes ikke visste var at innenfor Swix-buksa stod lårbeinet helt ute av posisjon. Et høyhastighetsbrudd hadde delt beinet i to. En type skade redningsmenn vanligvis bare ser ved alvorlige bilulykker. Inne i låret lå beinsplintene noen millimeter fra en stor pulsåre. Dersom den blir skadet, kan man blø i hjel i løpet av kort tid.

Toves fot ble stadig vondere. De tynne skiklærne beskyttet dårlig mot kulden. Solen var nesten borte. Da kom hun på Hjelp 113-appen. Hun lette frem telefonen og trykket på den store, røde knappen i appen.

– Jeg har slått meg. Tror det er låret. Jeg ligger langt oppi huttiteita, sa Leknes.

Returbeskjeden var klar: Vi sender luftambulanse. Men til hvor? Mer nøyaktig enn «Elgshøgda» og «Orkdalsskauen» klarte ikke Leknes å være.

Vanligvis får 113-sentralen opp nøyaktige GPS-koordinater når det ringes fra 113-appen, men der Leknes lå var det kun Edge-dekning. Dermed klarte ikke telefonen å sende koordinatene.

Alvoret kommer fort

Hun frøs mer og mer. Begynte å skjelve. Hun tenkte på sønnen, som kanskje ventet på å bli hentet av en mamma som aldri kom. Hun ble svett. Deretter iskald. Fikk lyst til å kle av seg.

– Det første som skjer når du blir kald er at kroppen trekker blodet inn mot hjertet. Du begynner å fryse i hender, på nesetipp og andre ytterpunkter, sier Stephen Sollid.

Han er sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og har sett mange pasienter i livsfare ute i vinterkulden. I slike situasjoner forbereder kroppen seg på å holde vitale organer i gang. Alt annet skrus på sparebluss. Muskelskjelvinger er kroppens forsøk på å skape varme. Når skjelvingen forsvinner, vet du at alvoret er kommet.

– Neste steg er å bli sløv. Derfra er veien kort til bevisstløshet. Da er du på god vei mot hjertestans og får ikke gjort mer selv, sier Sollid.
I løpet av en halvtime kan kroppen være så kald at du ikke klarer å ta vare på deg selv.

– Dersom kroppstemperaturen havner under 30 grader kan hjertet få rytmeforstyrrelser. Da trenger du umiddelbar hjelp.

Rotorlyd

Nedenfor Elgshøgda fortsetter Tove Leknes å skjelve. Hun åler seg rundt for å bedre mobildekningen. Plutselig ser hun at koordinatene lyser mot henne fra telefonskjermen. Appen har hele tiden registrert riktige GPS-koordinater, og nå kan Leknes selv oppgi dem til 113-sentralen.

Snart hører hun den befriende lyden: Rotorblader som skjærer gjennom luften. Helikopteret nærmer seg. «Endelig kommer morfinen» tenkte hun, og kjente at hun brått ble trøtt. Tove fikk lyst til å sove.

På sykehuset nekter hun legene å klippe i Swix-buksa. De insisterer på at det er nødvendig. Når skadene blir synlige, forstår anestesilegen hvorfor Leknes hylte så fælt da de løftet henne om bord i helikopteret.

På ski igjen

Først etter operasjonen forsto Tove hvor ille det hadde gått. Hun kunne ikke gå, ikke sitte og kanskje aldri gå på ski igjen. Hun ble sittende i rullestol og gråt hver kveld. Alt var forandret.

Men to år etter ulykken sklir Tove Leknes mot ulykkesstedet på egne ski. Det er 17 minusgrader og snøen knirker. Det er tredje gang hun er her siden den fatale dagen i 2019. Hun ser bort på de 15 meterne som forandret livet hennes.

– Det var ikke noe stygt fall, og farten var ikke uvanlig høy. Jeg synes det er rart at det går an å skade seg så alvorlig på en helt vanlig skitur, sier Leknes.

Ofte tenker hun på hva som hadde skjedd hvis det ikke var telefondekning her. Hvor lenge hadde hun blitt liggende? Hadde hun blitt funnet i live?

– Noen ville funnet meg til slutt, men da hadde jeg mest sannsynlig vært ganske ferdig, sier Leknes.

Tiden etter ulykken har vært beintøff. For ei som er avhengig av å være ute på tur, var det svært krevende å måtte sitte i rullestol. Men etter ett år med opptrening kunne hun endelig gå på ski igjen.

Nå går hun på ski hver uke, selv om det ene beinet er fullt av skruer og hvert skritt gjør vondt. Hun er ikke lenger så glad i fart. Og hun har begynt å legge merke til skiløpere som går alene. Memorerer hva de har på seg. Lurer på om de skjønner hvor ille det kan gå dersom de ikke har med seg nok klær, dersom de ikke har sagt ifra hvor de går og ikke har Hjelp 113-appen.

– Alle bør tenke over at det kan skje noe alvorlig, selv om de bare skal gå en kjapp tur.

Leknes stopper ved foten av Elgshøgda. Går ikke videre oppover.

– Jeg tenker at en dag må jeg kjøre ned der igjen, men akkurat nå er det greit å bare stå her.