Best når det gjelder

Publisert: 15.12.2017 – Sist oppdatert: 30.09.2021

Hvordan kan luftambulansen gjøre en enda bedre jobb ved store ulykker? Det skal stipendiat Anne Siri Johnsen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse finne ut.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media 
Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Bussulykken i Måbødalen, 15. august 1988 – 16 døde. Togulykken i Åsta, 4. januar 2000 – 19 døde. Terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011 – 77 døde. Helikopterstyrten ved Turøy, 29. april 2016 – 13 døde. Det er noen hendelser som fester seg i folkeminnet. Ulykker og angrep der et stort antall menneskeliv går tapt og mange blir skadet.

Det er heldigvis sjelden så omfattende hendelser rammer Norge, men i løpet av et år skjer det mange større ulykker som utfordrer nødetatene – og der luftambulansetjenesten har en sentral rolle. Som oftest dreier det seg om trafikkulykker.

Nå skal anestesilege Anne Siri Johnsen snu hver stein for å finne ut hvordan luftambulansetjenesten kan styrke sitt bidrag ved store ulykker. Hun er del av Stiftelsen Norsk Luftambulanses forskerteam med 23 stipendiater, som utgjør Nord-Europas største akuttmedisinske forskermiljø utenfor sykehus.

Hvert sekund teller

– Luftambulansetjenesten i Norge er kjempebra, begynner Johnsen. For selv om hun forsker på hvordan noe kan bli bedre, understreker hun at det ikke betyr at noe i utgangspunktet er dårlig.

– Akuttmedisinsk forskning dreier seg om å jakte på sekundene som teller, sier Johnsen.

– Både i Norge og internasjonalt mangler imidlertid systematisk forskning på luftambulansetjenestens rolle ved store ulykker, fortsetter hun.

Derfor har vi heller ikke forsknings-basert kunnskap om for eksempel hva slags hendelser luftambulansetjenesten rykker ut til, hvor tidlig i forløpet de blir rekvirert eller hvordan samspillet med andre nødetater påvirker resultatet. Det trenger vi for å stramme skruene.

Overvelder nødetatene

Men hva er en «stor ulykke»? Definisjonen Johnsen bruker er ikke basert på antall involverte eller typer skader – men på responsen fra nødetatene: En stor ulykke er hendelser der nødetatene i et distrikt ikke har nok ressurser til å håndtere alt alene. De må ha forsterkninger fra nabodistrikter.

– Dermed kan det som ville vært en stor ulykke i Trysil, ikke blitt definert som en stor ulykke i Oslo, der ressursene er flere og hendelser med flere skadde er hyppigere, forklarer Johnsen.

I store ulykker er ofte også instanser som Sivilforsvaret, Norsk Folkehjelp og Røde Kors involvert, i tillegg til «blålystjenestene».

System for rapportering

Skal man forske, trenger man data. Men rapporteringsrutiner og -systemer for luftambulansen er så forskjellige innad i og mellom land, at det er vanskelig å hente ut sammenlignbare data fra internasjonale databaser.

Noe av det første Johnsen gjorde, var derfor å bygge videre på arbeidet til en tidligere stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Sabina Fattah, som har utviklet en felles, europeisk rapporteringsmal for nødetater ved store ulykker.

– Men malen inneholdt ikke spesifikk rapportering om luftambulansens bidrag, forteller Johnsen.

I samarbeid med en sammenslutning av ambulansehelikopterpiloter i Europa, kartla de rutiner og utarbeidet en felles mal for rapportering. Den ligger nå åpent tilgjengelig på det internasjonale nettstedet «Major Incident Reporting».

– Vi håper mange tar den i bruk, slik at vi får bygget opp en internasjonal kunnskapsdatabase for videre forskning, sier Johnsen.

Kostbar ressurs

For å finne ut mer om ambulansetjenestens bidrag i store ulykker i Norge, har Johnsen gjennomført en omfattende spørreundersøkelse blant alle leger, redningsmenn og piloter i luftambulansetjenesten og 330-skvadronen (forsvarets redningstjeneste).

Undersøkelsen tok for seg erfaringer de siste fem årene, og blir nå bearbeidet for å trekke ut verdifull kunnskap på en rekke områder.
Et eksempel på hva Johnsen ønsker å se nærmere på, er om luftambulansetjenesten utnyttes effektivt. Kalles de ut på de riktige oppdragene og tar de med seg de rette pasientene?

– Luftambulansen er en kostbar og begrenset ressurs, også i Norge, derfor er det viktig at den brukes riktig, forklarer hun.

Et annet eksempel er hvordan luftambulanseteamet opplever kommunikasjonen med, koordinering av og rollefordelingen mellom luftambulansen, nødetatene og andre involverte på skadestedet.

– Mye tyder på et det for eksempel er noe å hente på bedre kommunikasjon. For eksempel mangler de ofte forhåndsinfo om hva som venter dem på et skadested, sier Johnsen, og avslutter:

– Det jeg ønsker med forskningen, er å bidra til at luftambulansen blir enda tryggere i en kaotisk situasjon, og å sikre at ressursene blir brukt på de riktige pasientene. Jo mer man får en systematisk tilnærming til, jo lettere blir det å handle på ryggmargsrefleks og gjøre de riktige valgene.