Kan vi behandle livsfarlige kramper bedre?
Ja, mener stipendiat Ingrid Anette Hustad, men da må man tørre å handle.
Tekst og foto: Marius Svaleng Andresen
Publisert: 03.10.2025
– Jo lenger et krampeanfall varer, jo vanskeligere blir det å komme ut av det uten varige skader.
Det sier Ingrid Anette Hustad, lege og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Hun forsker på hvordan behandlingen av kramper utenfor sykehus kan forbedres i ambulansetjenesten. Noen pasienter skal til sykehus, andre skal ikke. Noen skal ha medisiner, men når – og hvor mye?
– For sen og uriktig behandling kan føre til alvorlige skader i hjernen, og i verste fall død, forteller hun.
Anfall med høy dødelighet
Krampeanfall, eksempelvis epileptiske anfall, oppstår ved unormale og ukontrollerte elektriske utladninger i hjernen. Tilstanden der kramper ikke går over av seg selv, kalles status epilepticus, og er forbundet med høy dødelighet: 1 av 10 voksne overlever ikke. Og de som overlever, kan få varige skader i hjernen.
Hustad sammenligner konsekvensen av krampeanfall med hjerneslag.
– Du kan få strukturelle skader i hjernevevet. Det kan føre til at hjernecellene dør, og dermed gi varige skader. Alvorlige, vedvarende krampeanfall kan også føre til pustestopp, og det er derfor viktig at pasientene får rask, avansert behandling før de kommer til sykehuset.
Langtidsskadene man kan få ved vedvarende krampeanfall avhenger av hvilket område av hjernen som skades. Eksempler er svekket balanse, redusert kognitiv funksjon og synsforstyrrelser.
«Too low, too slow»
Hvordan kan behandlingen forbedres? Hustad trekker frem tre utfordringer:
Feil eller forsinket medikamentbruk, manglende retningslinjer, og lav kompetanse i ambulansen. Anfall går vanligvis over i løpet av to minutter. Varer det lenger, skal behandlingen startes raskt. Da skal det gis benzodiazepiner, krampestillende medisiner som også brukes ved angst og søvnvansker.
– I mange tilfeller blir det vanskelig for ambulansetjenesten å gjenkjenne pågående anfall, blant annet fordi de mangler tydelige retningslinjer og verktøy. Konsekvensen kan være at behandlingen startes for sent, eller at pasienten blir fraktet til sykehuset uten nødvendig medisinering, forteller Hustad.
– Da blir det «too low, too slow», som er typisk for hvordan vi tror tjenesten håndterer kramper i dag. Derfor ønsker vi å gjøre verktøyene deres bedre.
18 ulike protokoller
Når ambulansen får beskjed om å hente en pasient med pågående kramper, får de et tiltakskort med instruks om anbefalt behandling. Hver ambulansetjeneste har sin egen behandlingsprotokoll.
– Vi har 18 tjenester i Norge. Det betyr i praksis 18 forskjellige protokoller. Det sier seg selv at det blir fragmentert, sier Hustad, som til nå har sammenlignet tiltakskortene for å finne ut av hvilken instruks de faktisk gir.
I flere protokoller er det uklart både hvilket medikament som skal gis og i hvilken dose. Hustads første studie viste at svake protokoller gjør riktig behandling vanskelig.
– Når du i tillegg har manglende teoretisk kunnskap i tjenesten, er det liten nytte i en vag instruks. Målet er å gjøre behandling av kramper mer lik og trygg over hele landet, slik at ambulansepersonell får bedre støtte i akutte situasjoner.
I studiet går hun også gjennom data fra alle krampepasienter som har blitt innlagt på Ullevål sykehus i løpet av et år. Er protokollen fulgt, og hvilke utfordringer og forsinkende faktorer finner man i behandlingsforløpet?
– Målet er å danne et grunnlag for å vurdere neste skritt. Er det fornuftig å vurdere å ta bruk andrelinjemedisin i ambulansetjenesten? Det vet vi ikke ennå, det finnes nemlig ingen randomiserte,
kontrollerte studier på bruken av dette i situasjoner utenfor sykehus.
To minutters betenkningstid
Hvis benzodiazepiner ikke virker, går man til neste behandlingstrinn. Det neste medikamentet finnes imidlertid ikke i ambulansetjenesten i dag. Dette får man i hovedsak kun på sykehuset.
Og her kommer enda en utfordring:
Overgangen fra første til andre trinn bør skje når det har gått 20 minutter.
– Hvem rekker å komme seg til sykehus på 20 minutter? I praksis bare pasienter i Oslo sentrum.
Går ikke anfallet over etter andre trinn, er tredje behandlingstrinn å legge pasienten i narkose, for å slå ut den epileptiske aktiviteten i hjernen.
– I ambulansen har du egentlig bare de første minuttene på å oppdage at det er et vedvarende anfall. Deretter haster det virkelig, sier Hustad.
Mangler verktøy
Hun har selv opplevd akutte situasjoner langt unna nærmeste sykehus. Hun forteller om en pasient i Alta, med kjent epilepsi, som ikke våknet tross stabile vitale tegn.
– Jeg mistenkte at han lå i nonconvulsive status epilepticus – en tilstand med pågående epileptisk aktivitet i hjernen, men uten synlige kramper.
Tilstanden forbindes med høy dødelighet, men på grunn av stabile målinger ble ikke hendelsen prioritert av ambulanseflyet, som kom etter halvannen time. I mellomtiden hadde de gitt så mye benzodiazepiner de kunne.
– Problemet var at vi ikke hadde tilgang til neste trinn i behandlingslinja. Vi kunne gitt antiepileptiske medisiner, men det hadde vi verken verktøy eller myndighet til. Da kjente jeg på hvor dårlig utrustet vi egentlig var, sier hun.
For Hustad handler løsningen om å gjøre mer av kompetansen og verktøyene tilgjengelige for førstelinjen.
– Ambulansepersonell gir intravenøs medisin hele tiden, og er vant til å overvåke pasienter tett. Vi må stole på at de kan håndtere det, og gi opplæring. Vi hemmer oss selv fordi vi er redde for det ene tilfellet som kan gå galt, i stedet for å tenke på alle vi kunne reddet.
