Foreldrekampen: Fødte tvillinger tre måneder for tidlig
Livet tok en brå vending for Linnéa og Glenn da tvillingene Dagny og Alda ble født tre måneder for tidlig. Siden har hver dag vært en kamp – som omsider ble en seier.
Tekst: Lasse Lønnebotn / Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 25.09.2024
– Vi er litt traumatiserte av alt vi har stått oppi.
Linnéa Paulsen Luijbregts (32) sitter i huset i Kongsvinger sammen med ektemannen Glenn Luijbregts (36). I rommet ved siden av sover tvillingene som er blitt et halvt år gamle, men som fremdeles veier mindre enn vanlig nyfødte.
– De første ukene var vi fylt av et virvar av følelser, og siden har vi telt antall gram, sjekket kurven og sett etter små tegn på at de vokser, sier hun.
Hun får et varmt blikk over bordet fra Glenn.
– Da virkeligheten slo inn, at jentene ville komme for tidlig, gikk vi rett inn i rød sone. Vi forberedte oss som om vi skulle på slagmarken. Mye har handlet om å håndtere alle mulige konsekvenser, og holde ut med både usikkerhet og frykt.
– Da virkeligheten slo inn, at jentene ville komme for tidlig, gikk vi rett inn i rød sone. Vi forberedte oss som om vi skulle på slagmarken. Mye har handlet om å håndtere alle mulige konsekvenser, og holde ut med både usikkerhet og frykt.
Da vannet plutselig gikk
Torsdag 26. januar 2024 begynte som en vanlig dag.
Familien på tre skulle bli fem, og Viljar på 3,5 år gledet seg til å bli storebror. Linnéa var nesten seks måneder på vei og termin var rundt 10. april. Imens var det nok å gjøre: Familien hadde kjøpt et nytt hus i Kongsvinger som skulle totaloppusses.
Leiligheten de bodde i skulle klargjøres for visning og salg. De skulle bo midlertidig hos Linnéas foreldre.
Denne fredagen satt de hjemme. Sushien var plassert på middagsbordet.
– Jeg tok én bit – så gikk vannet. Jeg kjente igjen følelsen, for Viljar ble født en måned før termin. Da gikk jeg rett på toalettet og gråt. «Hvordan skal dette gå?», tenkte jeg, sier Linnéa.
Et kvarter uten luft
Glenn ringte ambulanse og Linnéa ble snart kjørt til Rikshospitalet i Oslo. Der fikk hun vite at tvillingene hadde det bra i magen. Deretter gikk det seks dager før fødselen startet, den 2. februar. Først kom Alda i ryggleie, deretter Dagny med hodet først. Alda veide usle 743 gram, Dagny 903 gram. Små som to fjær i en håndflate.
– Ganske raskt ble de lagt i en slags plastpose for å holde varmen. Det var et rart syn, sier Linnéa.
Bryllupsbildet av paret som lager grimaser og ler troner i bakgrunnen. Nå sitter de i foreldrene til Linnéas hus fra 1700-tallet, med kakkelovn, skjeve, sjarmerende gulv og lave døråpninger.
– Jeg hadde aldri sett en prematur baby før. De var så små! Men jeg pustet lettet ut da jeg så tegn til liv, forteller Glenn.
Babyene kunne ikke ligge ved mors bryst, og ble straks tatt hånd om av sykepleierne som måtte tilføre varme og oksygen. Samtidig lå usikkerheten som et tjukt teppe utenpå mor og far.
– Etter 15 minutter fikk vi vite at Dagny var stabil og tok til seg oksygen, men at de jobbet med Alda, sier Linnéa.
Hun ser mot Glenn.
– Da slo skrekken inn: «Et kvarter uten luft? Hva skjer med hjerneaktiviteten til Alda da?» Da ble jeg stresset. Den neste halvtimen er den mest skremmende i hele mitt liv.
Avmakt
Glenn finner fram et bilde på telefonen – bildet av det som møtte dem et par timer senere: To bittesmå skapninger i poser, med ledninger festet til kroppene.
– Det var en følelse av avmakt. Du får ikke gjort noe. Jeg kunne ikke amme dem eller hjelpe til på noen måte. Det var en vond følelse, sier Linnéa, som selv er utdannet sykepleier.
Glenn smiler forsiktig:
– Vi har noen bilder av oss stående ved siden av kuvøsen. Vi står med sånne kjøttkaketryner.
Dagene gikk. I korridorene på Rikshospitalet hørte de gråten fra alle de «normale» babyene, lyder som nyfødte skal lage. Men Dagny og Alda var for små og svake til å lage lyd, og Alda hadde i tillegg problemer med ganespalten, som gjorde det ekstra vanskelig å spise og puste.
«Riksen» i Oslo ble som et hjem og de ble værende der i fem uker. Viljar fikk komme og overnatte flere ganger. Samtidig suste Glenn fram og tilbake for å ordne praktiske ting rundt flytteprosessen i Kongsvinger.
– Hver dag handlet om å følge med på hvor godt de pustet og om de hadde det bra. Hele tiden med en uro om de ville overleve, sier Linnéa.
Transporten til Ahus
I midten av mars skulle de overflyttes til prematuravdelingen på Akershus universitets-sykehus (Ahus) i Lørenskog. Tvillingene skulle kjøres i kuvøse med ambulanse, Dagny først, deretter Alda. Det medførte både uro og logistiske utfordringer.
– I fem uker hadde de ligget stille, så skulle de forholde seg til risting, stans og stopp. Det tenkte jeg var skummelt, sier Linnéa. Mest bekymret var hun for Alda.
– Hun har vært den skjøreste helt fra starten. Hvordan ville hun tåle en sånn tur? Samtidig fikk vi vite at den samme ambulansen også skulle kjøre trillinger fra Riksen til Ullevål, men hvem skulle prioriteres først?
Glenn overtar:
– Det var mange følelser. Men ambulansepersonalet og sykepleierne som var med, var veldig profesjonelle. Vi ble godt ivaretatt, og transporten gikk bra.
Ny usikkerhet
Solen skinner gjennom kjøkkenvinduet.
Linnéa og Glenn klargjør tvillingene til trilletur, som i seg selv er et dagsverk. Klær, melkeflasker, medisiner og utstyr pakkes ned. På vei gjennom Kongsvingers gamleby og ned veien passerer de kirken der de giftet seg fem år tidligere.
På Ahus i mars møtte de nytt helsepersonell og nye rutiner – som medførte ny usikkerhet. Der fikk heller ikke Viljar overnatte, og familien ble splittet opp. Snart merket de hvordan det gikk utover sønnen, for hjemme hos Linnéas foreldre fikk de høre at han satt og lekte med mamma og pappas bryllupsbilde.
– Det var litt sårt. Vi tok med Viljar så mye som mulig på sykehuset, men han måtte være mye med besteforeldre, forteller Glenn.
Snart fikk de gode nyheter: Dagny og Alda kunne være helt ute av kuvøsene. Dagny pustet for egen maskin fra midten av mars, Alda fulgte etter i april. Tvillingene tok til seg mer næring, begynte å nærme seg et normalt liv. Gram for gram, centimeter for centimeter.
– Hver ledning som ble fjernet og hvert minutt utenfor kuvøsen var en stor seier, sier Linnéa.
Glenn smiler.
– Vi var gode på å feire de små milepælene. Det var viktig for oss.
Hjemkomsten
Den Store Seieren var dagen de kom hjem: 30. april. Etter mer enn tre måneder på sykehus, kunne Dagny og Alda kjøres i familiens bil, ikke ambulanse. I babyseter, ikke kuvøse.
– Men fremdeles driver vi vårt eget sykehus hjemme. Det er mye som må følges opp. Min mamma og Glenn er blitt lært opp i alt av medisinbruk og sug, sier Linnéa.
Og fremdeles lytter de årvåkent om natten for å forsikre seg om at tvillingene puster. I juni var Alda på oppfølging med ganespalten, og sommeren 2025 planlegges et korrigerende inngrep.
– Alt blir litt lettere for hver dag. De vokser, og vi teller kilo – ikke gram. Og vi tenker: «Dette kommer til å gå bra». Det var ikke opplagt for noen måneder siden, sier Glenn.
– Hva vi sitter igjen med etter all denne tiden?
Glenn ser på Linnéa. De smiler og tenker seg godt om.
– Først og fremst takknemlighet for at vi fikk god hjelp. Sykepleierne tok utrolig godt vare på oss og jentene, særlig på Riksen. Vi er sjeleglade for at vi bor i et land som er opptatt av å redde små barn, sier Linnéa.
Glenn:
– Alt blir litt lettere for hver dag. De vokser, og vi teller kilo – ikke gram. Og vi tenker: «Dette kommer til å gå bra». Det var ikke opplagt for noen måneder siden, sier Glenn.
Linnéa løfter Alda opp i armene og kysser henne på kinnet.
– Vi må klype oss i armen for at det har gått så bra. At vi er hjemme igjen og klarer dette. Det er fantastisk!
