«Jeg tenker på ulykken hver eneste dag»
Thea Skaanes Thomassen dro ut på en løpetur hun hadde vært på titalls ganger før. Minutter senere ble hun funnet alvorlig skadet i veikanten av lillesøsteren Elise.
Tekst: Lasse Lønnebotn / Foto: Thomas T. Kleiven
Publisert: 13.12.2023
Thea Skaanes Thomassen (32) sitter hjemme i leiligheten i Oslo ved siden av sin søster, Elise (27). Det er 2,5 år siden hun opplevde traumet som har festet seg i både kroppen og sjelen.
– Jeg tenker på ulykken hver eneste dag. Jeg kunne dødd den dagen. Eller fått en hjerneskade, blitt lam og måttet leve et begrenset liv. Det var små marginer. Jeg hadde englevakt.
Det blir stille et øyeblikk.
Så sier søsteren:
– I noen sekunder trodde jeg at du var død. Det var en grusom følelse. Jeg blir fremdeles skjelven i stemmen når jeg forteller om det.
Idyllisk sommerdag
Det begynte som en perfekt sommerdag. Solen skinte, luften var dirrende varm og Thea og Elise var på besøk hos sin far på Ringsaker. De hadde startet dagen med et friskt bad fra brygga nedenfor huset, og planen var å grille og kose seg. Det var lørdag 29. mai 2021.
I 17.30-tiden bestemte Thea og Elise seg for å ta en løpetur, og som alltid ville de løpe hver for seg, i hvert sitt tempo. Lenge kunne Elise se Thea et stykke foran seg på stien langs hovedveien, men etter omtrent 20 minutter tok traseen en krapp sving til høyre, mot en barneskole og videre opp en bratt bakke. Dermed mistet hun storesøsteren av syne. Hun tenkte ikke noe over det, de kjente ruten godt etter å ha løpt den titalls ganger før.
Da hun kom på toppen av bakken, så hun to biler som sto stille på samme siden av veien. Foran bilene sto to menn og pratet. «Typisk bondelandet å stå og henge over bilen», tenkte hun. Så løp hun videre, over et gangfelt – fikk igjen øye på søsteren sin. Men da løp hun ikke. Da lå hun på bakken. Bevisstløs og urørlig. Blodig og forslått.
«Jeg passer på deg»
– Det gikk noen sekunder før jeg skjønte at det var Thea. Da jeg så at det var henne, urørlig og med øynene lukket, tenkte jeg: «Nå er hun død», sier Elise.
Hun samlet seg raskt og stupte ned på bakken. Prøvde å få kontakt, så etter tegn til liv.
– Jeg kjente at hun pustet. Så åpnet hun øynene, men snakket usammenhengende og grøtete. Jeg så at det rant blod fra bakhodet, og helt plutselig reagerte hun med et enormt skrik. Da måtte jeg bare holde rundt kroppen og være der for henne.
Hun fant fram sykepleieren i seg, forteller hun. Både Elise og Thea jobber som sykepleiere på Rikshospitalet.
– Jeg gikk raskt inn i handlingsrollen. Jeg holdt trykk på såret i bakhodet, og støttet nakken og ryggen med tanke på mulige brudd. Hele tiden sa jeg til Thea at «jeg passer på deg, du er ikke alene».
Fremdeles visste ikke Elise hva som hadde skjedd. Flere ganger ropte hun over til andre siden av veien, spurte om noen hadde ringt ambulanse. Den ene mannen svarte «ja», og deretter sa han, igjen og igjen: «Jeg så henne ikke … Jeg så henne ikke».
Rundt ti minutter etter, i det som for Elise føltes som en evighet, kom den første ambulansen. Snart kom enda en ambulanse og en politibil. Personellet konstaterte «påkjørsel med hodetraume», og fraktet Thea raskt til Hamar sykehus. Elise ble med i den andre ambulansen, og underveis ringte hun til faren og moren.
Jeg gikk raskt inn i handlingsrollen. Jeg holdt trykk på såret i bakhodet, og støttet nakken og ryggen med tanke på mulige brudd. Hele tiden sa jeg til Thea at «jeg passer på deg, du er ikke alene.
Søsteren Elise
Små hjerneblødninger
På sykehuset måtte de vente i rundt en time før legen informerte om Theas tilstand. Det var en lang liste med skader, som begynte med «brudd i kragebein, skulder ut av ledd, brukne bein, brudd i ryggen, kraniebrudd …».
– Til slutt kom hun med det mest alvorlige, at Thea hadde flere små hjerneblødninger, forteller Elise.
Hjerneblødningene gjorde at legen var redd for hjerneskader, og derfor måtte Thea raskt videre til Oslo. Hun ble hentet av luftambulansens legehelikopter og fraktet til nevrologisk avdeling på Ullevål sykehus samme kveld. Det var siste stopp for Thea den dagen. Men ikke siste stopp i rehabiliteringen. Den pågår fremdeles, 2,5 år etter.
Husker ingenting
For Thea er hendelsen et svart lerret. Hun husker at hun satt på trappen og knyttet skolissene før løpeturen, det neste hun husker er at hun våknet opp på Ullevål sykehus med moren sittende ved siden av sengen.
– Noe av det verste var å våkne opp og ikke vite hva som hadde skjedd. Å ikke vite hvor skadet jeg var eller om jeg ville få tilbake det livet jeg elsket, sier hun.
Hun fikk vite at hun hadde blitt påkjørt i fotgjengerfeltet av en mannlig bilfører i 50-årene. Ifølge rettssaken, som fulgte ett år etter, hadde hun blitt kastet ti meter gjennom luften og landet hardt og brutalt på asfalten.
– De første syv dagene var et smertehelvete. Jeg lå bare i sengen og kastet opp, var helt pinneved. Bare det å puste gjorde vondt. De ga meg mye smertestillende, men det likte jeg egentlig ikke. Jeg har aldri pleid å ta Paracet engang, så jeg ba dem om å trappe ned på medisinen ganske fort.
Nå sitter hun sammen med Elise rundt et kjøkkenbord, og snart skal begge på kveldsvakt på Rikshospitalet. Thea er tilbake i arbeid, men er fortsatt 20 prosent sykmeldt. Hun har fremdeles smerter i låret og skulderen, blir fort sliten og har konsentrasjonsvansker. Men treningen, som alltid har vært viktig for henne, er hun i gang med. Hovedsakelig trener hun crossfit, ofte sammen med Elise.
– En stor grunn til at jeg er såpass frisk i dag, er alle timene jeg har brukt på trening. Jeg hadde en sterk kropp som gjorde at jeg tålte ulykken bedre. Derfor sier jeg til meg selv: «Jeg skal tilbake på trening». Ikke bare fordi det er gøy, men fordi det er en investering.
– De første syv dagene var et smertehelvete. Jeg lå bare i sengen og kastet opp, var helt pinneved. Bare det å puste gjorde vondt.
Thea
– Enda mer glad i livet
Det første skrittet i rehabiliteringen var å klare å sitte på sengekanten uten å besvime. Deretter å bøye armen. På Ullevål sykehus lånte hun en rullator og øvde på å gå, små steg med to pleiere ved siden av seg. Time etter time, dag etter dag. Senere fulgte seks ukers opptrening på Sunnaas sykehus. Like ille var likevel ensomheten.
– Jeg hadde et stort behov for å ha de nærmeste hos meg, men det var midt i koronatiden og man kunne bare være på besøk en halvtime per dag. Jeg lå mest i sengen og tenkte over min egen dødelighet.
– Har ulykken forandret deg som person?
– Jeg har alltid vært en sprudlende solstråle, det har vi i blodet i vår familie. Men nå er jeg blitt enda mer glad i livet.
– Ingen bitterhet eller sinne?
– De første ukene tenkte jeg at det var urettferdig at dette skjedde med meg. Men den som bærer på sinne og nag blir fort gammel, så jeg la de tankene raskt unna. I dag føler jeg meg utrolig sterk, nesten så jeg sier til universet: «Bare prøv deg. Gi meg mer motstand, jeg klarer det». Jeg føler meg nesten uovervinnelig.
Første arbeidsdag
Oktober 2021: Thea er tilbake på jobb for første gang siden ulykken. Hun skifter til sykepleieruniformen og går bortover korridoren på avdelingen. Der ser hun kollegene stå på rekke og rad med norske flagg i hendene. De smiler og klapper, noen har bakt kake.
– Det ble en dag med mye grining, sier Thea og ler.
– På et sykehus kan du fort føle deg som bare en i rekken, men da følte jeg meg enormt verdsatt. Kollegene mine er utrolig viktig for meg. Alle sa at jeg var umistelig, det gjorde sterkt inntrykk.
Hun sier at hun setter mer pris på alt nå:
– I dag kan jeg si til sjefen min: «Jeg er glad i deg. Dette er et skikkelig bra sted å være». Jeg er så takknemlig for alt jeg har i livet mitt.
Støtt vårt arbeid
Skåler for livet
Høsten 2021, et drøyt halvår etter ulykken, er hun tilbake der det skjedde. Plasteret måtte rives av, fort og brutalt. Først kjører hun og faren til ulykkesstedet, der de går gjennom hendelsesforløpet: Der kom hun løpende, der traff bilen, der landet hun på asfalten.
– Vi målte og skrittet opp etter hvordan vi tror alt skjedde. Det var en fin måte å bearbeide det på.
Siden har hun igjen løpt den samme ruten fra farens hus på Ringsaker, mot skolen, opp bakken og over gangfeltet der livet snudde.
– Første gangen stoppet jeg opp, så meg til høyre og venstre sikkert ti ganger, før jeg gikk rolig over veien. Så kikket jeg ned i grøften der jeg landet etter påkjørselen, så etter øreproppene mine, og fortsatte videre.
– Det var som terapi for deg?
– Ja, jeg skjønte at jeg måtte gjennomføre løypa igjen. Siden har jeg løpt den flere ganger.
Bilisten ble dømt til 18 dagers ubetinget fengsel. I tillegg måtte han betale Thea 130 000 kroner i erstatning.
– Nå tenker jeg at jeg var veldig heldig. Jeg er blir helt tullete av små ting i hverdagen. «Herregud, jeg kan løfte kaffekoppen», kan jeg si til meg selv.
På høyre håndledd har hun en tatovering med symboler for «tro, håp og kjærlighet».
– De gangene vi samles hos pappa nå, gjør vi alltid noe spesielt ut av det. Vi skåler for livet og helsa. Det er blitt vår greie.
