Min hjertesak: Bedre akuttberedskap i nord
Da østlendingen Britt Larsen Mehmi ble fortalt at Øst-Finnmark har for dårlig vær til å fly legehelikopter, godtok hun det. Så ble hun kommuneoverlege i Vadsø.
Tekst og foto: Rolf Magnus W. Sæther
Publisert: 08.11.2023
En fredagskveld i april 2018 skulle Britt bare lese lokalavisa før sengetid. Da så hun en overskrift som skulle stjele nattesøvnen: «7 av 9 ambulansefly står på bakken». Årsaken var bemanningskrise i forbindelse med operatørbyttet i ambulanseflytjenesten.
– Vadsø har en befolking på 5500 personer som bor langt fra sykehus. Dersom noen får et større hjerteinfarkt, må de til Universitetssykehuset i Tromsø for å få behandling. Det tar over ti timer med bil, og man må via Finland. Eneste alternativ er luftambulanse, sier Britt Larsen Mehmi (44).
Tiden var kommet for å heve stemmen. Hun skrev en tordnende kronikk og krevde løsninger, slik at befolkningen på Varangerhalvøya skulle føle seg trygge igjen.
– Etter luftambulansekrisen har jeg aldri vært i tvil om hva som er min hjertesak, nemlig akuttberedskapen i nord, og spesielt i Øst-Finnmark, slår hun fast.
Innlegget fikk stor oppmerksomhet, og snart ble hun hentet inn i styret i Finnmark legeforening.
Bakgrunn: Dårlig beredskap
Vestfoldingen kom først til Vadsø som turnuslege i 2005. Da hadde hun aldri vært i Finnmark før.
– Jeg tenkte: Hvor er helikopteret? Hjemme i Sandefjord var jeg vant til stadig å høre summing ovenfra. Da ble jeg fortalt at det ikke går an å fly helikopter i Øst-Finnmark, fordi det er så dårlig vær, og det godtok jeg, sukker hun.
Etter noen år med sykehusjobb på Østlandet, vendte Britt tilbake til Vadsø. Der hadde hun nemlig truffet mannen i sitt liv. Siden 2010 har hun vært fastboende fastlege og kommuneoverlege i Vadsø.
– Jeg sluttet å fungere da jeg ikke fikk drive med legevaktsarbeid. Jeg trivdes ikke. Jeg er tydeligvis avhengig av å drive med akuttmedisin.
På tross av familielykke bød arbeidsdagen på utfordringer. På Norges østlige utpost fikk de sjelden besøk av anestesilege. De lokale legene måtte regne med å løse akuttmedisinske utfordringer selv.
– Jeg kunne stå i flere timer med pasienter med pustevansker eller dårlig blodsirkulasjon, i påvente av et forsinket ambulansefly. Ofte måtte vi fungere som akuttlege og følge pasienten helt frem til sykehuset med fly eller bil.
– Etter hvert som jeg dro rundt og møtte kolleger fra andre steder i landet, gikk det opp for meg at dette bare skjer her hos oss.
Det kan lønne seg å heve stemmen. Etter at Britt og flere andre hadde slått alarm under luftambulansekrisen, serverte helseministeren en gladnyhet til befolkningen i Finnmark: Kirkenes skulle få legehelikopter, først et helikopter fra Forsvaret, deretter en permanent base operert av Norsk Luftambulanse.
– Det viste seg at helikoptre fint kan fly i nordnorske værforhold, dersom det ikke er mye tåke eller isingsforhold. Fra Kirkenes tar det tolv minutter over fjorden før de lander på gresset rett utenfor legevakta.
I tillegg til å gi ekstra trygghet for befolkningen, mener Mehmi at legehelikopterbasen inspirerer og bidrar til å heve kompetansen på akuttmedisin i det medisinske miljøet i Øst-Finnmark.
Drivkraften: Avhengighet av akuttmedisin
Under pandemien skulle Britt avlastes i to måneder. Legekontoret i Vadsø er som et lite sykehus, med akuttrom, sykestue, avansert legevakt og et sammensveiset miljø av dyktige leger og sykepleiere som er vant til å takle det meste. Men nå skulle Britt slippe å ta legevakter og heller konsentrere seg om å ivareta smittevernet i kommunen. Det gikk ikke så bra.
– Jeg sluttet å fungere da jeg ikke fikk drive med legevaktsarbeid. Jeg trivdes ikke. Jeg er tydeligvis avhengig av å drive med akuttmedisin. Det endte med at en annen måtte ta over smittevernet når jeg hadde legevakt.
Avhengigheten har nok spredt seg blant leger og sykepleiere på legekontoret i Vadsø. For det er aldri noe problem å fylle vaktplanen.
– I Vadsø skjer det mye. Vi jobber med alt som kan ramme et menneske fra fødsel til død. Fordi det er så langt til sykehus, må de fleste innom oss først, sier Mehmi, her avbildetmed legevaktsykepleier Anne Marie Jakobsen på akuttrommet ved legekontoret i Vadsø.
–Vi bruker mye tid på trening internt og sammen med andre nødetater. Det gjør at alle føler seg inkludert og trygge – også i akutt-settingen, og de synes det er spennende å være på jobb, legger hun til.
Veien videre: Minske fraflytting
Selv om Helse Nord dekker 45 prosent av Norges landareal (inkludert Svalbard), bor bare 9 prosent av befolkningen her. Kostnadene for beredskap er høyere per pasient i nord enn i sør. Helseministeren har varslet kutt og omstilling i helsevesenet i tiden fremover.
– Det store helsepolitiske spørsmålet er: Skal det bo folk i Finnmark? I så fall må vi ha en viss mengde beredskap. Menneskene må føle seg trygge nok til å ville bo her, ellers blir det ikke noen igjen. Fraflytting er således den største trusselen mot akuttberedskapen i nord.
Men familien Mehmi har ikke tenkt å trekke sørover med det første.
– Det er utrolig vakkert her, både sommer og vinter. Jeg kan jo si det, for jeg er ikke herfra. Folk tror det er svart hele dagen i mørketiden, men det stemmer ikke. Det er et magisk blått lys, og folk tenner lys i alle vinduer. Jeg kommer ikke til å dra.
