– Jeg sitter fast! Jeg tror jeg dør!
Januarkvelden er kald og bekmørk. Snøen laver ned. Ved siden av veien står en tom trailer parkert. Men alle bilene kjører bare forbi. De vet ikke at sjåfør Janne-Helen Bråthen kjemper for livet.
Tekst og foto: Karoline Lervik Sandvold
Publisert: 22.03.2023
Lastebilsjåfør Janne-Helen Bråthen skal frakte 50 tonn diesel fra Ålesund til Kristiansund. Føret er sleipt og glatt, så hun kjører forsiktig. Etter hvert legger hun merke til en bil som nesten «ligger» på hengerfestet hennes, og snart er det en rekke biler bak traileren. Janne-Helen svinger inn på en veilomme, slik at de kan kjøre forbi. Men plutselig står bilen bare og spinner. Under snøen er det bare is.
Huker tak i fingeren hennes
Heldigvis er hjelpen nær. Lastebilen har en egen strømaskin som kan brukes i nettopp slike tilfeller.
– Jeg har stått fast før, og jeg har alltid klart å komme meg ut av det, så jeg tenkte at dette kom til å gå bra, forteller Janne-Helen når Akuttmagasinet møter henne hjemme i Kristiansund nesten ett år etter ulykken.
Hun starter strømaskinen fra førerhuset i traileren, men oppdager raskt at det ikke kommer noe sand. Janne-Helen går ut av bilen og sparker lett i beholderen for å se om noe sitter fast. Da raser det sand ned i den venstre beholderen. Men beholderen på høyre side gir verken fra seg sand eller lyd.
– Jeg bøyde meg ned for å kjenne etter om det var kommet noe sand på bakken, men kunne konstatere at det ikke var tilfellet. Derfor bestemte jeg meg for å gi det et nytt forsøk og se om jeg fikk kommet meg av gårde likevel, forteller hun.
Hun sitter på huk og skal til å reise seg når hun kjenner at noe huker tak i fingeren hennes. Det er ikke vondt – ikke ennå – men hånden hennes fortsetter å trekkes inn i strømaskinen.
En kamp for livet
«Hva i alle dager er det som skjer nå?»
Hun sier det høyt, men det er ingen andre der. Janne-Helen prøver å trekke hånden til seg, men det hjelper ingenting. Hånden hennes sitter helt fast.
– Plutselig dro maskinen hånden min enda lenger inn, og da tenkte jeg bare «NEI, NEI, NEI!».
Hun skjønner at det må være knivbladet i strømaskinen som har huket tak i en av fingrene hennes.
– Da begynte jeg å rope på hjelp. Jeg ropte og skrek så høyt jeg bare kunne. «Hjelp meg! Jeg sitter fast. Jeg tror jeg dør!»
I samme øyeblikk som maskinen tar et nytt grep, faller den ene telefon-øreproppen hennes ut av øret. Det var Janne-Helens eneste måte å kommunisere med noen på, for mobilen ligger igjen i lastebilen.
«Hjelp meg! Jeg sitter fast. Jeg tror jeg dør!»
«Jeg skal overleve»
Nå ligger Janne-Helen på bakken, med hånden i maskinen, alene i bekmørket. Hun holder desperat igjen, for når som helst kan maskinen dra hånden hennes lenger inn.
Plutselig kjenner hun at tommelen hennes kappes av – og så ser hun den falle under traileren.
– Knivbladene stoppet opp før den nådde håndleddet mitt. Jeg tenkte at dersom den når pulsåren, så er jeg ferdig.
Derfor hadde jeg bare ett fokus, og det var å holde igjen hånden så godt jeg kunne. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle komme fra dette i live.
Har du lastet ned Hjelp 113-appen?
Akutte situasjoner er ofte uoversiktlige. Mange blir stressa og glemmer hva de skal ringe. Hjelp 113-appen har oversikt over alle nødnumrene på ett sted slik at du enkelt kan ringe riktig nødetat. Last ned og start appen Hjelp 113 nå.
«Ring alle!»
Etter hvert kommer Janne-Helen på at hun kan forsøke å ringe fra smartklokken hun har på seg. Hun prøver å ringe 113, men klokken har for lite batteri. Da ser hun at øreproppen hun mistet ikke ligger altfor langt unna. Hun klarer å vri seg rundt og få tak i den.
– Jeg fikk ringt opp den jeg sist hadde en samtale med, som heldigvis var mannen min, Bjørn-Erik. Jeg ropte til ham: «Du må ringe ambulansen, ring brannvesenet, ring alle med en gang!».
Janne-Helen har endelig fått varslet, men begynner nå å bli nedkjølt. Hun har kun arbeidsbukse, genser, fleecejakke og tresko på seg. Nok til å holde varmen inne i bilen, men ikke til å være ute en kveld i januar. Hun ligger alene i mørket i omtrent en time før noen kommer. Den første på stedet er mannen hennes.
– Jeg følte en så enorm lettelse da jeg så ham. Jeg ropte: «Du må skru av maskinen!».
Bjørn-Erik løper bort til lastebilen og får skrudd av bryteren. Like etter kommer brannvesenet.
«Du må ringe ambulansen, ring brannvesenet, ring alle med en gang!».
Akutthjelper først på stedet
Uttrykningsleder og akutthjelper, Lars Olav Høgset, er en av de første på skadestedet. Han var kun ti minutter unna, på Batnfjordsøra brannstasjon, da alarmen gikk.
Å få løs hånden til Janne-Helen er ikke helt enkelt.
– En av brannkonstablene la seg under lastebilen med et brekkjern for å se om han kunne få hjulet i maskinen til å reversere, men det fungerte ikke. Til slutt brukte vi et hydraulisk frigjøringsverktøy til å klippe i kassen med sand, forteller Høgset.
Da ser de at også pekefingeren hennes er blitt kuttet av, men senen henger igjen. Den har viklet seg rundt maskinene flere ganger.
– Jeg husker ikke så mye etter det, men smerten var grusom. Det var en fra brannvesenet som satt ved siden av meg for å berolige meg. Jeg fikk tepper rundt meg, og de satt opp et forheng, slik at jeg ikke trengte å se hva som skjedde, forteller Janne-Helen.
Flydd til Rikshospitalet
Denne gangen var det akutthjelpere som kom først til stedet for å hjelpe Janne-Helen. Dette er brannmannskap og frivillige som er kurset i å utføre akutt nødhjelp, som tiltak for frie luftveier, stans av blødninger, forebygging av nedkjøling, bruk av hjertestarter, samt hjerte- og lungeredning.
Akutthjelperne i brannvesenet ender med å klippe av senen som er viklet inn i maskinen. Janne-Helen har allerede mistet en del blod, så de ønsker ikke å vente til ambulansen kommer. Når de har fått henne løs fra maskinen er ambulansen også på plass, og kjører henne til sykehuset i Molde.
Deretter blir Janne-Helen hentet av luftambulansen og flydd videre til Rikshospitalet i Oslo. Der står et team klare til å ta henne med inn i operasjonssalen.
– Jeg er blitt operert til sammen fem ganger nå, og skal tilbake igjen snart. Jeg skal få en protese, slik at jeg får fingre igjen. Det gleder jeg meg veldig til, sier hun.
Hun legger til at hun vil rette en stor takk til de som bidro i redningsarbeidet – også til mannskapet i legehelikopteret.
– Jeg er så uendelig takknemlig for de menneskene som var på jobb den kvelden og som hjalp meg. Det er takket være dem at er jeg i live i dag.
Vil tilbake i jobb
I etterkant startet Janne-Helen å gå til psykolog for å få traumebehandling. Der har hun fått noen verktøy som hun bruker i hverdagen når det blir tungt og vanskelig.
– Jeg vil si at jeg er positiv av natur, og jeg har fortsatt et håp om å komme tilbake i jobb. Jeg har ikke klart det ennå, men jeg startet å kjøre bil igjen i mars, så det er en start.
