Akutt dugnad
Når ambulansen ikke rekker frem, sendes en helt spesiell gruppe frivillige ut for å hjelpe. Akutthjelperne er den profesjonelle helsetjenestens forlengede arm. Nå forsterkes ordningen i Finnmark.
Publisert: 05.10.2022
Tekst og foto: Thomas T. Kleiven
12 av Gjesværs 80 innbyggere har samlet seg i bygdas gamle samfunnshus. Fiskere, brannmenn, lærere, pensjonister og hjemmeværende har møtt opp for å lære hvordan liv kan reddes.
– Kunnskap er makt. Om jeg skal hjelpe noen i nød må jeg vite hva jeg skal gjøre, sier fiskeren Marion Berg Vian (28).
Når den profesjonelle helsetjenesten ikke rekker frem, er hun blant dem som ønsker å bidra. Nå er hun på kurs for å bli akutthjelper, og blir snart én av 6000 nordmenn som kan bli tilkalt når det er behov for akutt nødhjelp i lokalsamfunnet.
I vårt langstrakte land kan det ta lang tid før de profesjonelle nødetatene kommer frem. Siden 2010 har derfor Stiftelsen Norsk Luftambulanse kurset flere tusen nordmenn i akutt førstehjelp. Når lokale akutthjelpere blir kalt ut, kommer de som oftest først frem til pasienten. Oppgaven deres er å hjelpe frem til den profesjonelle hjelpen kommer.
Stengt vei i uvær
Samfunnshuset i Gjesvær ligger tett på Nordkapp-platået. Her ute, ytterst på Magerøya, er både naturen, veiene og helsetjenesten villere enn i urbane strøk.
– Dette er en avsidesliggende og værhard plass som er vanskelig å komme til, sier Alexander Eliassen (46).
Som konstituert brannsjef i Nordkapp kommune har han et ambivalent forhold til den svingete veien mellom Honningsvåg og Gjesvær. Når ulykkene rammer ytterst mot fuglefjellene må nødetatene komme seg raskest mulig over fjellet.
– Harde fakta er at Gjesvær ikke har sin egen helsetjeneste. Selv om vi peiser på fra Honningsvåg bruker vi en halvtime på å rekke frem.
Når uvær fra Barentshavet slår inn, må veien stenges. Da er helikopter fra Tromsø eller Banak eneste mulighet når hjelpen skal frem.
– For pasienten er det ofte de første 10-20 minuttene som teller. Derfor er det så avgjørende å komme raskt i gang med livreddende innsats, sier Eliassen.
«Med på å berge liv»
I 12 år har akutthjelpere vært en organisert gruppering. Regelmessig bidrar nettverket i kritiske helsesituasjoner. Ordføreren i Lebesby (Ap), lenger øst i Finnmark, mener ordningen er uvurderlig:
– I vår kommune, med så store avstander, har vi stort behov for folk med kompetanse. Det handler om tryggheten til de som bor i distriktet – langt unna førstehjelpen, sier Sigurd Kvammen Rafaelsen (36).
I Lebesby brukes akutthjelperne flere ganger årlig. I tynt befolkede områder er de en viktig støtte til nødetater over hele landet.
Det var i 2010 at Stiftelsen Norsk Luftambulanse lanserte prosjektet «Mens vi venter på ambulansen». Akutthjelperne er en videreføring av dette. For å styrke dette nettverket ytterligere øker Stiftelsen Norsk Luftambulanse nå innsatsen knyttet til opplæring av akutthjelpere. I hovedsak er det lokale brannmenn som blir utdannet til akutthjelpere. Her i Finnmark – med sine avsidesliggende øyer og bygder – kurses imidlertid ikke bare brannmenn, men også interesserte frivillige som vil gjøre en innsats i sitt lokalsamfunn.
Instruktør i stiftelsen, Bjørn Bjerkan (69), har tatt turen til Gjesværs samfunnshus:
– Jeg er helt overbevist om at akutthjelperne er med på å berge liv. De er AMKs forlengede arm, sier Bjerkan, som har 30 års erfaring fra luftambulansetjenesten.
Opp av sekken drar han en liten pulsmåler.
– En sånn har dere aldri hatt i Gjesvær før!
Når den lille dingsen settes på fingeren til pasienten, begynner den straks å måle både puls og oksygennivå. Duppeditten er en av mange viktige redskaper i førstehjelpsekken alle akutthjelpere utstyres med. Med et slikt apparat er det enkelt å måle om pasienten trenger kunstig tilføring av oksygen.
Før ambulansen kommer
I salen sitter fiskeren Marion Berg Vian. Hun er blant gjesværingene som ønsker å bli akutthjelper.
– Jeg er her både for min egen del og for samfunnets del. Dersom det oppstår en situasjon, har jeg ikke lyst til å være hjelpeløs. Da har jeg lyst til å bidra. Både for meg selv, de rundt meg og på vegne av plassen jeg kommer fra, sier Vian.
I dag ligger hennes fiskebåt Rambo fortøyd på havet. Vian har satt av hele dagen til å lære mer om hva hun kan gjøre når behovet for hjelp blir akutt.
Tidligere har hun selv opplevd å se søskenbarnet på ni år falle om. Hun husker med gru ventetiden før de profesjonelle hjelperne kom. Og hun husker hvor viktig det var at noen gjorde noe før ambulansen rakk frem.
– Om ingen hadde gjort noe ville hun ikke blitt reddet. Ulykker kan jo skje hvor som helst: Ute på havet, i kolonne på fjellet eller på kafeen. Om det skjer der jeg er, vil jeg så gjerne gjøre noe.
Hjelper før hjelpen kommer
I samfunnshuset lager instruktør Bjerkan et scenario om en fiktiv «Fru Pedersen» som har falt om på gulvet i eget hjem. Smertene slår i brystet hennes, men storm og stengte veier hindrer ambulanse og helikoptre i å nå frem. Da sender Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) ut en melding til Gjesværs akutthjelpere: Kan dere stille?
Minutter senere stormer en gruppe med gule vester inn «Fru Pedersens» dør.
– Vi er akutthjelpere og har kommet for å hjelpe frem til ambulansen kommer, sier Marion Berg Vian, som har påtatt seg lederrollen i gruppen.
De finner frem oksygen, hjertestarter og viktig førstehjelpsutstyr. Så følges et trinnvis opplegg med kontrollspørsmål. Pust og luftveier sjekkes. Bevissthet overvåkes. Det punktvise sjekksystemet gir nødetatene mulighet for å starte hjelpen før de selv er til stede. AMK er hele tiden med på prosessen via telefon.
Mental morfin
Nærmere midnatt pakkes kursmaterialet sammen. Samfunnshuset tømmes for folk.
– Nå er dere akutthjelpere, sier instruktør Bjerkan.
Ved neste nødsituasjon i Gjesvær er det ikke nødvendigvis førstehjelpen de får mest bruk for. Like viktig kan det være å skape trygghet gjennom å vise forståelse.
– Når dere kommer inn døra skal dere trøste og vise omsorg. Dere skal være høflige og si: «Vi er hos deg til hjelpen kommer». De ordene er som morfin for en redd pasient.