Bjørn har jobbet som flysykepleier i 28 år – slik vil han redde flere liv
Hadde folk visst mer om symptomene på hjerteinfarkt og hjerneslag, hadde vi berget flere liv, mener flysykepleier Bjørn Bjerkan (66). Han savner en bedre førstehjelpsopplæring i Norge.
Publisert: 17.01.2020 – Sist oppdatert: 08.09.2022
Tekst: Hanna Norberg
Foto: Thomas T. Kleiven
Bjørn Bjerkan er flysykepleier i luftambulansetjenesten i Finnmark. Han bor i Grimstad, men jobber på ambulanseflybasen i Alta og som anestesisykepleier ved Hammerfest sykehus. Bjerkan har vært tilknyttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse som førstehjelpsinstruktør i snart 30 år.
Hans hjertesak er at flest mulig nordmenn bør få opplæring i førstehjelp. Da tenker han ikke bare på å bandasjere en forstuet fot eller å stelle et sår, men også å kjenne til symptomene på alvorlige tilstander som hjerteinfarkt og hjerneslag.
Bakgrunn
Når stadig flere lokalsykehus blir lagt ned og akuttberedskapen i mange lokalsamfunn står i fare for å forsvinne, er det viktigere enn noensinne at befolkningen kan førstehjelp, mener Bjørn Bjerkan. Norge har et godt tilbud av prehospitale tjenester, men vi har et langstrakt land med store avstander mellom folk. Det kan ta tid før hjelpen kommer frem, og da er det avgjørende at pasienten får førstehjelp av dem rundt seg, påpeker Bjerkan.
Det handler ikke bare om å kunne legge en person i stabilt sideleie, men også om å ha kunnskap nok til å avgjøre hvor akutt en tilstand er – og å våge å ringe 113 når det virkelig haster.
Begynnelsen
– Det prehospitale, altså akuttmedisin utenfor sykehuset, har alltid interessert meg. Ved å bringe medisinsk kompetanse ut til pasienten har vi berget mange liv. Det var jo tanken til Jens Moe også (mannen som startet Norsk Luftambulanse, journ. anm.). Få sykehuset og kompetansen ut til pasientene.
Bjerkan vet hva han snakker om. Han har vært en del av dette miljøet i 40 år. På de fire tiårene har utviklingen vært stor.
– Jeg har sett galskapen i hvordan det var. Jeg jobbet i ambulansetjenesten nordpå før jeg tok sykepleierutdanning.
Den røde og hvite ambulansen var enmannsbetjent og vi fikk ingen formalisert opplæring. Pasienten lå bak i bilen, kanskje med noen pårørende som ledsagere, mens jeg satt foran og tråkket på gassen. Det var transport, ikke et helsetilbud.
Bjerkan likte ikke det han så, derfor la han fra seg drømmen om ambulansetjenesten og tok sykepleierutdanning og spesialisering i anestesi. På starten av 1990-tallet ble han også førstehjelpsinstruktør i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, sammen med «Mr. Førstehjelp», Aage W. Karlsen. Tre tiår senere jobber fortsatt begge to med å spre kunnskap om førstehjelp til befolkningen.
På 30 år har Bjerkan sett store endringer i bransjen, men ikke like mye i allmennheten:
– Kompetansen til ambulansepersonellet har økt voldsomt, men ute hos folk flest er det fortsatt mye å gå på.
Drivkraften
Bjerkan vet hvilken forskjell «mannen i gata» kan utgjøre. I løpet av sine 28 år i luften som anestesisykepleier på ambulansefly har ikke Bjørn Bjerkan vært førstemann på et skadested, det er det som regel pårørende, kolleger, venner eller forbipasserende som er. Disse kan avgjøre forskjellen mellom liv og død, påpeker 66-åringen.
– Det er tre hovedårsaker til at folk dør: hjerteproblemer, hjerneslag og kreft. Kreften får vi ikke gjort noe med, men ved hjerteproblemer og hjerneslag kan man som førstehjelper utgjøre en livsviktig forskjell.
Det er helt unødvendig at folk dør for tidlig, bare fordi man ikke kjenner igjen symptomene.
Bjørn Bjerkan
I Norge bor det folk i mange kriker og kroker, og det kan ikke være akuttberedskap overalt, sier han.
– Tida går fort der ute i distriktene. Det tar tid før man får hjelp. Dette er særlig viktig når det gjelder barn, fordi de ikke har de samme reservene som voksne. De kan bli utblødd ganske fort og de reagerer raskere på dårlige luftveier.
Bjerkan skryter av akutthjelperprogrammet, nettverket av førstehjelpere rundt omkring i landet som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har etablert. Men ingen får hjulpet den som ikke varsler:
– Vi må lære folk hvordan man kjenner igjen alvorlige tilstander. Hjerteinfarkt og hjerneslag kan ta livet av folk. Det er helt unødvendig at folk dør for tidlig, bare fordi man ikke kjenner igjen symptomene. Pårørende og kolleger må forstå hva som skjer. Og de må varsle tidlig. Det er ekstremt viktig, fordi klokka tikker fra symptomene oppstår. Da er det avgjørende at akuttberedskapen kan komme tidlig inn med god hjelp.
Veien videre
Hvor bør veien gå fremover? Er det riktig å legge mer av ansvaret for beredskapen på befolkningen, mens tilbudet til innbyggerne i distriktene kuttes?
– Nei, beredskapen må bygges ut og vedlikeholdes. Det er særlig viktig å implementere forskningen. Der er Stiftelsen Norsk Luftambulanse gode. De har 25 stipendiater som forsker på prehospitale temaer. Finner de ut noe som fungerer, blir det raskt implementert i førstehjelpsopplæringen.
Selv er Bjerkan ansatt i det offentlige helseforetaket. Han mener stiftelsens arbeid er et livsviktig supplement til det han kaller «et minimumsnivå» i det offentlige. Mens helseforetakene er «blakke», har stiftelsen drivkraft og vilje til å drive utviklingen fremover. Ikke minst penger, takket være støttemedlemmene.
Han er likevel klokkeklar på at hver eneste innbygger er en viktig brikke i akuttkjeden, derfor må de få kunnskapen de trenger.
– Vi må jobbe for å bedre førstehjelpsopplæringen, for eksempel ved å starte tidlig i skoleverket og å gjenta opplæringen når de blir eldre. Skoleelever er overalt, de kan bidra hjemme, i idretten og i lokalmiljøet.
Flysykepleier Bjørn Bjerkan er sikker på at vi kan redde flere liv dersom førstehjelpsopplæringen blir bedre:
– Det haster voldsomt ved akutt sykdom og alvorlige skader, derfor er det så viktig at folk skjønner alvoret. Det hjelper ikke å ha god beredskap dersom folk varsler for sent.