Hjertet som sluttet å slå

Publisert: 19.11.2020 – Sist oppdatert: 08.10.2021

Et 16 år gammelt hjerte skal ikke slutte å slå. Det skal banke jevnt. Noen ganger skal det slå raskt, som i gymtimen. Noen ganger sakte, som om natten. Og noen ganger skal et 16 år gammelt hjerte hoppe over et slag av ren forelskelse. Men Toruns 16 år gamle hjerte sluttet med alt det der. En dag bare stoppet det å slå. – Da jeg fant Torun utenfor stallen tenkte jeg at hun var død, sier mamma Tone.

Tekst: Hanna Norberg / Foto: Thomas T. Kleiven

Mamma Tone Bjørgo sitter i sofaen i huset hjemme i Lier. Det er ti år siden hun fant datteren sin liggende livløs på bakken.

Ved siden av henne, med beina krøllet opp i sofaen, sitter Torun. 27 år gammel, med håret i en hestehale, pudderrosa ullgenser og blå jeans. Hun er sprell levende.

– Jeg var så død det er mulig å være når du overlever.

En helt vanlig familie

Det var en novemberdag i 2010. Mamma Tone og datteren Torun var i stallen på Gjerdal ved Drammensfjorden, slik de pleide.

De hadde vært en helt vanlig familie. Mamma Tone og pappa Tore, storebror Øyvind, mellombror Håkon og lillesøster Torun. Og Torun hadde vært ei vanlig jente. Frisk og livsglad. Gikk på skolen, danset ballett og lekte med venner. Helt til hun ikke var det lenger.

– Hun var mye sliten og hadde vondt i magen. Men da hun måtte legge seg ned i veikanten på vei hjem fra skolen, tok jeg grep, forteller mamma Tone.

Det ble gjort mange undersøkelser. De fant ikke noe. Ikke før de tok ultralyd av Toruns hjerte.

– Jeg så det på legen at det var noe. Vi fikk time på Rikshospitalet to dager senere, forteller Tone og ser bort på datteren.

11 år gamle Torun hadde en alvorlig hjertesykdom. Hypertrofisk kardiomyopati. Fortykket hjertemuskel. «Plutselig død kan forekomme.»

Hjertestans som 13-åring

Toruns tilstand påvirket hele familien, men mest av alt påvirket det Torun selv:

– De neste årene ble livet mitt mer og mer innskrenket. Først og fremst var det veldig ensomt. Jeg hadde mennesker rundt meg, men man kan ikke forvente at andre unge klarer å relatere seg til en sånn livssituasjon.

Et vanlig barneliv ble stadig mer uvanlig. Mamma Tone var med på alt Torun gjorde, fra leirskole til bursdager. Måtte alltid være i nærheten.

Det viste seg å bli livsviktig. Da Torun var 13 år gammel, stoppet hjertet hennes for første gang. Takket være mamma Tones hjertekompresjoner, kom Toruns hjerte i gang igjen ganske raskt. Kort tid etter fikk 13-åringen operert inn en hjertestarter.

Ridningen ga livskvalitet

Men Torun ble bare dårligere.

– Til slutt falt jeg helt ut av skolen. Det siste halvåret på ungdomsskolen var jeg bare til stede noen få uker.

Legene fant ingen åpenbar årsak til at Torun følte seg stadig sykere. Verdiene var stabile og hjertet så ikke tykkere ut. Imens måtte familien Bjørgo forsøke å leve.

Jeg var så død det er mulig å være når du overlever.

Torun Bjørgo

– Det var en ventesorg. Vi visste at det var høy risiko for plutselig død, forteller mamma Tone.

Årene gikk. Det ble vurdert om Torun skulle få et nytt hjerte, men verdiene viste at hun ikke var syk nok til å få transplantasjon.

Men Sannergutten orket hun. Turene med den lille, tykke hesten var terapi for Torun.

– Han var mer en kosehest enn en ridehest, forteller Torun. – Men det å ri en rolig runde med ham var en av de tingene som ga litt livskvalitet.

Finner ingen puls

Hun finner Torun på bakken utenfor stallen og Sannergutten ute i salatåkeren. Det er andre gang hun ser datteren sin livløs. Tone går umiddelbart i gang med hjerte- og lungeredning på Torun. 30 kompresjoner, 2 innblåsinger. Hun er lege, hun har akkurat vært på kurs – og hun har reddet Torun før. Vil det gå like bra denne gangen?

Blålysene synes godt i det grå novemberværet. Ambulansen kommer og personellet roper at Tone skal flytte seg. De har hjertestarter og skal forsøke å få Toruns hjerte til å slå igjen.

Det går ikke. Få minutter senere kommer legehelikoptret. De forsøker å gjenopplive, men finner ingen puls. Anestesilege Hans Julius Heimdal avgjør at Torun skal flys til Rikshospitalet for å få avansert behandling. Luftambulansen tar med en fra ambulansen, slik at de får gjort optimal hjerte- og lungeredning under hele turen til Oslo.

– Du har sagt at da helikoptret dro, så satte du deg ned på bakken og tenkte at nå ser du meg aldri i live igjen.

Torun kikker bort på moren. Hun er blitt blank i øynene. Ti år etter hjertestansen er noen av detaljene fra hendelsen visket bort, men øyeblikket da legehelikoptret fløy av gårde er brent fast i minnet. Da skrek mamma Tone. Høyt.

Du har sagt at da helikoptret dro, så satte du deg ned på bakken og tenkte at nå ser du meg aldri i live igjen.

Torun Bjørgo

Hun hadde gjort sitt livs viktigste jobb. Nå var datterens liv i hendene til luftambulansen og legene på Rikshospitalet.

– Sjeldent at det går bra

Hjertet er blodets motor. Når motoren streiker, pumpes ikke lengre oksygenrikt blod rundt i kroppen. For hjernen er det krise. Uten tilførsel av oksygen tar den raskt skade.

Hvor lenge sto Toruns hjerte stille? Det er det ingen som vet. I dag har legehelikoptrene ultralydapparat om bord, slik at man blant annet kan avdekke om hjertet fortsatt har funksjon. Slik var det ikke for ti år siden.

– Det er ekstremt sjeldent at det går bra i slike situasjoner. Utgangspunktet er jo egentlig helt håpløst, forteller Heimdal.

Han har jobbet som lege på luftambulansebasen på Lørenskog i over 25 år og har tusenvis av oppdrag bak seg, likevel husker han novemberdagen i 2010 godt.

– Alle de viktige avgjørelsene som ble tatt den dagen, gikk i Toruns favør. Det reddet livet hennes.

I et puslespill er hver eneste brikke viktig. I en ulykke er de livsviktige. Hun i stallen som ringte 113, gårdbrukeren som fant en landingsplass til legehelikoptret og viftet det ned, moren som ikke nølte med å starte hjertekompresjoner, ambulansen som hadde med hjertestarter, luftambulanselegen som tenkte «hun skal til Riksen», spesialistteamet på sykehuset som sto klart med avansert behandling.

Alle som aldri ga opp håpet, selv om det ikke så ut til å være håp. Ingen visste om Torun kom til å overleve. Og hvis hun gjorde det – til hva slags liv?

Alle de viktige avgjørelsene som ble tatt den dagen, gikk i Toruns favør. Det reddet livet hennes.

Hans Julius Heimdal

Fikk nytt hjerte

Hun overlevde. Torun lever riktignok med noen senskader, men har et godt liv: Hun bor i Trondheim, har kjæreste og tar profesjonsstudiet i psykologi.

– Her om dagen vurderte jeg å begynne med rynkekrem. Det var i grunn en hyggelig tanke. Perspektivet mitt har forandret seg veldig, forteller Torun.

Da hjertet hennes sto stille og legehelikoptret landet på Rikshospitalet en søndag ettermiddag i november 2010, sto hjertespesialistene klare. Torun fikk ECMO-behandling i fire døgn. Den avanserte behandlingen består av en maskin som pumper blodet ut av kroppen, tilfører oksygen og pumper det inn igjen. Etter to dager viste Torun tegn til liv, og familien kunne begynne å håpe.

Men marerittet var ikke over. Torun trengte respirator i over en måned og komplikasjonene var mange. Først tre måneder etter hjertestansen ble hun skrevet ut av Rikshospitalet.

Men Torun var langt fra frisk. Nå startet en ti måneder lang ventetid – på et nytt hjerte.

I starten av 2012 kom telefonen. Endelig var det Toruns tur.

Og nå, nesten ni år etter hjertetransplantasjonen, lever Lier-jenta et godt liv. Med et nytt hjerte og en ny sjanse.