Alarmen går på luftambulansebasen. Det meldes om drukningsulykke ved en populær badeplass. Nå haster det. Redningsdykkerne kommer raskest fram med skyss fra luftambulansen.
Foto: Carl Martin Nordby og Fredrik Naumann/Felix Features
Mannskapet fra luftambulansebasen på Lørenskog og en gruppe redningsdykkere fra Oslo brann- og redningsetat øver på et scenario hvor samarbeid er avgjørende.
– Dette er en situasjon hvor vi ikke har noe tid å miste. Hvert sekund vi klarer å spare inn ved å trene sammen, gir oss muligheter til å redde liv, sier ledende redningsmann, Morten Kastet.
Luftambulansen samarbeider jevnlig med redningsdykkere. Men dette er første gangen de har en så omfattende øvelse sammen. Det skjedde under de årlige treningsukene som kalles Camp Torpomoen, hvor mannskapet på de ni basene til Norsk Luftambulanse deltar.
Trener på samarbeid
– Vi trener mye på samarbeid i år. En del av redningsoppdragene vi løser nå er nesten umulig å klare for luftambulansen alene. Derfor henter vi inn spesialiserte grupper. I samarbeid kan vi løse veldig kompliserte oppgaver, forklarer redningsteknisk sjef, Andrè Thoresen i Norsk Luftambulanse.
For å spare tid for pasienten i vannet, står helikoptret med rotoren i gang mens redningsdykkerne pakker utstyret. I støyen fra motoren trener dykkerne på å laste utstyret inn så raskt og sikkert som mulig og spenne seg fast på setet i helikoptret.
– Vi klarer å gjøre pakkingen på under 60 sekunder. Det gjelder å være skjerpa. Pakkingen er kritisk, det er der vi virkelig kan tape tid, sier dykkeleder og fagansvarlig Henrik Litland i Oslo brann- og redningsetat.
Han forteller at redningdykkerne i Oslo årlig rykker ut til 70-80 meldinger om drukning. Hittil i år har 15 av disse vært løst sammen med luftambulansen. Det finnes pasienter som har overlevd i opptil en time under kaldt vann. Men jo raskere dykkerne kommer til, og jo raskere luftambulansens mannskap kan sette i gang behandlingen, jo større er sjansen for å overleve.
Et dykkerlag består normalt av tre personer, men fordi helikoptret er lite og kun har plass til to dykkere, må luftambulansens redningsmann tre inn som tredjemann på dykkerlaget. Under dykkeoperasjonen søker han i overflaten etter savnede. Nå trener de på å lære kodene for å kommunisere med dykkeren under vann.
– Hvis det er mange rykk, er det bare å dra dykkeren opp så fort som mulig, repeterer redningsmann Trond Vigerust mens han står på stranda og holder lina til dykkeren som søker etter den forulykkede i dypet.
I samarbeid kan vi løse veldig kompliserte oppgaver
Redningsmann Andrè Thoresen
– Først og fremst gir treningen ekstra trygghet og ro, som igjen gir en ekstra kapasitet til å løse oppdraget. Vi kan mye tidligere tenke taktikk, sikkerhet og skadested i stedet for å bruke kreftene på å finne ut hvordan samarbeidet egentlig skal være. Slik trening er gull verdt, sier dykkerleder Henrik Litland i Oslo brann- og redningsetat.
Spesialister på redning
André Thoresen, redningsteknisk sjef i Norsk Luftambulanse, forklarer at luftambulansetjenesten de siste årene har måttet spesialisere seg på kompliserte redningsaksjoner. Båtliv, toppturer og ekstremsport preger nordmenns fritidsvaner.
– Folk er mer ute og gjør mer spesielle ting, og det gjør at også vi må spisse oss og bruke mer tid på å trene på disse tingene, sier Thoresen.
En formiddag i oktober var det han som kunne skimtes 50 meter over vestlandsk landskap, hengende i et tau festet til et helikopter. I samme tau henger klatrer Tore Rønstad. De to er på vei for å redde en klatrer som har falt og landet på en liten fjellhylle.
– Luftambulansen har ofte behov for vår kompetanse som klatrere. Og vi må tilpasse oss luftambulansens tenkning og hvordan de jobber. Så å trene sammen her er kjempenyttig, sier den erfarne klatreren.
Det er for høyt opp til at de kan komme seg til pasienten til fots. Den eneste løsningen er en såkalt underhengende operasjon med helikoptret. Dette er noe luftambulansen gjør omtrent 50 ganger i året, og ikke uten risiko.
Å redde liv krever samspill. Det krever spisskompetanse og det krever at det finnes prosedyrer. Alle skal vite hvordan det skal gjøres. Under et oppdrag er det ikke tid for uenigheter. Da gjør man bare automatisk det man har trent på.
Under denne øvelsen er terrenget bratt og ulendt. Derfor er de profesjonelle klatrerne med. Rønstad fra Norges alpine redningsgrupper er en av 200 klatrere som i fremtiden skal bistå luftambulansen under krevende oppdrag i fjellet.
– På skadestedet kan vi sikre pasienten fra å falle ytterligere og skade seg mer, fortsetter Rønstad. Stadig flere bruker fjellet i Norge, både nordmenn og utenlandske turister.
– Det er flott at flere bruker naturen, men vi ser nok også oftere at folk går turer over evne. For oss er det betryggende å kunne ha med kompetente klatrere ut på redningsoppdrag, sier Lasse Fossedal, redningsmann ved luftambulansebasen i Bergen.
For pasientene er dette gode nyheter.
– Vi kan hjelpe pasientene på en tryggere og bedre måte nå enn vi kunne før, sier anestesilege Bård Heradstveit.
Under slike oppdrag sitter legen i døra på helikoptret og videreformidler tegn fra redningsmannen til flygeren. Flygeren kan nemlig ikke se redningsmannen som henger under helikoptret.
– Det er viktig at vi standardiserer det og får en felles prosedyre som vi alle trener på. Det blir også tryggere for pasienten, sier anestesilege Marit Bekkevold.
– Vi synes først og fremst at det er kjekt å være til nytte, at vi klatrere kan være til hjelp for andre, sier klatrer Tore Rønstad.
Det er viktig at vi standardiserer det og får en felles prosedyre som vi alle trener på.
Anestesilege Marit Bekkevold.
Løfter hele redningstjenesten
Redningsteknisk sjef Andrè Thoresen er overbevist om at samtrening med andre grupper, samt felles prosedyrer, løfter hele redningstjenesten i Norge, ikke bare luftambulansetjenesten. Blant annet må utstyret til klatrerne sertifiseres på samme måte som redningsmennenes.
– Vi visker ut skillet mellom de ulike etatene som driver med redning. Vi lager ett samlet Rednings-Norge ved å trene sammen, sier han.
Ingen oppdrag er like, og redningsmennene må være klare for å hente ut pasienter i alle slags omgivelser. Selv innendørs eller i byen kan det være utfordrende. En mann faller fem meter ned fra et stillas og lander på betong. Han pådrar seg alvorlig hodeskade, er bevisstløs og trenger hjelp til å puste. Tiden er knapp, han trenger livreddende behandling. I slike situasjoner er det redningsmannen som har ansvar for å bruke konstruksjonene på stedet for å få tilgang til skadestedet og få pasienten trygt opp.
Urban redning
Ulykker i landbruket og arbeidslivet utgjør en liten del av redningsoppdragene til Norsk Luftambulanse, men de er svært krevende. Derfor er trening alfa og omega. Tommelfingerregelen sier at konstruksjonen må tåle minst 1500 kilo for at det skal være trygt for pasient og redningsmann. Hvor stor belastning tåler stillaset mannen sto på? Hvor mye tåler et sveiset rekkverk? En stige på en silo? Hvordan etablere en trygg standplass, og hvordan bruke utstyret riktig?
Dette må redningsmennene i Norsk Luftambulanse kunne. For å sikre at alle har den samme kompetansen, har Stiftelsen Norsk Luftambulanse betalt for sertifisering i urban redning ved Aak Safety i Bergen. I løpet av høsten har alle redningsmennene gjennomgått og bestått kurset.
– I urban tauredning bruker vi tau for å lage adkomst til skadested og de samme tauene for å evakuere pasienten. Det handler om å operere i et menneskeskapt miljø, som gir både muligheter og utfordringer, forklarer Stein Falsen Møller, som er fagansvarlig i Aak Safety.
Ulykker som oppstår i urbane miljøer krever taubasert adkomst og redning er relativt sjeldne. Det er imidlertid krevende oppdrag, og redningsmannen må sørge for at oppsettet er riktig på første forsøk. Når tauene belastes, slår gravitasjonskreftene inn. De er nådeløse og gir ingen forvarsel om noe er galt.
Derfor kommer sikkerhet alltid først.
– Det er risiko forbundet med denne typen redningsoppdrag. Det kan være vanskelig å vurdere styrken til festepunkter, skarpe kanter kan skade tauet og det kan være elektrisitet eller farlig atmosfære i tilknytning til skadestedet. Evnen til å identifisere risiko blir nedsatt om man ikke mestrer miljøet, sier Falsen Møller.
Samtidig kan menneskeskapte konstruksjoner gi gode arbeidsforhold: God tilgang på festepunkter gir muligheter for å skape en god standplass. I skjæringspunktet mellom risiko og muligheter må redningsmennene lære seg å operere trygt.
Det er nettopp fordi vi ikke gjør denne typen oppdrag så ofte at vi må kunne det til fingerspissene.
Redningsmann Fritz Ivan Gulbrandsen
Den hardt skadde mannen er i ferd med å få hjelp. Redningsmennene Cato Fjeldet og Fritz Ivan Gulbrandsen rigger standplass på stillaset, fester båndslynger, trinser og tau slik at Cato kan manøvrere seg ned til pasienten med rescuebagen. 16 minutter senere er mannen intubert slik at han får pustehjelp, heist opp og kan behandles videre.
– Når vi står i en situasjon som dette, har vi ikke tid til å teste ut ulike løsninger eller knote med utstyret. Det er nettopp fordi vi ikke gjør denne typen oppdrag så ofte at vi må kunne det til fingerspissene. Da er det utrolig viktig å kunne trene slik at det sitter, slår Cato og Fritz-Ivan fast.
Øker sikkerheten
– Samtrening øker sikkerheten både for mannskapet i luftambulansen, for gruppene de samarbeider med, og ikke minst for pasientene, sier redningsteknisk sjef Andrè Thoresen i Norsk Luftambulanse.
Han sier trening sammen med andre etater gjør redningsmennene i luftambulansen bedre skikket til å gi rask, profesjonell og riktig hjelp.
– Det er ikke tvil om at samarbeidet på tvers av etatene er viktig, sier han, og viser til andre land hvor det er tette skott mellom luftambulansen og andre etater og redningsgrupper.
– Det vi har fått til i Norge er helt unikt. Vi har fått signaler om at staten vil stille krav om mer samtrening for luftambulansen og andre etater i årene som kommer. Dette er vi veldig glade for, sier Thoresen.
