Den dagen Gunnar døde
Lyden av rotorblader som skjærer i lufta. Det er lyder de overlevende husker så godt. Hjelpen som endelig kommer. Det er lyden av lettelse. Den lyden hørte aldri Gunnar Elinder. For da legehelikopteret kom, var han allerede død.
Publisert: 10.12.2018 – Sist oppdatert: 29.11.2021
Lørdag 22. oktober 2016 begynner bra for Gunnar Elinder. Den svenske 30-åringen har nylig flyttet til vintersportsstedet Åre for å utdanne seg til villmarksguide. Han er ute og gjør noen ærender denne lørdagsformiddagen, og treffer tilfeldigvis Jenny, som han bare har kjent i noen uker. Gunnar spør om hun vil bli med og padle kajakk på Ottsjön, den store innsjøen sør for Åre. Jenny svarer ja.
De drar hver til sitt for å pakke mat, klær og utstyr. Kort tid senere befinner de seg på stranden ved Ottsjön. Kvikksølvet i termometeret har så vidt sunket ned til det blå området, sola glimrer med sitt fravær. Det skarpe draget i lufta vitner om at høsten er kommet. Det demper ikke humøret til de to kajakkpadlerne. De planlegger å padle til et fint sted, slå opp teltet, spise god mat, rulle ut soveposene og tilbringe natten ute. Slik skal det ikke gå.
– Det er én eller flere personer i vannet
«Det har skjedd en kajakkvelt på Ottsjön. Det er én eller flere personer i vannet. Kan dere akseptere oppdraget?»
Klokken er 14.55. På basen til Norsk Luftambulanse AS i Trondheim har piloten, redningsmannen og legen nylig stått opp. Det har vært en tøff natt, de har vært ute og flydd på to oppdrag. Først nå, lørdag ettermiddag, har de fått søvn, frokost og kaffe.
En kajakkvelt i Sverige. Skal de dra? Den svenske og norske luftambulansetjenesten samarbeider, derfor er det ikke helt uvanlig at crewet i Trondheim krysser landegrensen med legehelikoptret. Men det tar 35 minutter å fly til stedet. Innen det norske crewet er på plass, er det stor sannsynlighet for at den forulykkede enten har kommet til land ved egen hjelp eller har blitt plukket opp av noen andre. Klart de drar.
Faller ut i det iskalde vannet
– Kom deg inn til land og ring etter hjelp!
Det er det siste Gunnar Elinder sier før han dør.
Det som begynte som en hyggelig overnattingstur, har blitt et ekte mareritt. Da Gunnar og Jenny startet å padle, var det kun små krusninger på Ottsjön. Så blåste det opp. Gunnar er en erfaren padler, men sliter med å holde balansen i bølgene. Den tunge ryggsekken hans fikk ikke plass i bagasjerommet i kajakken, så han surret den fast med tau oppå kajakken i stedet. Det høye tyngdepunktet gjør kajakken ustabil.
Så skjer det. Gunnars kajakk kantrer. Han faller ut i det iskalde vannet, som siver inn overalt på kroppen. Opp i støvlene, under jakka, gjennom hanskene. Gunnar forsøker iherdig å komme seg opp i kajakken igjen, men hver gang han heiser seg opp, ruller kajakken rundt og blir liggende opp ned. Til slutt gir han opp. Gunnar roper til Jenny at hun må padle inn til stranden og ringe etter hjelp.
Klokken er kvart over to. Det er ennå to timer til et norsk legehelikopter skal hente opp en død person fra Ottsjön.
Kroppstemperatur på 20 grader
Da Gunnar ble plukket opp fra Ottsjön, hadde hjertet hans sluttet å slå. Han hadde ikke puls. Lungene var fulle av vann. Kroppstemperaturen var 20 grader. Teamet fra luftambulansebasen i Trondheim forsøkte å få liv i ham, likevel. Og allerede i helikoptret på vei tilbake, så lege Eivinn Skjærseth et livstegn: Hårene på underarmen til Gunnar reiste seg.
Halvannet år etter ulykken er Gunnar Elinder en livsglad, treningsivrig og eventyrlysten fyr. Det takker han Norsk Luftambulanse for:
– Jeg er dypt takknemlig for at de ikke ga meg opp. Det er jo litt spesielt at jeg har vært død. Og det er heftig at det går an å våkne til liv igjen.
Ikke tilfeldig
Det er langt fra tilfeldig at redningsaksjonen Norsk Luftambulanse AS gjennomførte ved Ottsjön denne oktoberlørdagen i 2016 endte godt. At anestesilege Eivinn Skjærseth, pilot Lukas Olsen og redningsmann Bjørn Carlsen klarte å lokalisere den svartkledde kroppen i den mørke innsjøen, hoppe i vannet for å plukke ham opp, fly ham til land, utøve avansert medisinsk behandling midt i ingenmannsland og sørge for å få ham til St. Olavs hospital i Trondheim, er et resultat av det målrettede arbeidet organisasjonen har gjort siden oppstarten i 1978.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse og datterselskapet Norsk Luftambulanse AS har alltid hatt høye ambisjoner. Alltid jaktet på å gjøre tjenesten bedre. De har satset på utvikling og forskning av akuttmedisin, på sikkerhet, på teknologi, på redningsutstyr, på de ansattes kompetanse og ferdigheter, på treningsleiren Camp Torpomoen, hvor leger, redningsmenn og piloter årlig møtes for å trene sammen.
Hadde redningsaksjonen i Ottsjön vært like vellykket uten det tekniske utstyret som viser været, uten den neongule tørrdrakten til redningsmannen, uten den automatiske hjertekompresjonsmaskinen? Uten en pilot som kan presisjonsflyvning, uten en redningsmann som er drillet i redningsmetoder, uten en lege som er spesialist i anestesi? Det hadde i alle fall ikke gått bra uten det unike samarbeidet mellom de tre personene i crewet, der alle har hvert sitt ansvar, men der alle har litt kompetanse på alles felt, slik at de kan bistå hverandre. Uten alt dette hadde ikke Gunnar Elinder levd i dag.
