Yngstemann i slagambulansen

Christian (30) var kvalm, svimmel og forvirret da han ble lagt inn i slagambulansen på E6, og fikk diagnosen hjerneslag. Luftambulanselege Roger Mikalsen fikk ham likevel til å kjenne seg trygg.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Christian Aleksander Olsen (30) begynte på sin første fotballtrening som femåring. Den aktive spilleren drev også med bryting, håndball og bandy i ungdommen, og har spist sunt og trent styrke gjennom hele tjueåra. Ingen kunne tro at sprekingen fra Sarpsborg skulle bli slagpasient før han fylte tretti.

Men i mars 2018 skjer det, i starten av en helt vanlig arbeidsdag, i et nybygg i Østfold. Christian har nettopp kommet på jobb, og vet ingen ting om at en potensielt livstruende krise er i ferd med å oppstå inne i hodet hans. Men der inne, i en liten blodåre i venstre hjernehalvdel, har en blodpropp nettopp satt seg fast. Sekundene­ begynner å tikke. Minuttene går.

Frokosten ble avbrutt

Christian har jobbet flere år i barneskolen, men har også fagbrev som maler. Nå er han nyansatt i et lokalt malerfirma, og denne morgenen skal han bare ta seg en ekstra brødskive før han går i gang med oppgavene. Mens han rolig finner fram matpakka, stenger den lille proppen for den jevne og nødvendige strømmen av oksygen til hjernen. Christian er i ferd med å få hjerneslag, en akutt lidelse som i dag er Norges tredje vanligste dødsårsak.

Og nå kjenner han at noe skjer. Plutselig kjennes høyre side av kroppen litt nummen. Så kommer kvalmen, stadig sterkere. Christian stusser. Hva i all verden er dette? Han bestemmer seg for å se det an, og venter med å si fra til sjefen, som er i samme bygg.

Når en blodpropp i hjernen stenger for blodtilførselen, vil opptil to millioner hjerneceller dø av oksygenmangel hvert minutt. Vi blir født med om lag 130 milliarder av dem, så det er flere å ta av – men alle har viktige oppgaver. Derfor er raskest mulig vei til behandling ekstremt viktig for pasienter med hjerneslag. Behandlingen bør helst starte innen 90 minutter etter at symptomene melder seg.

Og nå skjønner Christian at han må si noe. Dette er ikke bra.

Så svimmel at han kaster opp

– Det er noe som ikke stemmer, sier han til sjefen. Men det er vanskelig å snakke. Uttalen er ikke god, han er så svimmel, det føles som om kroppen kjører karusell mens han står stille. Snart må han ned i knestående. Ingen av dem forstår hva som skjer.

Så kaster Christian opp.

Han er ikke klar over det selv, der og da, men Christian er heldig – når ulykken først er ute. Én ting er at dødelighets­raten for akutt hjerneslag i Norge er redusert med omlag en fjerdedel siden 2012, mye takket være forskningen som har gitt oss bedre behandlingsmetoder.

Et unikt prosjekt

En annen ting er at Christian bor like i nærheten av verdens eneste ambulanse som både kan scanne hjernen og starte behandling av blodpropp, før pasienten kommer fram til sykehuset.

Det kan han takke giverne til Stiftelsen Norsk Luftambulanse for.

Den unike slagambulansen i Østfold begynte å behandle pasienter i fjor, den er stasjonert i Sarpsborg – og har en CT-scanner i pasientkupéen. Slike scannere er vanligvis mye større, og finnes ellers kun inne på sykehusene. De brukes for å se om hjerne­slaget består av hjerneblødning, noe de kan se på CT-scanneren. Er det ikke blødning, kan de gi behandling for blodpropp.

Den må behandles med et blodfortynnende middel, noe som kan være livs­farlig for en pasient med akutt hjerneblødning. Derfor er hjernescanningen så viktig. Og ved å installere CT-scanneren i en ambulanse, kan diagnosen stilles der hvor pasienten befinner seg – og behandlingen startes raskere.

Men hvor mye tid kan vi spare ved å bruke en slik ambulanse?

Dét er ett av spørsmålene som Stiftelsen Norsk Luftambulanse forsker på akkurat nå, med slagambulansen som et feltstudie på fire hjul. Karianne Larsen er lege og nevrolog i stiftelsen, og tar sin doktorgrad på dette prosjektet. Hvis tidsbesparelsen er betydelig og behandlingen av like god kvalitet som den som gis inne på sykehuset, bør løsningen være aktuell flere steder i landet.

Du får en real støkk, og innser at du ikke er udødelig – slik man gjerne tenker i tjueåra. Nå er målet mitt å komme tilbake i samme fysiske form som jeg var i fjor høst.

Christian Aleksander Olsen

Betrygget av legen

Akkurat nå, denne dagen i mars, er den mest aktuell for Christian. Sjefen har kjørt ham til lege i Halden. Legen mistenker hjerneslag og ringer 113, og dermed går alarmen også i ambulansesentralen i Sarpsborg. Slagambulansen startes opp, lege Roger Mikalsen tar sin plass – og ferden går sørover langs E6. Ved Svinesundparken møter de ambulansen fra Halden, som har kjørt dem i møte for å spare tid.

Christian er bekymret og nervøs der han ligger. Han vet at hjerneslag er svært alvorlig. Men inne i slagambulansen kjenner han snart en uventet ro.

– Legen hadde en egen evne til å betrygge meg på at dette skulle gå bra. Måten han opptrådte på betydde utrolig mye, forteller Christian – og ser bort på Roger, som nå sitter ved samme bord utenfor ambulansestasjonen i Sarpsborg. Det er gått fire måneder siden den dramatiske dagen, og de to har nettopp møttes igjen for å dele historien.

– Jeg husker at du var svært svimmel, og at du hadde litt problemer med å koordinere bevegelser med hender og føtter, men det var ikke veldig store utslag, forteller Roger Mikalsen. Han er til daglig luftambulanselege med base i Hallingdal, men denne uka var han på vakt i slagambulansen.

– Dessuten er du så ung – og sannsynligheten for slag er ikke stor i din alder. Men jeg så også på EKG-en at du har atrieflimmer, en forstyrrelse i hjerterytmen, som kan øke risikoen for å utvikle blodpropper. Dermed tok vi en vurdering etter CT-scanningen, i samråd med nevrologene inne på sykehuset på Kalnes, om å starte behandling for blodpropp mens du lå i bilen.

Gikk selv til frokost neste morgen

– Jeg hadde kjempeflaks som var i nærheten av dere da dette skjedde, konstaterer Christian.

– Behandlingen som du startet i ambulansen virket åpenbart veldig bra. Etter en tur innom Kalnes ble jeg kjørt til Oslo der de skulle fiske ut blodproppen, men da var den allerede gått i oppløsning. I åttetida på kvelden sluttet jeg å snøvle, og neste morgen tok jeg en dusj og hentet frokost selv. For meg var det mentale faktisk det som krevde mest tid etterpå. Du får en real støkk, og innser at du ikke er udødelig – slik man gjerne tenker i tjueåra. Nå er målet mitt å komme tilbake i samme fysiske form som jeg var i fjor høst, sier Christian og smiler.

– Ja, det er jo ikke noe poeng for meg å si god bedring til deg nå. Du ser jo veldig godt ut, kvitterer Roger.

På sitt kontor i forskningsavdelingen hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse har Karianne Larsen forlengst gitt Christian en plass i den verdifulle statistikken.

– Til nå har vi behandlet 52 pasienter med mistenkt slag i denne ambulansen, den eldste var 93 år – og den yngste til nå er Christian, forteller Larsen.

– Det vi ser av tallene så langt, er at vi med slagambulansen i snitt sparer 26 minutter fra pasienten ringer 113 og til behandlingen starter. Og da snakker vi om Østfold, der det uansett er korte avstander. Ute i distriktene vil en slik ambulanse kunne spare betydelig mer tid for slagpasienter som ikke lenger må vente til de er framme på sykehuset før diagnosen stilles og behandlingen kan starte. Og på sikt er det jo ikke tvil om hva som er vårt neste mål. Det er å få CT-scannere inn i helikoptrene våre.