Små marginer

Publisert: 14.06.2017 – Sist oppdatert: 30.09.2021

Luftambulanselege Per Bredmose er spesialist på transport av de pasientene som er så syke at en maskin må ta over hjertets og lungenes jobb for å kunne overleve. Denne jobben gjør han sammen med et helt lag av spesialister.

Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Pasientene har fått behandling på en intensivavdeling på et sykehus, men nå er tilstanden så alvorlig at det bare er én ting å gjøre: å koble dem til en såkalt ECMO-maskin og flytte dem til et universitetssykehus med spisskompetanse på maskinen som holder dem i live, på pasientens tilstand og videre behandling.

For disse pasientene er marginene særdeles små.

– Pasientene er svært syke, og ECMO-behandlingen gir kunstig lunge og kunstig blodsirkulasjon. Behandlingen må skje hele tiden; vi kan ikke skru av maskinen, bære pasienten til transport, for så å skru på igjen. Hvis en slange eller kanyle faller ut eller flytter på seg, kan pasienten dø. Dette er ikke en vanlig intensivtransport og krever et svært spesialisert og kompetent team, og vi strekker oss langt for disse pasientene, sier Per Bredmose, som til daglig er luftambulanselege på Lørenskog og doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Transporterer kritisk syke

Han er en av fire luftambulanseleger i Sør-Norge som utfører såkalte ECMO-transporter. Det kan foregå på ulike måter: Med helikopter, intensivambulanse, ambulansefly eller transport av intensivambulanse i et av forsvarets Hercules-fly. Hva som velges, avhenger av flere forhold: Vær, avstand, hastegrad og kompleksitet.

Teamet må komme raskest mulig frem, og velge den transporten som ivaretar pasienten på tryggest mulig måte. Målet er færrest mulig omlastinger.

– Vi i luftambulanseavdelingen transporterer over tusen svært syke intensivpasienter i året, og det er en styrke og forutsetning for at vi kan håndtere de kritisk syke som får ECMO-behandling og må transporteres, sier luftambulanselege Terje Strand, som er klinikksjef for prehospital klinikk ved Oslo Universitetssykehus.

Hvis en slange eller kanyle faller ut eller flytter på seg, kan pasienten dø.

Luftambulanselege Per Bredmose

Et komplisert inngrep

ECMO står for Extra Corporeal Membrane Oxygenation og er en teknikk som brukes for å ivareta hjerte-og lungefunksjonen hos kritisk syke pasienter med svikt i disse organene.

– Plastslanger føres inn via de store blodårene i lysken, eventuelt halsen, og suger blod fra hjertets forkammer. Blodet pumpes så gjennom en hjerte-lungemaskin og en membran, som fjerner karbondioksid og tilfører oksygen slik at friskt, oksygenrikt blodet pumpes tilbake i kroppen, forklarer professor og avdelingsleder Arnt E. Fiane, som leder thoraxkirurgisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus.

På den måten kjøper vi oss rett og slett tid og gir hjerte, lunger og kroppens andre organer mulighet til å hente seg inn. Dette er et komplisert inngrep som kun gis når annen behandling ikke fungerer og prognosene for overlevelse anses som gode. ECMO brukes for eksempel ved alvorlig hjertesvikt, pasienter som har behov for hjertetransplantasjon, alvorlig lungesvikt eller lungeinfeksjon.

– Disse pasientene ville ikke overlevd uten ECMO-behandling, sier Fiane.

Mange overlever

Av de rundt 500 pasientene som har fått ECMO ved Oslo Universitetssykehus siden 1990, har rundt 60 prosent overlevd.

I 1992 ble den første pasienten transportert med hjerte-lungemaskin i intensivambulanse, og fra 2000 ble Hercules-fly tatt i bruk for å frakte ambulansen.

Det utføres årlig tre til fem ECMO-transporter fra sykehus til Rikshospitalet. Hercules brukes til de fleste transportene; 28 pasienter ble fraktet på denne måten, mens 22 ble fraktet med helikopter og 13 med intensivambulanse i perioden 2000 til 2016.

Også Universitetet i Nord-Norge gjennomfører denne typen transporter fra lokalsykehus til Tromsø. Her får mellom 15 og 20 personer ECMO-behandling årlig. Siden 2015 har åtte pasienter blitt transportert.

Samarbeider tett

– Transportene er så komplekse og skjer i et så lavt volum at det må håndteres av et lite antall spesialister som tilegner seg erfaring over tid. Vi er avhengig av samarbeid, noe som krever at kjeden må fungere fra vi henter pasienten til vi leverer, sier Hans Julius Heimdal.

Han er avdelingsoverlege i luftambulanseavdelingen ved Oslo Universitetssykehus og lokalmedisinsk leder på luftambulansebasen på Lørenskog. Han har sammen med Terje Strand vært med på å utvikle og gjennomføre ECMO-transportene siden 90-tallet.

Terje Strand, Hans Julius Heimdal, Per Bredmose og Liv Berit Stenseth, som var på vakt da denne saken ble laget, er luftambulanselegene fra basen på Lørenskog som utfører ECMO-transporter fra sykehus over hele landet til Oslo i tett samarbeid med Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet.

Selv om det er de som er ansvarlig for transporten, jobber de tett sammen med en rekke andre spesialister når de gjør sine vurderinger, og flere er med for å hente pasienten: Det er alltid med en perfusjonist, som er spesialist på ECMO-utstyret, det kan være behov for en thoraxkirurg, og dersom pasienten er et barn, er en barneanestesilege med. Foregår transporten med intensivambulanse, er en intensivsykepleier en del av teamet.

– Vi er hverandres forlengede armer og hender. Når de som har dratt ut til pasienten beskriver en dramatisk situasjon, er vi sammen om vurderingene og står klare når de kommer. At vi kjenner hverandre og må stole på vurderingene de gjør utenfor sykehuset, innebærer et helt spesifikt tillitselement. Det dreier seg om å videreføre behandling som er startet utenfor vårt sykehus. Da er vi helt avhengig av optimalisert og dedikert prehospitalt arbeid for at ECMO skal kunne være et alternativ, sier overlege Guro Grindheim, som er barneanestesilege ved anestesiavdelingen på Rikshospitalet.