Basen i Hammerfest: Havets helter
Flere titusener jobber offshore på norsk sokkel. Hva skjer når de trenger akuttmedisinsk hjelp? Møt noen av mannskapene som rykker ut lengst til havs.
Tekst: Marianne Wennesland / Foto: Rolf Magnus W. Sæther
Publisert: 21.10.2026
En redningsmann lander på dekk. Kort tid etter suser en sykepleier ned fra oven.
Skipet og helikopteret danser tett over Barentshavets bølger i en fart på 14 knop. Inne på sykestua venter to pasienter. De trenger akuttmedisinsk behandling og å komme seg til sykehus.
I dag er det bare en øvelse. I morgen kan det gjelde noen av de rundt 25 000 som jobber offshore på norsk sokkel. Eller mennesker på forbipasserende skip, fiske- eller fritidsbåter.
Den «hemmelige» redningstjenesten
– Norge sier at hvis oljeindustrien skal drive på uti der, skal de ansatte ha samme tilgang til evakuering og helsehjelp som en mellomstor by, sier Hans Erik «Hansi» Kveum (48), redningsmann i Bristow, norsk sokkels største aktør innen søk og redning (SAR).
SAR-helikopteret i Hammerfest er luftambulanse for Barentshavets offshorerigger, produksjonsskip og båter for tilbringerhelikoptrene som fire ganger daglig frakter mannskap til og fra.
– Hvis ett av dem skulle havne i vannet, kan vi plukke opp inntil 21 personer, sier fartøysjef Jan Mikael «Mikke» Bergfelt (61).
Han har det overordnede ansvaret for det enorme Sikorsky S-92A-helikopteret og mannskapet på fem: kopiloten, heisoperatøren, SAR-sykepleieren, redningsmannen og han selv.
De er ikke bare der for oljeindustrien, men er en del av totalberedskapen i Norge. Oppdragsgiver Equinor stiller SAR-helikoptrene til disposisjon for sivilsamfunnet ved behov. Ved havsnød, skader og sykdom er det Hovedredningssentralen (HRS) som kaller dem ut.
– Jeg har vært med på å plukke opp skadde fra fiskebåter, som ikke er uvanlig her oppe. Det virker dog å sitte litt lengre inne for HRS å bruke oss, selv når vi er nærmest. Kanskje henger det igjen en misforståelse om at det vil koste. Vi vil i alle fall veldig gjerne bidra mer, sier Mikke.
Fire hender uten land i sikte
Med 5–10 medisinske offshore-oppdrag i året har de kapasitet til mer, samt til iherdig trening på utallige situasjoner de må beherske til havs:
– De som jobber på norsk sokkel er ikke «kolserne» man henter med sykebil. Personalet er selektert og veldig friske, men hjertestans, hjerneslag og ulykker kan skje også der, sier SAR-sykepleier Camilla Seljebu (38).
Riggene har sykestuer med én offshoresykepleier, som av hensyn til de andre på jobb ikke kan dra avgårde med pasienten. SAR-helikopteret bringer flere med både medisinsk kompetanse og mulighet for narkose og pustehjelp på vei til sykehus.
En del av totalberedskapen: SAR-helikoptrene på norsk sokkel er ikke «bare» til for de rundt 25 000 menneskene som jobber der. De hjelper også til ved sykdom, skader eller ulykker på skip, fiske- og fritidsbåter.
– Da settes alle pasientens reflekser ut av spill, så i forsøket på å redde noen, kan én feil ta livet av dem. Jeg kjenner på det noen ganger, for på veien har vi bare mine og redningsmannens hender å spille på medisinsk. Vi kan ikke lande noe sted eller få inn mer hjelp. Vi må ha alt på stell og følger innøvde rutiner, sier Seljebu.
Medbrakte medisiner, oksygen og drivstoff er nøye beregnet etter avstandene de dekker. Oljefeltet lengst fra land, Johan Castberg, er én times flytur rett til havs. Hvis Wisting-feltet bygges ut, blir turen dit dobbelt så lang.
Få faste holdepunkt
Midnattssola gir god sikt, men om vinteren opererer mannskapet i stummende mørke. Mens hav og himmel går i ett skal de ikke bare lande på oljerigger som står fast i havbunnen. Båtene og flere av riggene flyter med bølgende avstand til helikopteret, og det er ikke det eneste uforutsigbare.
– Folka her er 10 av 10, og man gleder seg til å komme på vakt!
Camilla Seljebu, SAR-sykepleier
– Vi har møtt russiske fly lavt og nær riggene, og det er en del forstyrrelser av navigasjonssignaler. Med bevissthet og et velutstyrt helikopter, løser vi det meste, sier Mikke, hvis ro er preget av 25 års erfaring i området.
– Bølger har jeg egentlig ikke opplevd så store av; bare 6–7 meter. De flytende riggene er ikke så vanskelige. Hvis vi ikke kan lande på dem, så heiser vi. Båter kan være mer utfordrende, avhengig av størrelsen og hvor vanskelig sjøen er.
Når nye bølger møter gammelt uvær fra en annen retning, blir det utfordrende for flere, inkludert redningsmann Hansi:
– Da går ikke båtene bare opp og ned, de kaster på seg og ruller. Heisoperatøren skal være pilotenes øyne nedover, veilede flyvningen og sette meg trygt på plass.
Vanligvis tar jeg ned sykepleieren, men under ekstreme forhold går jeg av kroken alene for å evakuere pasienten.
Det er heftig, især for en fyr fra Innlandet med lang erfaring fra elv og fjell, med knapt et bad i sjøen før han tok jobben.
– Det ble et par tøffe år i starten hvor jeg tenkte at dette ikke var for meg. Men da jeg kjente mestringen, ble det veldig fasinerende, smiler han.
Alle skal hjem!
Mellom slagene må mannskapet holde seg nær basen i tilfelle de blir utkalt. Da spiller de sjakk, griller med lokale samarbeidspartnere, og treffer venner i den lokale klatrehallen. Løpeturen rundt nærmeste vann og tilhørende villrein har sykepleier Seljebu Strava-rekorden på.
Selv om selve basebygget er slitent og klart for en planlagt fornyelse, er både hun og kollegaene strålende fornøyde med jobben og arbeidsmiljøet.
– Folka her er 10 av 10, og man gleder seg til å komme på vakt! sier Seljebu, som opplever oppdraget de har som meningsfullt.
– Det er noe med det at alle skal hjem. Det fikk jeg prentet inn da jeg startet offshore: At uansett hvem du er, og om du befinner deg på en plattform eller i en sjark, så skal du få hjelp. Å få være med på det – å få alle hjem og forhåpentligvis gjøre en forskjell underveis – det er fint og viktig!
