Min hjertesak: Samarbeid mellom nødetater og frivillige
En bilulykke var starten på Einar Johan Tveit sin fascinasjon for akuttmedisin. Nå jobber han som luftambulanselege og brenner for godt samarbeid mellom nødetater og frivillige.
Tekst: Rolf Magnus W. Sæther / Foto: Marius Svaleng Andresen
Publisert: : 16.02.2026
Jørpelending Einar Johan Tveit er anestesilege og sjef for luftambulanseavdelingen ved Stavanger universitetssjukehus. I tillegg til å jobbe operativt i helikopter, har han økonomi- og personalansvar for 16 leger på luftambulanse- og redningshelikopter.
Samarbeid er hans hjertesak.
Begynnelsen
Tidlig på 90-tallet var 12-årige Einar Johan på skitur med familien. Mens de ploget ned mot Haukeliseter hørte de brummingen av to biler som kappkjørte i en voldsom fart. I en sving skjente den ene bilen av veien og ned en skråning.
– Foreldrene mine var allmennleger. De sa til meg og broren min: «Vent her med de andre, vi må ned og hjelpe». Men jeg var for nysgjerrig og rant etter. Jeg måtte se, forteller Tveit.
To personer var kastet ut av bilen, som var ganske ødelagt. Heldigvis ble ingen alvorlig skadd.
– I stedet for å bli skremt, syntes jeg dette var veldig spennende. Den episoden tente nok en liten gnist i meg, og siden har akuttmedisin fascinert meg, sier han.
Dermed ble det medisinstudier og jobb i ambulansetjenesten i Bergen. Etter hvert fikk han en stilling på skadepoliklinikken på legevakta.
– Å komme til luftambulansen var et ønske fra starten, men det er et trangt nåløye. Mye handler om å være på rett sted til rett tid – og å ha litt flaks med når stillinger åpner seg.
I 2008 begynte Tveit som anestesilege på sykehuset i Stavanger, og i 2014 fikk han jobb i luftambulansen. Senere ble han avdelingssjef. Brikkene hadde falt på plass.
Bakgrunn
Luftambulansen opererer i den skarpeste enden av akuttmedisinen, men er sjelden først på et skadested eller hos en alvorlig syk pasient.
– Når vi ankommer, møter vi som oftest politi, brann, legevakt eller ambulanse som allerede er i gang. Da ønsker jeg ikke å tenke: «Oi! Her kjenner jeg ingen. Vet alle hva de gjør?»
Jobben gir mange sterke inntrykk, både gode og vonde. Man møter mennesker i sine største kriser.
– For å få til et godt lagspill ute hos pasientene er det viktig å kjenne dem man samarbeider med og hva de kan. Det brenner jeg for.
Drivkraften
Oppskriften på å bli kjent er enkel: møtes og øve sammen.
Et eksempel er en stor øvelse på Moi i sommerhalvåret, initiert av ildsjeler i det prehospitale miljøet på Sørvestlandet. Scenarioet var en masseskadehendelse på en folkehøgskole. Representanter fra tre politidistrikt, tre helseforetak, rednings- og ambulansehelikopter og en lang rekke frivillige møttes til en dag med blodig samtrening.
– Når du kjenner dem du skal samarbeide med, skaper det en ekstra trygghet i en kaotisk situasjon. Trygghet gir økt pasientsikkerhet og bedre behandling.
Kjennskap gir også et bedre arbeidsmiljø. Trives man, jobber man bedre, understreker Tveit.
– Vi oppmuntrer politi, brann og ambulanse til å stikke innom luftambulansebasen på en kaffekopp. Og vi forsøker å besøke ambulansestasjonene i nærheten og AMK-sentralen for å slå av en prat også utenom oppdrag. Ambulansetjenesten arrangerer en årlig sommergrillfest for alle som vil komme. Dette er også et tiltak som fremmer samarbeid.
Lagspill er et viktig stikkord, noe Tveit også er opptatt av på fritiden. Han har tre barn fra 13 til 17 år som driver med fotball. Også der har samarbeid en helt essensiell verdi.
Også i lufta ønsker Tveit mer kontakt og samarbeid. Redningshelikopteret på Sola samarbeider tett med luftambulansen. Regionalt har de ukentlige Teams-møter med luftambulansekoordinatorene på AMK.
– Der treffer vi andre luftambulansebaser i samme region, og blir bedre kjent med dem også.
Tveit legger til at Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en viktig bidragsyter til økt samarbeid.
– Vi har i prinsippet en fullfinansiert offentlig luftambulansetjeneste, men stiftelsen gir mange viktige bidrag for å forbedre kvaliteten på tjenesten ytterligere gjennom en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter. Dette er helt unikt.
Veien videre
Luftambulansen i Stavanger har nettopp flyttet inn i en ny og moderne base. Sammen med det nye sykehuset på Ullandhaug er det en ny æra for helsetjenestene i regionen. Men det skal ikke hviles på noen laurbær.
– Målet er å være så bra som overhodet mulig på kvalitet, pasientsikkerhet og samarbeid. Visjonene skal være så høyt oppe at de kanskje ikke er oppnåelige. Vi skal være verdens beste luftambulanse.
– Hvordan vet man at man er verdens beste?
– Da må vi ha gode data. Luftambulansetjenesten har så vidt begynt å samle nasjonale tall for å få bedre oversikt over virksomheten. Snart kan vi sammenligne oss internt og med andre baser.
– Å være best skal uansett være en visjon. Vi kan aldri si oss fornøyd. Vi må strekke oss hele tiden.
