Stiftelsen Norsk luftambulanse

Terjes vei tilbake

Da Terje Hubred fikk hjertestans i Birkebeinerrittet, visste han ikke at Stiftelsen Norsk Luftambulanse sto klare med eget beredskapshelikopter åtte minutter unna.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Dette er ikke bare en historie om en mann som hadde maksimal flaks da hjertet stoppet midt i et terrengsykkelritt inne på fjellet. Det er også en historie om frykten som følger med en hjertestans, også etter at du har overlevd og våknet igjen.

Hva gjør du når angsten for at hjertet skal stoppe på nytt griper deg allerede før du forlater sykehuset? Og hva gjør tilskuerne med en mann som ligger på magen med et blodig ansikt klemt ned i grusen på fjellveien noen kilometer fra Sjusjøen, midt under Birkebeinerrittet i august 2015?

Mannen puster ikke. Hjertet har sluttet å slå. De nådeløse sekundene har begynt å tikke. Hvis ingen gjør noe, dør han. En gruppe menn løper til, prøver å snu ham rundt, løsne skoene fra klikkpedalene og få av ham ryggsekken. Blodet renner fra kuttet over høyre øye. Han spenner nakkemusklene som i krampe.

Ellers er det ingen tegn til liv.

Full stopp i full fart
De så ham komme oppover i god fart. Rosinbakken var nettopp unnagjort. Han virket sprek, helt til kroppen brått ble slapp. Han falt rett i bakken, med ansiktet først, uten å ta seg for.

Mannen er Terje Hubred fra Hamar, 50 år gammel. Han jobber i byggebransjen, har fire sønner, er glad i å trene. Hjemme i huset går kjæresten Hanne Sverdrup Dahl og dekker festbord denne lørdags formiddagen. Når han kommer hjem etter målgang i dag, skal de feire bursdagen hans med gode venner.

Terjes fire sønner vet bare at pappa sykler Birken i dag. Ingen av dem aner at flere ukjente menn akkurat nå kjemper hardt for å redde livet hans. Det er akkurat dette Terje har fryktet så lenge.

skjermbilde-2017-03-15-kl-12-46-41

DRAMATISK KURVE: Pulsbeltet Terje hadde rundt brystet registrerte at pulsen gikk fra rundt 155 til 0 på et øyeblikk. De uregelmessige slagene deretter skyldes brystkompresjonene han fikk som livreddende førstehjelp.

At han skal falle om med hjertestans, slik som hans egen far gjorde. Terje var 19 år gammel den kvelden. De hadde feiret brorens fødselsdag, og sagt god natt til hverandre. Så kom infarktet. Så kom ambulansen, og frykten som to timer senere ble til en bunnløs sorg.

Angsten for det arvelige
Terjes far ble 45 år gammel. Siden den gang har tanken fulgt Terje gjennom voksenlivet. Først som en liten skygge – i de siste årene som en angst, en knyttneve i brystet: Hvor lenge kommer hans eget hjerte til å holde?

Og i dag, tretti år senere, er Terje den som ligger nede. En blodpropp har tettet igjen en liten åre på høyre side av hjertet. Pulsen gikk fra 155 til 0 på sekunder. Nå er han livløs, uten puls. Men ikke uten hjelp. En mann ringer 113, de andre setter seg på kne for å hjelpe ham. De sto langs løypa med fulle drikkeflasker klare til kompisene sine, og løp til da Terje falt.

Nå begynner to av dem med hjertekompresjoner. De bytter på, ett minutt hver. De tar i hardt. Etter en stund trekker Terje plutselig pusten dypt, med et hørbart gisp. Er han tilbake nå? Våkner han? De stopper kompresjonene, avventer noen sekunder. Men det er ikke en oppvåkning. Det er en dødsrefleks, et agonalt gisp. Det kan likne på et livstegn, men er oftest det motsatte.

terje-hubred-sykehus_edit_mindre

Terje Hubred ble lagt i kunstig koma på Ullevål for å skåne hjernen etter hjertestansen. Først fem dager senere vekket legene ham igjen. Foto: Hanne Sverdrup Dahl

De to karene forstår kjapt at de må fortsette. Brystkompresjonene pumper blodet gjennom hjertet og ut i kroppen, slik at hodet får oksygenet som hindrer hjernecellene i å dø. Men for Terje er alt svart. Det skal ta fem hele dager før han endelig vekkes fra kunstig koma i en seng på akuttmedisinsk avdeling ved Ullevål sykehus.

Legen som stoppet i løypa
Ved sykesenga står overlege Knut Erik Hovda. Han vet mye mer enn Terje aner. Hovda syklet nemlig også Birken samme dag. Han lå tilfeldigvis like bak Terje i løypa, og stoppet for å hjelpe til. Nå, fem dager senere, står legen klar for å hjelpe sin medsyklist tilbake på beina, etter å ha våket over ham i koma.

Hovda kan fortelle Terje at en bilambulanse var bare noen kilometer unna, på vei fra et annet oppdrag under rittet. De snur og er på plass med hjertestarter i løpet av kort tid. Terjes hjerte starter på første forsøk, men tilstanden er fortsatt kritisk, på grunn av perioden med redusert oksygentilførsel til hjernen.

Omtrent samtidig lander helikoptret – en flyvende akuttavdeling som straks skal legge Terje i en lett, stabiliserende narkose. Vanligvis ville det kommet fra en av basene på Dombås eller Lørenskog – som begge ligger omlag 35-40 minutters flyging unna. Men takket være støtten fra de 700 000 giverne i stiftelsen Norsk Luftambulanse, kan stiftelsen sette inn et dedikert helikopter på Lillehammer som en ekstra beredskap under Birkebeinerrittet – med pilot, redningsmann og anestesilege.

skjermbilde-2017-03-15-kl-12-45-48

– Jeg var så utrolig heldig, sier Terje nå, halvannet år senere.

Vi møter ham på Gardermoen, i hangaren der helikoptret han fløy med står inne til ettersyn. Ved siden av ham står pilot Erlend Segtnan og anestesilege Roger Mikalsen, som har kommet for å hilse på pasienten sin.

Det sterke møtet
– Det er utrolig godt å se deg i en slik form, sier Roger.

– Du så en god del skralere ut sist!

For Terje er det et sterkt møte med de som fikk ham raskest mulig til Ullevål, der legene allerede hadde sett EKG-rapporten som ble trådløst overført fra veikanten inne på fjellet.

– Der så de at det var godt håp om å redde hjernen, av flere grunner: Jeg hadde fått gode hjertekompresjoner med én gang, hjertet hadde startet på første forsøk – og jeg var i grei form med godt oksygenopptak. Og ikke minst: Fordi dere var der og kunne få meg kjapt til Oslo, forteller en takknemlig Terje.

nla-terje-hubred-hires-7978_mindre– Det betyr veldig mye kunne få møte deg også. Da vi kom inn på fjellet, så vi en mann som bare hadde levd halve livet sitt. Det er fantastisk å se at det gikk så bra og at du er tilbake. Og så er det både interessant og nyttig å høre om dine opplevelser fra resten av behandlingskjeden. De rundt deg gjorde alt etter boka, helt fra du gikk i grusen. De ventet ikke med å starte førstehjelpen. Derfor står du her nå, sier Roger.

– Det er ikke så ofte vi får møte pasientene igjen etter at leverer dem videre til sykehuset. Men når vi ser deg slik, så innser vi nok en gang at vi har verdens beste jobb, sier piloten Erlend.

Dødsangsten som kom tilbake
De viser Terje rundt i helikoptret, som Terje bare husker fra intense drømmebilder. De kom tilbake i jevne glimt lenge etter at han våknet. En panikkartet følelse av å sveve, av å trekkes oppover, og så en stemme som sier at dette skal gå bra.

Var det helikoptret som lettet? Var det legens stemme? Terje vil gjerne møte crewet og se helikoptret, for å takke – og for å avslutte tankene som har jaget ham.

– Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært krevende psykisk for meg i etterkant, sier Terje.

Han kan ikke få fullrost hjelperne på Ullevål, Hamar sykehus og Feiringklinikken – og kjæresten Hanne som sto som en trygg klippe ved hans side gjennom alt sammen.

Straks han våknet, kom angsten for at det skulle skje igjen. Terje var redd for å sove, turte knapt lukke øynene. På Ullevål hadde sykerommet glassvegger. Den neste uka på Hamar var veggene tette på enerommet. Da kom kaldsvetten og dødsangsten: Hva om hjertet stopper igjen nå, når ingen ser meg?

PSYKISK TØFT: Å bygge seg opp igjen etter en hjertestans kan være en lang og krevende prosess, både fysisk og psykisk. Terje er åpen om at de tøffeste takene måtte tas i hodet, og er glad for terapien som har hjulpet ham ut av angsten.

– Jeg ba om all den hjelpen jeg kunne få, og fikk masse. Jeg var svak både fysisk og psykisk. Men personalet på sykehusene var støttende og forståelsesfulle, og på Hamar distriktspsykiatriske senter fikk jeg svært nyttig traumebehandling som hjalp meg veldig, forteller Terje.

– Jeg hadde klart merket!
– Sammen med to opphold på Feiring-klinikken, der jeg lærte fantastisk mye om kosthold og forebygging, har det gitt meg ballast som gjør at jeg ikke lenger går rundt og er redd. Jeg har fortsatt en litt redusert hukommelse og blir fortere sliten i hodet enn før. Men både NAV og arbeidsgiver har vært gode til å hjelpe meg tilbake, slik at jeg nå er i full jobb med spennende arbeidsoppgaver – tilpasset med pauser, trening og frisk luft.

Terje ser én gang til på helikoptret ved siden av seg.

– Jeg husker ikke noe av at dere hentet meg, men jeg er evig takknemlig for at dere kom. Og så trøster jeg meg med én ting, nå jeg ser på mellomtidene mine fra den dagen: Hadde hjertet holdt, hadde jeg klart merket!