Stiftelsen Norsk luftambulanse

Prisen for å hjelpe

Hvert år får rundt 3 000 nordmenn plutselig hjertestans utenfor sykehus. I mer enn sju av ti tilfeller setter noen i gang med hjerte-lungeredning før ambulansen ankommer. Det redder liv, men det har også en pris; mange hjelpere føler skyld og usikkerhet i ettertid.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media / Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Drøbak, 7. mars 2014: En… to… tre… fire… fem. Kirsti Strømmen Holm vet ikke hvor lenge hun har holdt på. Seks, sju, åtte, ni ti. Det er yr i luften, blåser heftig, vårvær som minner mer om høst. Det lange håret klistrer seg til ansiktet, er i veien. Elleve, tolv, tretten, fjorten. Hun kjenner en hånd varsomt trekke håret vekk og opp i en hestehale. Det er datteren på 14 år.

Femten, seksten, sytten. Mannen på bakken foran henne er blå i ansiktet, blodig etter fallet som knakk nesa. Livløs. Død? Hun fortsetter. Atten, nitten, tjue. Hvor mange ganger har hun telt til 30? Hvor mange ganger har sjåføren fra lokalbussen gitt to innblåsninger? Armene burde sviktet, men hun føler seg ikke sliten. Adrenalinet pumper. I det fjerne hører hun sirenene.

Ambulansearbeiderne jobber raskt og effektivt. Så er han borte. Hun hører sirenene lenge etter at ambulansen har forsvunnet ut av syne. Tilbake er tomhet, fortvilelse, usikkerhet. Hvem er han? Vil han overleve? Gjorde jeg det riktig?

Doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Wenche Torunn Mathiesen har forsket på vanlige mennesker som trår til når kjente og ukjente faller om med hjertestans.

Doktorgradsstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Wenche Torunn Mathiesen har forsket på vanlige mennesker som trår til når kjente og ukjente faller om med hjertestans.

Forsker på hjelperne
– Mange tror det er direkte årsakssammenheng mellom hvor god hjerte-lungeredning de gir og om en pasient med hjertestans overlever. Slik er det jo ikke, men likevel tar de et voldsomt ansvar, forteller Wenche Torunn Mathiesen, doktorgradstipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og intensivsykepleier med mastergrad i samfunnssikkerhet.

Hun har forsket på vanlige mennesker, som trår til når kjente og ukjente faller om med hjertestans. Som setter i gang med livreddende hjertekompresjoner og innblåsninger, såkalt hjerte-lungeredning, før ambulansen ankommer.

Vi er faktisk litt verdensmestre i Norge. I 73 % av tilfellene med hjertestans utenfor sykehus, er det noen som setter i gang hjerte-lungeredning før ambulansen ­kommer. Det er mye, sammenlignet med andre land. Noen steder er prosenten nærmest null. Jeg tror de høye tallene har med den grunnleggende tilliten vi har til hverandre som mennesker i Norge. En av studiene våre viser at mange opplever stor grad av plikt til å hjelpe når noen er i nød, samt forventer å selv få hjelp fra andre, forteller Mathiesen.

Årsak-virkning
Hun har gjennom dybdeintervjuer med 20 førstehjelpere avdekket at i tillegg til å bekymre seg voldsomt for hvordan det går med pasienten, opplever mange stor usikkerhet rundt om de har gjort noe galt eller kunne gjort mer.

– Bekymringen og usikkerheten resulterer i at mange sover dårlig, har mareritt og tilbakevendende minner som går som en film på netthinnen. Mange blir redde og ufokuserte, og det går ut over familie- og arbeidsliv. De føler seg alene i angsten for om de har vært med på å skade eller ta livet av et menneske, forteller Mathiesen.

Hun tror de sterke reaksjonene ofte henger sammen med misforståelsen om at det er direkte årsakssammenheng mellom kvaliteten på hjerte-lungeredningen og overlevelse. Slik er det ikke. Det er mange årsaker til hjertestans og et helt sett med faktorer som bidrar til om pasienten overlever, får varige mén eller dør. Har pasienten for eksempel en indre blødning som gjør at hjertet tømmes for blod, vil det ikke hjelpe med hjerte-lungeredning.

– Det eneste gale du kan gjøre er å ikke gjøre noe. Når du ringer 113 og snakker med de medisinske operatørene på AMK-sentralen, kan du få hjelp til å avgjøre om hjerte-lungeredning er nødvendig og hvordan du skal utføre det, påpeker Mathiesen.

– Sjansen for å overleve hjertestans tredobles hvis noen går i gang med hjerte-lungeredning før ambulansen kommer. Noen studier sier til og med at sjansen er fem til seks ganger så høy. Belønningen er stor, derfor er det så viktig å gjøre det, selv om vår studie viser at det kan medføre påkjenninger for dem som bistår, fortsetter hun.

Takknemlighet
Drøbak, 17. oktober 2016:

– Du knakk et par ribbein på meg, sier Peter Chmiela (63) og ler med hele kroppen. Peter ler mye. Etter 13 år i Norge sniker det seg fortsatt tyske småord som «und» og «oder» inn i norsken.

– I Tyskland tror jeg folk bare hadde gått forbi. Det er helt fantastisk det du gjorde, sier han, og ser med et glimt av alvor på Kirsti Strømmen Holm.

Peisen varmer. Det er kake og kaffe på bordet. Ute er det ruskevær, omtrent som den vårdagen i mars 2014 da Peter falt om med hjertestans på fortauet i Sogstiveien, på vei fra bussen og hjem til leiligheten han deler med kona Mette Delbeck.

fna_171016_00731Det var fredag, og Kirsti satt bak rattet på vei til hytta sammen med mannen og datteren. Hun bannet over den sedvanlige køen før det trøblete krysset i enden av Sogstiveien. Men denne gang skyldtes køen noe annet.

– Mannen min sa plutselig: «Det ligger en mann der, du må gjøre noe». Sannsynligvis fordi han visste jeg hadde gått på førstehjelpskurs på jobben, forteller Kirsti, som til daglig jobber som koordinator i forskningsavdelingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Tok kontrollen
Flere mennesker hadde allerede stimlet sammen rundt Peter. Kirsti kan ikke helt forklare hvorfor, men det ble hun som tok kontrollen.

– Det jeg var mest usikker på, var å gripe inn når andre hadde kommet først. Jeg hadde også voldsom prestasjonsangst. Men da jeg begynte, var jeg ikke usikker lenger. Jeg gjorde bare det jeg hadde lært. Forsikret meg om at noen hadde ringt 113, vippet hodet bakover for å få frie luftveier, så om han hadde hindringer i munnhulen, sjekket om brystet gikk opp og ned, lyttet etter pust ved munnen, fant punktet ved brystbenet, og satte i gang med kompresjoner. Jeg var aldri i tvil om at det var riktig å gjøre hjerte-lungeredning. Jeg vet jo, fordi jeg jobber der jeg gjør, hvor stor betydning det har, forteller hun.

Takket være at en journalist fra lokalavisen tilfeldigvis kom forbi, og intervjuet Kirsti og en av de andre førstehjelperne, klarte Mette og Peter å spore henne opp. Hun fikk vite hvordan det gikk.

– Da Mette først ringte, lå Peter i koma. Etter seks dager våknet han, og hvisket hest til Mette: «La oss ta en taxi hjem», smiler Kirsti, og fortsetter:

– Det å få vite at Mette hadde fått mannen sin tilbake, det …

To og et halvt år senere, fylles Kirsti fortsatt av sterke følelser når hun snakker om opplevelsen.

– Det var så skjellsettende, det dreier seg jo om liv og død, med konsekvenser for mange liv, ikke bare Peters, men livene til alle rundt ham.

Kirsti hjalp en fremmed, men sju av ti som faller om med hjertestans gjør det hjemme, med familie og venner rundt seg. Det øker presset i øyeblikket, men de slipper usikkerheten rundt hvordan det gikk med pasienten, da de har tilgang til informasjon. Det har ikke de som hjelper fremmede.

– De lurer ofte fælt på hvordan det har gått, og mange jakter på informasjon om utfallet. De gransker dødsannonser i avisen, ser etter flagg på halv stang, ringer resultatløst til taushetsbelagt personale på akuttmottak og intensivavdelinger. Mange får aldri vite hvordan det gikk med den de prøvde å hjelpe, forteller Wenche Torunn Mathiesen.

– Det eneste gale du kan gjøre, er å ikke gjøre noe.

Stipendiat Wenche Torunn Mathiesen

Noen å prate med
Selv om hun raskt fikk vite at Peter hadde overlevd uten varige mén, forteller Kirsti at hun hadde enormt behov for å snakke om opplevelsen. Det er hun ikke alene om.

– En viktig del av mestringsstrategiene er for mange å snakke om det, enten pasienten har overlevd eller dødd. De som har helsepersonell i vennekretsen, snakker gjerne med dem, forteller Mathiesen, og legger til at graden av engstelse varierer, da folk har ulik mestringsevne.

– Men studien viste tydelig at folk med helseutdanning, som dumpet borti dette på fritiden, klarte seg mye bedre i ettertid. De vet at det kan være andre faktorer som gjør at pasienten likevel ikke overlever. De har dessuten et nettverk rundt seg der det er et system for debrief, sier Mathiesen.

Per Starheim er en av dem. Til daglig jobber han som flyver i Norsk Luftambulanse AS (NLA), ved basen i Stavanger. En høstdag i 2013 var han på vei for å se en ishockey­kamp med Stavanger Oilers, da han så en mann falle om like utenfor DNB Arena.

– Det var uvant å være alene, jeg er jo vant til å jobbe med et proft team. Det er en helt annen situasjon å oppleve dette privat, litt skummelt. Det var herlig da ambulansen kom. Jeg merket det i kroppen, hadde adrenalin på en måte jeg aldri får på jobb. Jeg satt igjen med mange spørsmål, og lurte veldig på hvordan det hadde gått, forteller Per.

Siden det var kollegaer fra NLAs Stavangerbase som rykket ut, fikk han vite at pasienten hadde overlevd.

Luftambulanseflyger Per Starheim.

Luftambulanseflyger Per Starheim.

– Jeg hadde nok ikke bebreidet meg selv, selv om han ikke hadde overlevd. Jeg vet jo at sjansene for å overleve hjertestans ikke er så gode. Jeg vet også at jeg ikke kunne gjøre noe feil, at hvis jeg ikke hadde gjort noe, hadde han i hvert fall dødd, sier Per.

Samtidig peker også han på viktigheten av debrief, noe helsepersonell alltid har tilgang til når de i tjeneste må håndtere tøffe situasjoner.

– Vi har system for å snakke sammen, forteller Per.

Trenger sikkerhetsnett
Wenche Torunn Mathiesen mener Helse-Norge må ta lærdom av studien hennes.

– I dag er det ikke noe sikkerhetsnett rundt dem som trår til for å hjelpe. Politiet noterer gjerne navnet, men det blir ikke brukt til noe, og det er ikke alltid politiet er der.

Vi bør innføre et oppfølgingssystem på nasjonalt nivå. Studier viser nemlig at én enkelt oppfølgingssamtale for mange er nok. At de får vite utfallet, og at de får vite at selv om pasienten døde er det ikke deres skyld, påpeker hun.

I en akuttsituasjon er det naturlig at fokus er på pasienten.

– Samtidig betyr det mye hvordan ambulansearbeiderne forholder seg til dem som har hjulpet til før de kom. De fleste jeg har snakket med sier de prøver å ivareta dem, men det er ikke satt i system, sier hun, og legger til at det bør innføres nasjonale rutiner for at ambulansemedarbeiderne, når det er mulig, også tar seg mer av førstehjelperne. Gir dem ros for innsatsen og forklarer hvordan ting henger sammen.

Hjertevenner
I vinduet hjemme hos Peter i Drøbak henger et pyntehjerte med et telys inni. En gave fra Kirsti. Et vennskap har oppstått mellom de to, hvis liv så dramatisk støtte sammen  i 2014.

– Det er et kjempestort skritt å ta å hjelpe en hjelpeløs person man aldri har møtt før. Hadde hun ikke gjort det, hadde jeg sett gulrøttene nedenfra nå. Så jeg ville møte henne, sier Peter, som halvannen måned etter hendelsen troppet opp på døren hos Kirsti med blomster og takk.

– Vi har gitt hverandre mange hjerter siden. Det er blitt et symbol mellom oss. Men verken Peter eller jeg føler at det er noen takknemmelighetsgjeld å betale, sier Kirsti, og legger til:

– Skulle jeg oppleve noe slikt igjen, vil jeg ikke være like redd for å gå inn i situasjonen. Det er utrolig deilig å vite at det funker.