Luftambulansen i støpeskjeen

Publisert: 01.12.2020 – Sist oppdatert: 01.10.2021

Hvordan skal luftambulansen organiseres i fremtiden? Det ser et utvalg på nå.

Tekst: Randi Buckley

La oss spole litt tilbake i tid. Før 1978 hadde vi ingen organisert luft­ambulanse i Norge. Pasienter ble transportert i sivile fly fra 30-tallet, også sjøfly ble brukt en del.

Så kom Jens Moe, legen fra Drøbak, med sin visjon: Å bringe legen og sykehuset ut til pasientene raskt. Han stiftet Norsk Luftambulanse i 1978, og samme år begynte det første legebemannede helikopteret å fly fra Lørenskog. Flere baser kom etter hvert til.

Tjenesten ble finansiert av medlemmer og andre støttespillere, og gikk etter hvert fra å bli sett på som luksusmedisin, til å bli en uunnværlig del av akuttmedisin, finansiert av staten.

Les mer: Luftambulansetjenesten forklart

Tilgang til ekspertise

Sosialminister Tove Strand, den gang Gerhardsen, valgte å gjøre luftambulansetjenesten offentlig i 1988 slik at større deler av befolkningen skulle få tilgang til denne ekspertisen. Det ble gjort ved å legge kontrakter ut på anbud, og la grunnlaget for tjenesten slik vi kjenner den i dag.

– Det beste som har skjedd for pasienten, er at luftambulansetjenesten ble statlig i 1988. Men dagens anbudsordning med kortvarige kontrakter er derimot ikke det beste for pasientene eller dem som jobber i luftambulansetjenesten, sier Gunn Lyngvær, som er direktør for samfunnskontakt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Da Babcock Scandinavian AirAmbulance AS overtok driften av ambulanseflyene i 2018, gikk oppstartsproblemer ut over beredskapen. Det skapte en opphetet debatt om kontraktene for drift av luftambulansetjenesten, og førte til krav om gjennomgang av tjenesten. Disse kontraktene legges ut på anbud, med en varighet på seks år og mulighet for en forlengelse på to pluss to år. Det gir stor usikkerhet og uforutsigbarhet for de ansatte og struper kontinuerlig utvikling, påpeker Lyngvær.

– Vi ønsker langvarige kontrakter for å trygge arbeidsvilkårene til de ansatte. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har vært med på å støtte luftambulansen gjennom et uformelt samarbeid i over 40 år, og dette båndet mener vi er viktig å styrke gjennom et formelt offentlig-ideelt samarbeid, sier hun.

Vurderer flere modeller

Denne modellen er en av flere mulige måter å organisere luftambulansen på. Et ekspertutvalg utreder nå flere modeller på oppdrag for Regjeringen:

• Fortsette dagens ordning med kontrakter som legges ut på anbud med opp til ti års varighet, med mulige forbedringer.
• Insource hele tjenesten, det vil si at staten selv driver luftfart.
• Et offentlig-ideelt samarbeid der staten inngår langvarige kontrakter med ideelle aktører.

– Vi har jo det samme formålet som staten; pasienten. Vi styrer ikke etter bunnlinja, og tar ikke ut profitt. Et langvarig offentlig-ideelt samarbeid gir derfor mer for skattepengene og mer for hver ideelle krone som samles inn, forklarer Lyngvær.

Små og store bidrag bidrar til at hvert enkelt oppdrag for Norsk Luftambulanse AS kan løses bedre. Denne utviklingen er det støttespillerne til eieren Stiftelsen Norsk Luftambulanse som står for. Blir tjenesten insourcet, frykter Lyngvær at denne utslagsgivende innovasjonen blir vanskelig.

Dagens anbudsordning med kortvarige kontrakter er derimot ikke det beste for pasientene eller dem som jobber i luftambulansetjenesten.

Gunn Lyngvær

– Vår luftambulansetjeneste er blant verdens beste, og helt unik fordi staten har ansvaret, mens en ideell aktør kan ta kostnaden og jobben med innovasjon, utdanning og utvikling. Det politiske og folkelige engasjementet vi ser for tjenesten er bra. Nå har vi mulighet å bygge videre og sikre en enda bedre tjeneste for fremtiden, sier Lyngvær.