Stiftelsen Norsk luftambulanse

Kampen mot naturkreftene

Hva skjer med kroppen når den utsettes for ekstreme situasjoner i naturen? Det finnes historier om mennesker som overlever de utroligste ting, men innsatsen fra både medmennesker og helsevesen er avgjørende når ulykken er ute. 

Tekst: Sissel Fantoft

Erik Sveberg Dietrichs er lege ved Farmakologisk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge UNN. Han disputerte for sin doktorgrad om hypotermi finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 2015, og er i dag ansatt i en 50 prosent postdoktorstilling, også her ved Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Nylig ga han ut boka På livets grense – hvordan kroppen takler ekstrem natur på Humanist forlag.

dsc02618_lores_1600

Erik Sveberg pakket seg godt inn i diger dunjakke da han besøkte verdens kaldeste by, Jakutsk, i Sibir i Russland. Nylig ga han ut boka På livets grenser – hvordan kroppen takler ekstrem natur.

– Jeg har alltid vært glad i populærvitenskapelig formidling, og hadde lyst til å skrive ei bok som forklarer kompliserte temaer på en lettfattelig måte. Målet er at boka skal kunne leses av alle som synes kropp og natur er spennende, sier han.

Dietrichs har selv reist mye, og besøkt om lag 60 land i verden.

– Jeg er interessert i historie, geografi og antropologi, og synes det er spennende å se hvordan folk lever under ulike utfordringer rundt omkring på jorda. Det finnes mange fantastiske anekdoter om folk som har overlevd de utroligste ting, og mange triste historier hvor det ikke gikk bra, som for eksempel Titanic-forliset. De som omkom der hadde redningsvester, så de druknet ikke, men frøs i hjel, sier han.

Eksemplene i boka viser hvor viktig det er å tørre å utføre livreddende førstehjelp hvis man kommer over mennesker som har vært utsatt for ulykker i naturen.

– Førstehjelp spiller en helt avgjørende rolle, og man kan ikke skylde på seg selv hvis det ikke går bra. Det er viktig at man uansett situasjon forsøker å redde liv, sier han.

11-livba%cc%8at-titanic_lores

1512 passasjerer, blant dem 20 nordmenn, omkom da verdens største passasjerskip RMS Titanic traff et isfjell og sank på jomfruturen i 1911. De fleste frøs i hjel i det kalde vannet. Bare 750 fikk plass i livbåtene. Her er en av livbåtene fotografert fra skipet Carpathia som reddet de overlevende.

Kuldas paradoks

Erik Sveberg Dietrichs har alltid vært glad i å ferdes i naturen, og fikk kjenne naturkreftene blant annet under førstegangstjenesten på Rena.

– Der fikk jeg oppleve hva det vil si å virkelig fryse. Vi lærte en del om frostskader og nedkjøling, og det var noe jeg ble veldig interessert i, forteller han.

Dietrichs søkte forskerlinja på medisinstudiet, som innebar at han brukte ett ekstra år.

– På studiet fikk vi besøk av flere forskningsgrupper som presenterte sine prosjekter, og jeg syntes nedkjøling var midt i blinken for meg. Da kunne jeg kombinere naturens påkjenninger på kroppen med fysiologi, sier han.

Nedkjøling (hypotermi) defineres som kjernetemperatur på under 35 grader hos mennesker.

– Når kjernetemperaturen nærmer seg 30 grader er det stor fare for at hjertet stopper. Det som er fint med nedkjøling, er at hjernen bruker mindre og mindre oksygen for hver grad vi blir kaldere. I tillegg bruker kroppen mindre sukker og andre næringsstoffer, sier han.

Hjernen tåler altså at blodtilførselen er redusert veldig mye lenger når vi er kalde enn når vi har normal kroppstemperatur.

– Det er et paradoks at det er farlig å bli kald samtidig som kulden beskytter. Det betyr at hvis man kommer over nedkjølte personer, er tidsvinduet man har for å gjenopplive dem mye lenger – derfor er det så viktig å fortsette med livreddende førstehjelp, selv om personen virker livløs, sier han.

Viktig forskning

Det er lett å tenke at hypotermi bare oppstår hvis man befinner seg i iskalde omgivelser, men det stemmer ikke.

– Er man bevisstløs etter en bilulykke og ligger på asfalten eller sitter fast i et bilvrak, kan man raskt bli nedkjølt selv på en mild sommerdag, fordi kroppen ikke er i stand til å beskytte seg effektivt mot kulde. En studie fra et akuttmottak i Melbourne viste at dødeligheten etter traumeulykker var tre ganger så høy med en kroppstemperatur på under 35 grader, sammenlignet med normal kroppstemperatur, sier Dietrichs.

Store blødninger er farligere når man er nedkjølt, fordi blodet levrer dårligere.

Mellom 30 og 40 prosent av mennesker som blir nedkjølt overlever ikke å bli varmet opp igjen. I sin doktorgradsavhandling har Erik Sveberg Dietrichs forsket på medikamenter som kan redusere risikoen for hjertesvikt ved oppvarming.

– Jeg har sett på tre ulike medikamenter: Adrenalin, Milrinone og Levosimendan. Ved forsøk med rotter i dyp hypotermi hadde adrenalin veldig negativ effekt, mens de to andre virker mer lovende. Det er for tidlig i forskningen å konkludere med at effekten vil være den samme på mennesker, men det er et viktig første steg, sier han.

Nedarvet kunnskap

Håpet er at det skal utvikles medikamenter som vil redusere andelen som dør av gjenoppvarmingssjokk etter hypotermi.

– Det er ikke oppvarmingen i seg selv som er farlig, men de skadelige effektene av nedkjølingen som kommer til syne når pasienten varmes opp, og det er dette vi prøver å forhindre, sier Dietrichs.

Det finnes eksempler på mennesker som har overlevd godt under 15 grader i kroppstemperatur, og andre hypoterme som har hatt hjertestans i sju timer og overlevd uten hjerneskade.

– Det er ganske fantastisk hva menneskekroppen tåler, sier han.

Dietrichs har blant annet vært på studietur til Jakutsk i Sibir, som regnes som verdens kaldeste by med rekordmåling på minus 64 grader.

– Jeg hadde med meg den tykkeste dunjakka mi og så ut som Michelin-mannen der jeg vandret rundt i gatene i minus 40. Likevel lurte innbyggerne på hvorfor jeg gikk rundt i vårjakke – der var det kun pels som gjaldt, forteller han.

Det lokale fiskemarkedet solgte kun frossenfisk – fisken frøs i samme øyeblikk som den ble halt opp av elva.

– Det er utrolig interessant å se hvordan mennesker overfører kunnskapen om hvordan man tilpasser seg omgivelsene fra generasjon til generasjon. Det samme ser vi på ekstremt varme steder, eller høyt oppe i fjellene i Himalaya, sier han.

Tilpasser seg omgivelsene

I boka forteller Dietrichs om maratonløp i noen av de varmeste strøkene på kloden, som Marathon des Sables i Sahara, hvor temperaturen kan komme opp i over 50 grader.

– Vi takler høye kroppstemperaturer dårligere enn lave. Likevel kjenner vi til en amerikansk mann som ble innlagt på sykehus med en kroppstemperatur på 46 grader – og overlevde, forteller Dietrichs.

Han opplevde et snev av høydesyke under en togtur fra Beijing i Kina til Tibets hovedstad Lhasa.

– Kinesiske forskere har vist at 78 prosent av de reisende på den samme togstrekningen fikk symptomer på høydesyke, fordi oppstigningen skjer for raskt. Ved årtusenskiftet bodde 140 millioner mennesker på høyder over 2500 meter, i områder som har vært bebodd i flere tusen år. De har utviklet spesialiserte kulturelle tilpasninger for å takle høyden, som tradisjonelle metoder for å finne mat og spare energi, sier han.

Akkurat som i høyden er trykket den store utfordringen for kroppen på store havdyp.

– Men i motsetning til det gradvis synkende lufttrykket når vi beveger oss oppover, vil trykket rundt kroppen øke raskt jo dypere vi kommer. Likevel finnes det eksempler på mennesker som mestrer havdypet. På øya Jeju utenfor Sør-Korea har hovedsakelig kvinnelige dykkere i århundrer dykket ned til havbunnen og fanget havsnegler, konkylier, blekkspruter og østers i store nett, forteller han.

Vi som bor i det kalde nord har mye å takk våre forfedre for.

– Tenk på fiskere som reiste langt ut på storhavet, eller fattige fangstmenn som lærte seg å overvintre i hytter på Svalbard. Vi nyter fortsatt godt av deres kunnskap den dag i dag, sier Erik Sveberg Dietrichs.