300 000 personer skader seg hvert år så alvorlig at de må på sykehus. Men hva skjer etter at de blir skrevet ut? Det skal Ingri Grimnes Olsen forske på.
Foto: Marius Svaleng Andresen / Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Oddvar Uleberg, anestesi- og luftambulanselege, førsteamanuensis ved NTNU og seniorforsker i Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Medveiledere
Astrid Woodhouse, førsteamanuensis ved NTNU og leder for Nasjonalt Smerteklinikknettverk og Mona Stedenfeldt, seksjonsleder informasjonsforvaltning og førsteamanuensis ved NTNU
Nedsatt arbeidsevne, redusert livskvalitet og kroppslige plager etter skader er en stor byrde for både enkeltmennesker og samfunnet vårt. For de som overlever, kan de fysiske og psykiske senvirkningene være betydelige og langvarige, og de samfunnsøkonomiske kostnadene store.
Jeg forsker på om en enkel elektronisk løsning kan identifisere hvilke pasienter som trenger oppfølging og rehabilitering etter skade. Tidlig identifikasjon av behov for oppfølging kan gi bedre helse, øke livskvalitet og sosial deltakelse.
Hvordan skal du finne ut av det?
Vi sender ut to spørreskjemaer om opplevd helsetilstand til pasientenes mobiltelefon. Over en periode på 12 måneder inkluderer vi alle pasienter over 18 år som blir mottatt med traumeteam ved St. Olavs hospital i Trondheim. De som samtykker til deltakelse, bes om å svare på spørsmål ved oppstart, etter 14 dager, og etter tre, seks og 12 måneder.
Jeg skal undersøke om det er gjennomførbart å innhente data fra traumepasienter ved bruk av den mobile løsningen, om spørsmålene i spørreskjemaene måler det vi ønsker å måle, og hvilke områder av livet som blir mest påvirket hos personer som har vært utsatt for skade.
Hvorfor er dette viktig?
Vi redder flere liv, men mange pasienter mottar i dag mangelfull oppfølging og rehabilitering etter en skade. Et berget liv skal være et liv verdt å leve. Ved å oppdage behov for oppfølging tidlig, kan traumepasienter få hjelp raskere.
På kort sikt kan prosjektet bidra til å utvikle et enkelt verktøy som tidlig kan identifisere pasienter med behov for oppfølging, og forbedre kommunikasjonen mellom pasienten og helsevesenet. På lengre sikt kan resultatene bidra til å utvikle en modell for individuell oppfølging som kan implementeres i klinisk praksis, med mål om å øke kvaliteten på oppfølgingen og rehabiliteringen.