Forsker for bedre pasientsikkerhet i lufta

Luftambulanselegene bruker avansert medisinsk teknologi for å redde flere liv. Men teknologien kan gi utilsiktede, negative konsekvenser. Håkon Bjorheim Abrahamsen forsker for tryggere samspill mellom leger og teknologi, til beste for pasientene.

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media, Foto: Fredrik Naumann/Felix Featurees

Avanserte maskiner, et virvar av ledninger, blinkende lys, monitorer med tall og kurver, alarmer som uler – alt samlet i en helikopterkropp på størrelse med et middels bøttekott og badet i øredøvende rotorstøy.

Og midt oppi alt dette som rister og krenger i lufta, sitter luftambulanselegen alene sammen med en kritisk syk eller hardt skadet pasient.

Han må ha stålkontroll på alt under ferden til sykehuset. Et legehelikopter er utstyrt som en liten flyvende intensivavdeling, stappfull av stadig mer avansert teknologi. Denne teknologien bruker luftambulanselegene som verktøy i arbeidet med å diagnostisere og behandle pasienter med livstruende sykdom og skader. Når luftambulanselegen kommer raskt frem til pasienten kan avansert behandling startes allerede der pasientene befinner seg. For kun få år siden kunne dette arbeidet først starte når pasienten var framme på sykehuset.

– I luftambulansetjenesten er det en voldsom «drive» etter å gjøre helikoptertjenesten bedre ved å tilby pasientene de samme muligheter utenfor sykehuset som inne på sykehuset. En konsekvens er at stadig mer utstyr blir innført i tjenesten, forklarer anestesilege Håkon Bjorheim Abrahamsen, som nylig har tatt en doktorgrad finansiert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Med over 20 stipendiater i sving, er forskningsmiljøet i Stiftelsen Norsk Luftambulanse det største innen akuttmedisin utenfor sykehus i Europa. All forskningen til beste for akutt syke og skadde pasienter er finansiert av giverne og bedrifter.

Pasientsikkerhet
Pasientsikkerhet har de siste 15 årene stått høyt på agendaen, både nasjonalt og internasjonalt. Men anestesilege Håkon Abrahamsen mener det er for lite oppmerksomhet omkring temaet  i luftambulansetjenesten, til tross for at dette er en tjeneste som er spesielt sårbar for uønskede hendelser.

Sammen med et brennende engasjement for å gjøre luftambulansetjenesten bedre og sikrere for pasienten, har dette vært drivkraften bak forskningsprosjektet hans.

– En kan undres over om det finnes en øvre grense for hvor mye utstyr og avansert teknologi én lege kan håndtere alene uten at arbeidsmengden blir for stor slik at det går ut over sikkerhet og kvalitet i behandlingen, sier Abrahamsen.

Etterlyser systemtenkning
Han mener at et overdrevent fokus på teknologi uten samtidig å fokusere på systemet som teknologien er en del av, kan gå utover sikkerheten for pasientene. Abrahamsen etterlyser systemtenkning i luftambulansetjenesten, både for å få maksimalt utbytte av ny teknologien som innføres i tjenesten, men også for å bedre pasientsikkerheten.

– Medisinsk teknologi har et betydelig potensiale til å kunne bedre pasientsikkerheten. Men overdreven tro på teknologi er i seg selv en risiko, sier Abrahamsen, som selv er anestesilege og luftambulanselege i Stavanger.

Anestesi er et utpreget høyteknologisk fagfelt. I Norge er det anestesilegene som jobber med akuttog intensivmedisin og bemanner legehelikopteret. I et historisk perspektiv er det også anestesilegene som i stor grad har preget og drevet fram utviklingen innen pasientsikkerhet. Sånn sett er denne doktorgraden en naturlig forlengelse av tidligere pasientsikkerhetsarbeid, sier Abrahamsen.

– Jeg har alltid vært fascinert av ny teknologi og interessert i innovasjon. Det var egentlig sivilingeniør jeg hadde tenkt å bli, sier Abrahamsen og ler.

Interessen for akuttmedisin ble imidlertid etter hvert altoppslukende og resulterte i at han begynte å studere medisin.

«Det er mange utfordringer med å innføre ny teknologi. Dersom en ikke tenker system kan faktisk ny teknologi introdusere risiko i et system og dermed gi et negativt bidrag til pasientsikkerheten.

Lege og forsker Håkon Bjorheim Abrahamsen

Bredt anlagt grad
I sitt forskningsarbeid har Abrahamsen vært innom både økonomi, risikostyring og risikoanalyse. Han mener at en tverrfaglig tilnærming er nødvendig for å øke pasientsikkerheten, og har derfor integrert metoder og teorier fra helt andre fagfelt i sin forskning, enn det som er vanlig å gjøre i tradisjonell medisinsk forskning.

– En utfordring når ny teknologi skal innføres i tjenesten, er at det kan være vanskelig å få oversikt over hvilke konsekvenser det får- både ønskede og uønskede. Det er lett å gå i fellen og tro at en tenker på hele systemet og alle elementene i det, men likevel går glipp av viktige poeng fordi en ikke tenker på en strukturert måte omkring disse problemstillingene, sier han.

Abrahamsen viser til problemene som oppsto da nye hjertestartere ble introdusert i luftambulansetjenesten og i mange ambulansetjenester rundt omkring i landet, men ikke i Helse Stavanger sin ambulansetjeneste.

– De nye hjertestarterne er en videreutvikling av gammel teknologi, men med flere nye og nyttige funksjoner. Monitoren på hjertestarteren kan for eksempel demonteres fra resten av apparatet og kommunisere trådløst med resten. Dette er nyttig når pasienter skal transporteres ned trapper og gjennom trange passasjer, sier Abrahamsen.

– En annen nyttig nyvinning er en sensor som kan legges på brystet til pasienten når det utføres hjertekompresjoner. Sensoren registrerer hvor dype kompresjonene er og hvor raskt helsepersonellet komprimerer. På denne måten kan det nye utstyret gi feedback på kvaliteten på behandlingen. Dette må absolutt kunne sies å være teknologiske fremskritt i forhold til de gamle hjertestarterne, sier Abrahamsen.

Men elektrodene som klebes på brystet til pasienten har ledninger som ofte ikke passer til kablene på gamle hjertestartere. De gamle hjertestartere finnes i mange ambulanser og brannbiler spesielt på Vestlandet.

– Dermed må vi som jobber i ambulansehelikopteret rive av elektrodene som allerede er festet på pasienten og bytte dem ut med våre egne før pasienten kan transporteres til sykehus. Som om det ikke er nok, er våre elektroder heller ikke kompatible med hjertestarterne på mange akuttmottak, så de må byttes enda en gang. Slikt kan forsinke transporten og vil forhindre kontinuitet i overvåkningen av pasienten i den sårbare overflyttingsfasen forklarer han.

– Dette er ikke en unik problemstilling for ambulanse- og luftambulansetjenesten. Vi kjenner igjen problemet med manglende kompatibilitet mellom utstyr også inne på sykehusene og til og med fra avdeling til avdeling. Når pasienter skal overflyttes fra et sykehus til et annet, fører det til at arbeidsbelastningen og kompleksiteten i arbeidsoppgavene for luftambulansecrewet øker. Dette øker igjen risikoen for at det skjer feil, sier Abrahamsen.

KOMPLISERT: Et legehelikopter er fullt av avansert medisinsk utstyr. Men overdreven tro på teknologien kan gå ut over pasientsikkerheten, i følge forsker Håkon Bjorheim Abrahamsen.

Et annet eksempel på mangelfull systemtenkning i luftambulansetjenesten er sprøytepumpene som er montert på veggen bak i helikopterkabinen. De er utstyrt med lyd- og lyssignaler som sier fra når noe er feil, men de er konstruert for å brukes i et sykehusmiljø, ikke i en støyende helikopterkabin.

– Med støyen i helikopteret, hjelm på hodet og ørepropper i ørene, hører vi ikke alarmen fra pumpene, sier Abrahamsen.

Problemet kunne enkelt blitt løst ved å koble alarmen til intercom-anlegget i helikopteret, men da må pumpen modifiseres først. Resultatet er at vi lett kan gå glipp av alarmer. Det kan lett bli kritisk for pasienten dersom legen går glipp av alarmer som varsler om at pumpen er gått tom for livsviktige medikamenter, forteller han.

Tradisjonell medisinsk forskning har ikke vist tilstrekkelig interesse for slike sammensatte problemstillinger og for systemperspektivet i pasientsikkerhetsforskningen, sier Abrahamsen.

Han poengterer at det dessuten er behov for justeringer i en veletablert risikoanalysemetode som ofte brukes i helsevesenet. Slik kan den bli mer brukbart som verktøy til å analysere komplekse prosesser i luftambulansetjenesten.

Ved å bruke flere metoder fra ulike fag, har han vist at et bredt spekter av innfallsvinkler må til for å få oversikt over et så sammensatt system som luftambulansetjenesten er. Det er nødvendig for å bedre kvaliteten på behandlingen og øke pasientsikkerheten, i følge Abrahamsen.

Ny teknologi
– Ny teknologi kan gi muligheter for diagnostikk og behandling som vi tidligere ikke hadde. Men det er samtidig viktig å være klar over at teknologi påvirker alle aspekter av pasientbehandlingen. Ny teknologi må sees i sammenheng med alle de andre elementene i det komplekse systemet som luftambulansetjenesten er. Det er mange utfordringer med å innføre ny teknologi. Dersom en ikke tenker system kan faktisk ny teknologi introdusere risiko i et system og dermed gi et negativt bidrag til pasientsikkerheten, fortsetter han.

Men noe så grunnleggende som trening og øvelse for mannskapet er også viktig for pasientsikkerheten, har flere tidligere studier vist. Hele 80 prosent av uønskede hendelser i helsevesenet er nemlig knyttet til såkalte ikke-tekniske ferdigheter, som blant annet beslutningstaking, ledelse, kommunikasjon og teamarbeid.

Derfor ville Abrahamsen også undersøke omfanget av trening og evaluering av ikke-tekniske ferdigheter hos mannskapet i luftambulansetjenesten i Norge. Han fant ut at det generelt er mangel på simuleringsbasert trening og evaluering i tjenesten, men likevel store variasjoner.

Noen trener mye, andre trener ikke i det hele tatt. Et interessant funn er at legene generelt sett trener mindre enn sine kollegaer. Abrahamsen mener det kan ha sammenheng med at legene har en annen arbeidsgiver enn redningsmennene og pilotene. Legene er nemlig ansatt på sykehuset mens redningsmenn og piloter er ansatt i operatørselskapene.

– Systematisk trening og evaluering av disse ferdighetene er viktig, men dette har så langt fått lite oppmerksomhet i luftambulansetjenesten, sier han, og legger til at denne trenden er i ferd med å snu, blant annet fordi Stiftelsen Norsk Luftambulanse arrangerer regelmessige treningsleirer for luftambulansemannskapet. Denne treningen er mulig takket være de mange giverne til Stiftelsen Norsk Luftambulanse.