Stiftelsen Norsk luftambulanse

Emilies knallharde kamp

Emilie ble hentet i helikopter med hjerneblødning, to somre på rad. Nå kjemper den sterke jenta fra Kongsberg seg tilbake, skritt for skritt.

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Det var så deilig å legge seg i går kveld, og kjenne at jeg var ordentlig sliten i kroppen!

Emilie Omholt Lang (20) smiler hjemme i leiligheten i Kongsberg når hun forteller om gårsdagens spasertur til byen. To og en halv kilometer til fots, helt ned til apoteket i sentrum og hjem.

emilie-lores-35410

– Jeg er veldig takknemlig for at luftambulansen fikk meg raskt til de beste nevrologene i landet. Jeg tror ikke de som hentet meg hadde trodd at denne halvdøde jenta en dag skulle gå igjen, sier Emilie.

For to og et halvt år siden hadde en slik tur vært en hverdagslig sak for Emilie. Nå er den en knallsterk rekord. Hun har ikke gått så langt siden før den dramatiske sommerdagen i 2015, da den sterke ungjenta fikk livet snudd på hodet og begynte sitt livs tyngste kamp.

Selv vil Emilie helst glemme tirsdag 21. juli 2015. Hun har avtalt å møte kjæresten, og sminker seg hjemme på rommet da en uvant hodesmerte begynner å stikke. Hun sender en sms og sier at hun blir litt forsinket, hun må se an den hodepinen. Så øker den. Etter noen minutter kjenner hun at fingrene på venstre hånd dovner bort, så armen. Hun roper på brødrene sine.

Et skjørt nøste i hjernen

– Det siste jeg husker, er at jeg ser Eimund komme inn døra, og jeg rekker å rope at jeg har vanvittig vondt i hodet og er uten følelse i venstrearmen. Så kaster jeg opp og mister bevisstheten.

Ingen av dem kunne vite at Emilie hadde en medfødt vri på blodårene i hjernen. At tre vener og fem arterier hadde dannet et lite nøste på størrelse med et tommerfingerledd, et såkalt karnøste – eller arteriovenøs malformasjon, som det kalles på fagspråket. Dette er en sjelden tilstand som øker risikoen for hjerneblødning i nøstet der vener og arterier er direkte sammenkoblet.

Eimund har nettopp kommet inn døra hjemme da han hører Emilies rop. Storebroren har nylig tatt førstehjelpskurs i Forsvaret, og kjenner umiddelbart igjen symptomene på hjerneblødning.

Han forklarer tilstanden til operatøren på 113, som dermed rekvirerer helikopter umiddelbart. Mens Eimund og lillebror Sigurd får lagt Emilie over på siden og renser luftveiene hennes, får helikoptret beskjed – mens det er på vei over Østmarka i Oslo, 77 kilometer unna.

Mannskapet fra Norsk Luftambulanse AS er på vei for å hente en pasient med bruddskade i Enebakk. De omprioriteres. Nå legger flyger Christian Fredriksen maskinen over mot høyre og setter kursen direkte mot Kongsberg.

Operatøren på AMK-sentralen har Eimund på linja, og er ikke i tvil om at den unge jenta med et mulig hjerneslag trenger raskest mulig transport inn til nevrologene på Rikshospitalet i Oslo.

I helikoptret sitter også luftambulanselege Terje Strand og redningsmann Trond Vigerust, som vet at det i beste fall er over en times kjøring med bil mellom Kongsberg og Oslo. Nå teller hvert minutt. I helikopteret kan Emilie flys i opptil 260 km/t langs raskeste luftlinje – direkte til legene som kan redde henne.

Raskest mulig til behandling

– Med denne formen for hjerneslag er det avgjørende å komme raskest mulig til en nevrokirurgisk avdeling som kan gjøre diagnostikk og starte behandling, forteller Terje Strand i dag. Emilie er bevisstløs når bilambulansen fra Kongsberg svinger inn på gårdsplassen hjemme og kjører henne til sykehuset i sentrum, der de skal møte helikopteret.

emilie-lores-35289

Faren Truls og familien på Kongsberg er viktige støttespillere på veien tilbake etter hjerneblødningene.

– Da vi kommer fram, er Emilie dypt bevisstløs og har ulik størrelse på pupillene. Det kan være et symptom på høyt trykk i hjernen, forteller Terje Strand.

– Vi legger et rør i luftveiene og kobler henne til helikoptrets respirator for å ha kontroll på pusten. Så gir vi henne en nål i armen med en sterk saltvannsblanding som trekker væske ut av hjernen, for å minske stresset på hodet, forteller den erfarne anestesilegen. Klokka 13:30 løfter helikoptret seg mot himmelen over Kongsberg. En halv time senere er Emilie koblet til CT-scanneren inne på laboratoriet på Rikshospitalet i Oslo, slik at legene kan se hva som foregår – og starte behandling.

Som om livet raste sammen

Det skal gå fem lange uker før 18 år gamle Emilie vekkes fra kunstig koma, og lillebror Sigurd, storebror Eimund og foreldrene Hanneline og Truls får vite om hun i det hele tatt kan snakke. Det kan hun. Men det skal gå mange flere uker før hun er klar for rehabilitering på Sunnaas sykehus på Nesodden. Selv tar hun ikke inn over seg hva som har skjedd før hun spør om å få gå på do, og pleierne forklarer at da må hun over i rullestolen først.

– Der og da var det som om livet raste sammen, forteller Emilie.

– Men jeg har aldri vært typen som gir opp.

Hjerneblødning nummer to

Sommeren 2015 er det for risikabelt å operere ut det sårbare karnøstet. Emilie er for syk, risikoen for en ny blødning for stor. Og sent på kvelden 10. juli 2016 skjer det igjen, etter et år med knallhard opptrening. En ny blødning. Igjen kommer helikopteret til Kongsberg. På nytt legges hun i kunstig koma. Truls og Hanneline må igjen stå ved datterens seng på Rikshospitalet uten å vite om de noen gang får henne med seg hjem. Legene må ta opp organdonor-spørsmålet med foreldrene, i tilfelle det verste skal skje. Men Emilie overlever, igjen.

emilie-lores

Emilie ble rammet av to hjerneblødninger i karnøstet hun hadde i hjernen, først i juli 2015 – så i juli året etter, da dette bildet ble tatt på Rikshospitalet. Denne gangen bestemte kirurgene seg for å fjerne karnøstet, slik at risikoen for ytterligere slag kom ned til normalen.

Denne gangen bestemte legene seg for at det var trygt å fjerne karnøstet, og Emilie kjempet seg tilbake på nytt. Og nå står hun her, nylig innflyttet i tilpasset leilighet i Kongsberg, med vernepleier Kristin Holm på et av sine daglige besøk. Venstre del av kroppen er fremdeles ikke helt med på notene.

Men Emilie trener som en helt, hver uke: Ved siden av å følge historieundervisningen på videregående, har hun hver uke tre dager med trening hos fysioterapeut, en smertelindrende behandling hos manuellterapeut, to lange økter med håndsykkel – samt to daglige gåturer – for å nevne noe.

Venninne som betyr alt

emilie-lores-35410

Emilie flyttet nylig inn i tilpasset leilighet i bofellesskap i Kongsberg. Hun har en assistent som hjelper henne med treningsoppgavene.

– Jeg har alltid vært sta, og det har jeg helt klart nytte av nå – selv om det selvsagt er tungt å miste den ungdomstida jeg hadde gledet meg mest til. Heldigvis har jeg noen gode venninner som er der for meg når de kan. Det betyr så utrolig mye, særlig fordi mange andre blir usikre og ikke helt vet hva de skal si eller gjøre. Selv forsøker jeg å fullføre skolen, siden jeg i mange år har hatt en drøm om å bli psykolog – og den drømmen har jeg ikke tenkt å gi opp med det første.

Emilie kjenner fremdeles gåturen fra i går i musklene. Assistenten tok med rullestolen, i tilfelle hun ikke skulle klare det. Men Emilie gikk, med bare krykken til hjelp. Målet er å kaste den også. For på tross av de knallharde dagene, ser hun at det bare går én vei.

– Selv om jeg ikke er glad i å fly helikopter, er jeg veldig takknemlig for at luftambulansen fikk meg raskt til de beste nevrologene i landet. Og jeg tror ikke de som hentet meg hadde trodd at denne halvdøde jenta en dag skulle begynne å gå igjen!